En reise med tidsmaskinen
«Hva er kjærlighet? Hva er det å skape? Hva er en stjerne? slik spør det siste mennesket og blunker.» [1]
– Friedrich Nietzsche
I en tidligere artikkel [2] viste jeg til foredragene i Ungdomskurset [3] fra 1922 hvor Rudolf Steiner i forbindelse med Friedrich Nietzsches (1844-1900) bok Avgudenes undergang, eller hvordan man filosoferer med hammeren, uttaler at de gamle idéene var knust allerede da Nietzsche var ung. De overleverte tradisjonene, som hadde tjent som normgivende rammer i samfunnslivet, opphørte ifølge Steiner mot slutten av det 19. århundre. I likhet med ullhuen Ingerid Sletten av Sillejord fikk av sin mor, og lagret på kistebunnen i alle år, har den idémessige arven smuldret bort til det ikke er tråden igjen.
Møtet med den tomme kistebunnen, eller virkelighetsopplevelsen om man vil, kaller Steiner i Ungdomskurset for «å stå overfor et intet». Kurset i 1922 er imidlertid ikke første gang han kommer inn på det å skape ut av intet. Allerede mange år tidligere, i et foredrag i Berlin 11. oktober 1905, heter det bl.a.:
«Og forestill Dem nå et menneske, som i første omgang bestemmes av karma, av handlinger, tanker, følelser fra fortiden. Man kan så forestille seg at dette menneske er så vidt fremskredet, at det har slettet all karma og altså står over for intetheten. Hvis det da likevel handler, så sier man i okkultismen: Det handler ut fra nirvana. (….) Den intuitive skapelsen kommer ut av «intetheten». Den, som vil nå dit, må være helt frigjort av karma. Et slikt menneske kan da ikke mere ta sine impulser fra det, hvorfra de øvrige mennesker vanligvis tar dem. Den stemning, man da hensettes i, er gudssaligheden, en tilstand som også kaldes nirvana.» [4]
To år senere, i et foredrag i Stuttgart 15. september 1907, berører han igjen tematikken, nå satt i sammenheng med evolusjon og involusjon. Og to år etter dette igjen, i et foredrag i Berlin 17. juni 1909, utdypes temaet ytterligere. Mens han i 1905 og 1907 i all hovedsak behandler temaet fra en okkult/religiøst synsvinkel, anlegger han i 1909 en bredere betraktningsmåte. Det følgende får tjene som forsøk på eksempler fra 1909, før jeg hopper frem til 1922 og Ungdomskurset, og ser nærmere på forskjellene i betydningene Steiner ilegger begrepet intet:
«Når vi betrakter liljekonvallen,» sier Steiner i foredraget fra 1909, «må vi skjelne mellom to tilstander. Den ene tilstanden er den, hvor liljekonvallens hele vesen er involusjon: Frøet inneholder hele dets vesen involvert i seg. Idet liljekonvallen vokser opp, går de over i evolusjon – men så smetter liljekonvallens vesen igjen inn i det vordende nye frøkorn. Slik veksler evolusjon og involusjon i et plantevesenets etterfølgende tilstander.» [5]
Liljekonvallen er med andre ord bundet til en gjentagende prosess hvor involusjon følger evolusjon. Uten andre utviklingsmuligheter forblir liljekonvallen en liljekonvall. I motsetning til hos plantene, blir et menneskelig lik ikke til et frøkorn. Om det så kremeres eller begraves vil det fysiske mennesket i løpet av en tidsperiode fullstendig forsvinne. Noe tredje må komme til evolusjon og involusjon hvis mennesket skal utvikle seg videre. Dette tredje, sier Steiner, er ikke bestemt av noe tidligere, men oppstår uavhengig av kjensgjerningene ut av intet. Siden det ikke er bestemt av noe tidligere, og oppstår uavhengig av kjensgjerningene, kan det å skape ut av intet forstås som en frihetsimpuls som gir mennesket mulighet til nettopp å sette seg ut over det tidligere og kjensgjerningene:
«Evolusjon og involusjon og å skape ut av intet er de tre begrepene gjennom hvilke vi skal tilrettelegge den sanne utfoldelse, den sanne evolusjon av verdensfenomenene. Kun derigjennom kommer vi til riktige begreper som kan forklare verden for mennesket og gi det en følelse av indre liv.» [6]
Vi går nå om bord i H.G. Wells tidsmaskin, spenner oss fast og suser inn i fremtiden. I svimlende fart legger vi 1. verdenskrig, Versaillesfreden og årene med tregreningsbevegelsen bak oss, før vi lettere omtumlet lander i Stuttgart i oktober 1922. Her er rundt 100 ungdommer samlet for å høre en foredragsrekke av Rudolf Steiner som på norsk har fått tittelen Ungdomskurset. Mens vi svevet av gårde i tidsmaskinen, har Lenin og hans kumpaner blitt fraktet igjennom Tyskland i en plombert jernbanevogn med tyske myndigheters stilltiende velsignelse, og i 1917 gjennomfører bolsjevikene et revolusjonært kupp i Russland. Millioner døde under 1. verdenskrig, og den russiske borgerkrigen krever også utallige ofre. I 1922 er det fremdeles to år til den tidligere georgiske bankraneren Dzjugashvili, også kjent som Koba, men enda bedre kjent som generalissimus Josef Stalin, Lenins dyktigste disippel og en mann beundret av flere vestlige kunstnere og intellektuelle, griper makten og innfører et terrorregime som skal koste flere titalls millioner livet. Det er ikke uten grunn at Steiner i 1918 karakteriserte bolsjevikenes maktovertakelse som «den største og mest intensive fienden mot menneskehetens sanne åndelige utvikling». [7]
Femten år senere, med Hitlers maktovertagelse 30. januar 1933, skulle det hele bli mye verre. Men de forventningsfulle ungdommene som er samlet i Stuttgart tidlig i oktober 1922 er lykkelig uvitende om de kommende Moskva-prosessene og Hitlers jødeutryddelser. Like lykkelig uvitende er de om det store mørket som et drøyt tiår senere skal senke seg over Tyskland.
Året før, i mars 1921, hadde Adolf Hitler i «Völkischer Beobachter», ukeavisen til Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), skrevet et hatsk innlegg («Staatsmänner und Nationalverbrecher») rettet mot Rudolf Steiner. I innlegget beskyldte Hitler «antroposofen Steiner» og tregreningsbevgelsen for «med jødiske metoder å ødelegge menneskenes normale sinnstilstand.» [8] I høyreorienterte kretser ble Steiner ansett å være en agent for den internasjonale jødedommen og en håndlanger for bolsjevismen. [9]
Allerede i februar 1920 ble Steiner gjort kjent med at det i Tyskland eksisterte en sort liste over mennesker oppført som jøder som skulle skytes. Han stod selv oppført som nummer 8 eller 9. [10] I løpet av de neste halvannet årene pisket nasjonalsosialistene opp stemningen mot Steiner ytterligere. Situasjonen rundt hans foredragsvirksomhet i Tyskland tilspisset seg. I mai 1922 kom det til en slags kuliminasjon. Den 15. mai 1922 holdt Steiner et foredrag i Hotel Vier Jahreszeiten i München. For å beskytte Steiner mot voldelige angrep, hadde turnéarrangørene, Wolff & Sachs, leid inn en gruppe boksere og brytere. Flere antroposofer hadde også gått sammen for å danne et menneskelig skjold rundt ham. Etter foredraget stormet unge høyreradikale og nasjonalistiske ungdommer bevæpnet med kniver og slagvåpen scenen. En voldsom slosskamp oppstod. Med nød og neppe ble Steiner brakt i sikkerhet i et tilstøtende værelse.
Før jeg trekker glemselens slør over tidsmaskinen, ber jeg en stille bønn om at ungdommene som har kommet for å delta på kurset overlever 2. verdenskrig. Oddsene er ikke gode. Et sted mellom 6 og 7 millioner mennesker, omtrent 10% av Tysklands befolkning, kommer til å dø.
Jeg tar på meg usynlighetskappen (den er en nødvendighet på slike ekspedisjoner og tilhører standardutstyret om bord), går inn i lokalet og finner en ledig plass.
Det blir tidlig klart at Steiner anvender begrepet intet og det å skape ut av intet, annerledes enn i foredragene fra 1905, 1907 og 1909. De tidligere aspektene er sterkt nedtonet. Fokus nå er på betydningen og konsekvensene av intet som allestedsnærværende i kulturlivet. Det er først og fremst eksemplifisert ved Nietzsches kamp for å meisle frem noe levende av de knuste idéene, noe som gjorde mennesket til menneske, før han til slutt avmektig bukker under.
Denne mer eksistensielle betoningen av intet må sees på bakgrunn av at Europa i 1922, få år etter 1. verdenskrig, er et annet Europa enn i 1905, 1907 og 1909. Nå er det ikke bare tradisjonene som er knust, landegrenser og nasjonal identitet er også til dels revet opp med roten. Fra begynnelsen av det 20. århundre er den identiteten man fikk i kraft av posisjon, yrke eller tittel, borte. Et forvirrende tomrom har åpnet seg. Identitetsløse og uten den tidligere rotfestede, kulturelle tilhørigheten, kaver man retningsløst til alle kanter for ikke å bli sugd ned. Et resultat av situasjonen som oppstod i begynnelsen av det 20. århundre er da også, sier Steiner, at det i første omgang vil medføre mer kaotiske tilstander enn i tidligere tider. Menneskene, tilføyer han, føler seg som frakoblet verdenshendelsenes strøm.
Midt i oktober 1922 er Ungdomskurset slutt og jeg setter kursen mot tidsmaskinen. Kurset, tenker jeg mens jeg går, har i sin helhet handlet om hvordan man kobler seg på igjen. Den røde tråden disse dagene i oktober 1922 er Steiners vektlegging av å styrke individualiteten. Erkjennelsesmessig såvel som sosialt kan dette kun skje ved at tenkningen frigjør seg fra ytre inntrykk og skaper nye begreper ut av intet.
Men noe, tenker jeg mens jeg tar av meg usynlighetskappen og ruller den forsiktig sammen, er i dag radikalt annerledes enn i 1922. Steiners ord fra 1909 om evolusjon og involusjon og å skape ut av intet virker som fra en fjern og for lengst svunnen tid. Siden den gang har en mekanisert begreps- og foresillingsverden som ikke relaterer til den menneskelige erfaringsverden, lagt seg som et digital trollspeil over opplevelsen av intet, og forvandlet gudssaligheten Steiner nevner i 1905 til en datastyrt algoritme. Disse begrepene er av natur asosiale, og låst i et funksjonelt innhold. Istedenfor å bidra til den individualiseringen som må til for å løfte kulturlivet, fører denne kunstige begreps- og forestillingsverdenen til en ytterligere oppsplintring av individet og oppløsning av samfunnet. Men når det individuelle og de individuelle trekkene utviskes, oppstår en tankemessig ensretting hvor alle mener det samme. I en kollektivistisk virkelighetsforståelse blir ulikheter til truende avvik. Lærdommen fra Lenin, Stalin og Hitler er da også for all ettertid at en kollektiv ensretting av samfunnet uvilkårlig ender i terror og blodbad.
Selv om jeg har skrevet ned koordinatene for tidsmaskinen, finner jeg den ikke med en gang. Hvor pokker er det blitt av den, spør jeg meg selv og merker en snikende paranoia. Jeg har ikke det minste lyst til å bli fanget i et tidslomme i Stuttgart, og spise Schweinebraten med Sauerkraut mens jeg venter på at brunskjortene skal begynne å marsjere gjennom gatene. Heldigvis får jeg i det skarpe ettermiddagslyset plutselig et glimt av glemselens slør. Lynraskt griper jeg en flik av det, river sløret til side og setter meg inn. Fjæringen i setet har i likhet med sikkerhetsselene sett sine beste dager. Underveis til Stuttgart hadde det dessuten vært en bilyd i tidsmaskinen jeg ikke likte. Som om de fanatiske fremtidsvisjonene og massedrapene på utopienes alter er blitt til rusk i maskineriet. Jeg skrur tidsangivelsen hundre år frem, vender på brytere og sveiver på spaker, og suser tilbake til fremtiden.
Litteratur
H.G. Wells (1866 – 1946, England) roman The Time Machine ble utgitt for første gang i England i 1895. Den første norske utgaven, Tidsmaskinen, kom i 1974 (Lanterne science fiction). Boken er senere utgitt i 1987. Illustrasjonen til denne artikkelen er hentet fra opptrykket i 1987 av tegneserieutgaven av romanen i serien Illustrerte Klassikere.
Wells er fremfor alt kjent for sine fem science fiction romaner: Tidsmaskinen (1895), Doktor Moreaus øy (1896), Den usynlige mann (1897), Klodenes kamp (1898) og De første mennesker på månen (1901).
Boken Stalin av Edvard Radzinsky, utgitt i 1996 på forlaget Hodder and Stoughton i London, er en detaljert om biografi om Josef Stalin. Den er også informativ når det gjelder den russiske revolusjonen, og frem for alt i beskrivelsene av Lenins tankegang og handlemåter (som Stalin perfeksjonerte).
Radzinsky (Moskva 1936) er en kjent russisk dramatiker med et forfatterskap bak seg som omfatter førti populærhistoriske bøker.
Lenin. En biografi av Robert Service, N.W. Damm & Søn AS, Oslo 2004, er en utfyllende biografi om Lenin, men gir også et godt innblikk i miljøet rundt ham, opptakten til den russiske revolusjon og Lenins år ved makten.
Service (England 1947) er en britisk historiker og tidligere professor i russisk historie ved universitet i Oxford. Ved siden av biografien om Lenin har han utgitt biografier om Stalin og Leo Tolstoj.
Antony Beevor gir i boken Russia. Revolution and civil war 1917-1921, Weidenfeld & Nicolson, England 2022, en detaljert skildring av den russiske revolusjon.
Beevor (London 1946) er en britisk forfatter og historiker. Han har utgitt rekke bøker, bl.a. Stalingrad (1998), Berlin. Nederlaget 1945 (2002) og Den andre verdenskrig (2012). Flere av bøkene foreligger på norsk.
[1] Friedrich Nietzsche: Slik talte Zarathustra, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
[2] Om å skape ut av intet
[3] Rudolf Steiner: Ungdomskurset, Antropos Forlag AS, 1994, GA 217
[4] Rudolf Steiner: Esoteriske grundelementer, Forlaget Jupiter, Odense 2010, s. 125 og 126, GA 93a
[5] Rudolf Steiner: Evolution, involution og skabelse ud af intet, Forlaget Jupiter, Odense 1986, s.8 (fra GA 107)
[6] Samme sted, s. 22
[7] Rudolf Steiner: Erdenstreben und Weltenleben. GA 181, s.329
[8] Peter Selg: Rudolf Steiner 1861-1925. Lebens- und Werkgeschichte». Band 3, s. 1604, Verlag des Ita Wegman Instituts, Arlesheim, Sveits, 2012.
[9] Wolfgang G. Voegele: Attentat auf Rudolf Steiner? https://www.themen-der-zeit.de/1922-attentat-auf-rudolf-steiner/
[10] Samme sted