Filosofiens utilstrekkelighet
Om den konstruerte virkeligheten og forlorne kaniner
I artikkelen «Hva vil man med Steinerpedagogikken?» kom jeg inn på hvordan menneskenes bevissthet i vår tid er innkapslet i de naturvitenskapelige begrepene. Vanetenkning gjør at man lett tror at disse begrepene er like «naturlige» og evig uforanderlige som solens gang over firmamentet. Det er de ikke. De er barn av et teoretisk-materialistisk verdensbilde. Begrepene slår for alvor rot i menneskets bevissthet og setter sitt preg på tenkningen i kjølvannet av industrialismens og teknikkens fremmarsj. Dette skjer samtidig med at menneskene i stadig sterkere grad opplever seg fremmedgjort i en verden det tidligere følte seg som en naturbundet del av. I dag er de naturvitenskapelige begrepene, hvis man ser bort fra de mer løse og flyktige begrepsmessige overleveringene innen religion og tro, stort sett enerådende når det gjelder å utsi noe om virkeligheten. I mangel av tillitt til den individuelle erfaringen, foregir de å borge for en slags allmenngyldig, objektiv etterrettelighet som overprøver en individuell erkjennelse. Men når det gjelder det indre mennesket, dette usynlige og sammensatte landskapet som har sin egen biografi, historie og fremtid, famler de naturvitenskapelige begrepene i blinde. Dermed må de konstruere sin egen virkelighet. I det mellom-menneskelige feltet resulterer den konstruerte virkeligheten i en forflatning av det sosiale samspillet. Mellommenneskelig forståelse og innsikt erstattes av klisjéer og stereotypier. I denne virkeligheten formår ikke en moderne kunstner å uttrykke andre aspekter ved menneskelivet enn dystopiske variasjoner over kulturens oppløsning og sivilisatorisk pessimisme. Objektene er fragmenterte. Menneskene fremstår som isolerte i et sosialt vakuum. De kommer ingen steder fra og skal ingen steder hen. Ensomheten er en ugjennomtrengelig mur. Ordene som skulle ha brutt igjennom er gått i stykker. Man leter høyt og lavt etter ord, ett eneste ett, som kan transendere tiden, men står alltid tomhendt tilbake. Ingen vet hvor det skal ende, alle frykter det verste. I fraværet av en meningsfull sosial sammenheng er din neste en like ukjent som uberegnelig størrelse. Og mens man venter på at den politisk korrekte brigaden skal rykke ut, og stille korrekt diagnose på ens medmennesker, dukker følgende spørsmål opp som en forloren kanin opp fra nærmeste kumlokk: Kan en kunstner med utelukkende naturvitenskapelige begreper som erkjennelsesmessige referanser, skildre noe annet enn kulturelt forfall og sjelelig oppløsning?
Om frittstående skapninger og lumske farvann
En av de naturvitenskapelige begrepenes primære oppgaver var å gi ett klart og forståelig innhold til alt som kan veies og måles i den fysiske delen av virkeligheten. Iveren av at man i dem har funnet det rasjonelle universets kombinasjon av Jakobsstigen og en eksistensiell livbøye, overskygger hva som ligger i navnet; naturvitenskapelige begreper. Trykket her ligger på første stavelse: natur. Naturen er den delen av virkeligheten hvor de opererer med en selvpålagt overbevisning om meningsbærende objektivitet. Det vitenskapelige viser til at de bygger på en definert metode. Men tilhører mennesket naturen, dvs. er kun en fysisk skikkelse; – eller er det en frittstående skapning? Og hvis det siste; hva i all verden er det da? For hva menes med en «frittstående skapning»? Her deler havet seg. Ikke bare én gang, men flere ganger. Begrepsmessig legger «frittstående skapning» seg som en tett tåke over vannene. Med mindre det gis en klar definisjon, kan man ta det til inntekt for en rekke teorier, trosretninger og hypoteser. Men selv da navigerer man i et lumskt farvann. For hva om definisjonen ikke er «verifiserbar» ved hjelp av anerkjente, vitenskapelige metoder? Havet, som akkurat hadde begynt å legge seg, blir igjen urolig. Skodden siver på nytt inn fra Doggerbank. Det blåser opp. Man øyner ikke land noe sted, men trår av vannet alle krefter; for hva er vitenskap? Også her råder en rekke fastlagte dogmer, omtrent som innen den katolske kirken. Og i likhet med den katolske kirkes historiske tradisjon med å brenne både kjettere og deres tekster på bålet, er det farlig lett å brenne fingrene. Men det er ikke slik at vitenskap som vitenskapelig metode er endelig definert bare man setter natur foran. At den naturvitenskapelige metoden er en velsignelse for menneskeheten betviles ikke. Problemet som forsøkes sirklet inn er heller det at de naturvitenskapelige begrepene har fylt menneskenes sosiale og indre liv med hva Steiner kaller «blinde begreper» (1). Skal en vitenskapelig metode formå å si noe konkret om det som er skjult for det fysiske øyet, i denne sammenheng det indre mennesket, må man legge andre begreper, og en annen begrepsforståelse, til grunn for metoden. I en slik «vitenskap om det skjulte», må eventuelle krav til dokumentasjon bli en annen. De immaterielle objektene det skal forskes i er ikke underlagt tid og rom på samme måte som tingene i den fysisk, sansbare verdenen. I tillegg stilles man overfor den krevende utfordringen det er å skulle uttrykke forskningsresultatene i en tidsmessig og forståelig språkdrakt.
Om filosofiens utilstrekkelighet og rom fra Guatemala
Apropos verdenshavene, så har jeg nå satt kursen dit. For anledningen har jeg anskaffet en flåte.
En sval vind blåser, dønningene ruller godmodig. På en bølgetopp kommer en annen flåte til syne. Jeg skimter snutten av Darwins grå skjegg omgitt av skikkelser i hvite frakker med en rekke instrumenter. Bak dem anes konturene av rike bankierer, forretningsfolk og kjente mennesker fra så vel høyre som venstresiden i politikken. For uansett farge og politiske standpunkter, er de alle Darwins barn. Han er deres Adam, de hans avkom. Plutselig kommer en annen flåte til syne på en motsatt bølgetopp. Også den full av mennesker. Før flåten forsvinner ned i en bølgedal, rekker jeg så vidt å dra kjensel på flere representanter for tysk romantisk filosofi. Blant dem: Kant, Fichte, Schelling.
Vinden, uberegnelig som alltid, fører med ett våre flåter mot hverandre. I det de en stakket stund dupper opp og ned side ved side, før vind og strøm igjen skiller dem, karrer fire skikkelser seg over på min flåte. Av de nyankomne hiver jeg umiddelbart Kant over bord. Jo da, det oppstår en viss ståhei og slikt, men jeg er ganske enkelt lei av ham og det småborgerlige gnålet om plikt. Med sitt «Ding an sich» har han dessuten mer til felles med fundamentalistiske religioner og politiske retninger jeg hadde håpet å unngå her ute på havet. At tingenes innerste vesen forblir for evig unndratt erkjennelsen, er ikke noe jeg har til hensikt å bøye meg for. Ham om det. Darwin & Co. vaker jo rett i nærheten. De plukker ham sikkert gladelig opp. Forbløffet ser jeg også at den godeste Luther har kommet seg over på min flåte. Jeg har aldri helt stolt på den fyren. Litt for mye prøyssisk pølsevev om plikt og underkastelse for min smak. Dermed blir han nestemann jeg hiver over bord. Men jeg er ikke anti-kristelig. Så visst ikke. Jeg har bare moralske autoriteter og bedrevitere langt opp i halsen. Kristendommen, og med den mener jeg så absolutt ikke noen av de etablerte og konforme trosretningene, er den eneste virkelig frihetlige impulsen som kan få kulturutviklingen opp av myra. I min verden er kristendommen, forløyet, forflatet og teoretisert in absurdum som den er, det motsatte av underkastelse. Dermed er det sagt. Og siden jeg først har tonet flagg, heiser jeg det likegodt øverst i masten. Symbolet av en fisk. Passer dessuten i grunnen godt her ute på havene. De to gjenværende blindpassasjerene, herrene Fichte og Shelling, skuler riktignok en smule forundret opp på flagget. Likevel, uten dødvekten av Kant og Luther, har stemningen på flåten bedret seg betraktelig. Men som det heter i en vandrehistorie: Lenin kunne ikke lage omelett uten å knuse egg. Og jeg kan ikke påvise den tradisjonelle filosofiens utilstrekkelighet ved å la de to seile ubekymret inn i solnedgangen.
«Mine herrer,» sier jeg og peker på den andre flåten hvor Darwin & Co. er ivrig opptatt med å måle vingespenn på måker og telle tentakler på sjeldne blekksprutarter, «dere er dessverre akterutseilt.» Bestyrtet åpner Fichte og Schelling munnen. Et vell av tyske gloser velter rasende over meg. Det preller av. «Jeg beklager å si det, mine venner,» fortsetter jeg, «men sanden i deres filosofiske timeglass har rent ut.» Om det er brutalt sagt? Ganske sikkert. Men jeg vet også at man ikke kan dyrke jorden eller opprette en barnehage etter deres filosofier. De forblir luftslott. Og dessuten har virkeligheten, på grunn av den teoretiske materialismen, representert ved de naturvitenskapelige begrepenes og deres faste grep om den menneskelige bevisstheten, tatt et par tøffe omdreininger siden de to herrenes tid. Dessuten ligger flåten tungt i vannet. Skal bare en større bølge til og vi vil bli skylt til havs. Vi er fremdeles én for mange om bord. «Ditt lys vil brenne evig i Den frie Ånds tempel,» sier jeg til Schelling i det jeg haler ham bort til kanten av flåten, «men her om bord har du ikke mer å gjøre.» For sikkerhets skyld stikker jeg til ham flåtens eneste redningsvest. «Et par svømmetak, og du når Darwins flåte,» sier jeg oppmuntrende før jeg dytter ham uti. Fichte har luktet lunta. «Meg også?» spør han fortvilet. Jeg ser at uten vekten av Schelling har flåten rettet seg. «Nei,» sier jeg, og peker på to nyinnkjøpte, italienske strandstoler. «Vær så god, Johann Gottlieb,» sier jeg vennlig og tar jeg frem en flaske med rom fra Guatemala jeg har gjemt i sekken. Ikke noe billig skvip heller. Sterk som bare rakkeren. Jeg tar en støyt, rekker flasken til Fichte. Han griner litt på nesen, men er selvfølgelig altfor dannet og høflig til å ikke ta imot.
«Den franske eksistensialisten Sartre,» sier jeg, «skrev i 1942 et skuespill som het For lukkede dører (2). Her kom han med det berømte utsagnet: Helvete er de andre. Du kan si at det hengte bjella på katta.» Fichte stirrer forskrekket tilbake på meg. Han sier ingen ting, men det står tydelig skrevet i ansiktet hva han tenker: En franskmann! Eller kanskje han ikke liker katter? Hvorom enn er, fortsetter jeg: «Mye, min venn, har skjedd siden din tid. Hele den filosofiske tradisjonen du er en del av, er feid av banen av de naturvitenskapelige begrepene. De har erstattet filosofiens plass i menneskets bevissthet. Gjort den overflødig. Utdatert. Og slik det 8.økumeniske konsilet i 869 (3) avskaffet treenigheten ved å vedta at ånden ikke eksisterer i seg selv, men kun som en egenskap ved sjelen, avskaffer de naturvitenskapelige begrepene sjelen og gjør det sjelelige til egenskaper ved det fysiske legemet. På en måte er de naturvitenskapelige begrepene Den store Forener. De makter kunststykket å favne alt og alle, fra kulturradikalerne og venstresiden til finanseliten og den politiske høyresiden. Uansett politisk retning og ståsted, er de naturvitenskapelige begrepene deres felles tankegods og sjelelige ballast på livets seilas. Men begrepene er ute av stand til å si noe om det vi kan kalle
det immaterielle i menneskene. Isteden blir vi opplært til å tro at du og jeg er i våre geners vold, og styrt av elektriske impulser i hjernen. Vi tvinges til å tro at vi er alt annet enn hva vi egentlig er. Men da fratas også menneskelivet et dypere innhold og mening. Menneskene blir til endimensjonale sjablonger i dagspressen. Deres eksistensielle høydepunkt er å fullbyrde Andy Warhol fremtidsspådom om at alle vil være verdensberømte i femten minutter. (4) Og siden tiden er knapp og femten minutter går faderlig fort, forvitrer den mellom-menneskelige kommunikasjonen til knappe og klisjemessige utsagn som: «Alle er gode på bunnen». Den politisk korrekte nødsentralen sørger selvfølgelig for at utsagnene får de rette moralske imperativene. Men Sartre var ingen norsk sosialdemokrat. Derimot forstod han svært godt at det ikke skal mye til før mennesker i et lukket rom, prisgitt en begrenset og klisjemessig forståelse av seg selv og hverandre, raskt begynner å gå hverandre på nervene. For bak lukkede dører blir et hvert blåøyd snakk om en oppadstigende kulturutvikling til det rene visvas. Den utviklingen kan nemlig bare gå én vei: ad undas. Og takket være de naturvitenskapelige begrepenes enerådende rolle, er Sartres skikkelser bundet til en materiell virkelighet hvor livet utspiller seg for lukkede dører. Det er intet før og intet etter, kun en evig gjentagelse av en meningsløs kjedsomhet. En smertefri død er den eneste nåden man kan håpe på. Gud er selvfølgelig for lengst død. Men helvete lever i beste velgående. For helvete er de andre. I det lukkede rommet er det mellommenneskelige blitt et sosiologisk studieområde av forskjellige typer adferdsmønstre. Den menneskelige individualitet, denne underlige og motsetningsfylte skapningen som i noen korte år av evigheten gir seg tilkjenne mellom fødsel og død, blir et kasus, abstrahert bort som en selvstendig entitet. Individet betyr ingen ting, massen alt. For den kan måles, telles og veies. Hadde jeg vært en dikter, min venn, hadde jeg sagt at under slike forhold forblir menneskene ufødte. De naturvitenskapelige begrepene er uavhengige av filosofiske og eksistensielle spørsmål. De relaterer verken til liv eller død, men har skapt sitt eget univers. På en måte har erstattet tiden med en slags objektiv glemsel, et ingenmannsland hvor den menneskelige forstanden fortaper seg i en spindelvev av abstraksjoner.»
Med ett innbiller jeg meg at jeg hører en svak elektrisk lyd og at himmelen over oss dekkes av et tett sammenfiltret nett. Jeg kniper øynene sammen og speider ut over havet. Aner jeg mørke konturer av uhyggelige kjempeedderkopper i horisonten? Med skjelvende hender griper jeg flasken med rom og heller innpå. «Vitenskapsmenn,» fortsetter jeg, «er ikke filosofer. De har bare en lei tendens til å innbille seg at de er det. På din tid ble filosofiske verker solgt i høye opplag. Slik er det ikke lenger. Nå er det blod og gørr som gjelder. Og skvalderet på Facebook. Men verre skal det bli. Mye verre.»
Jeg ser på Fichte at han ikke liker det jeg sier. Sant og si vet jeg ikke om jeg liker det selv heller. Jeg skulle gjerne ha sagt noe annet. Fichte er et ærlig og fromt menneske. Hvordan skal jeg kunne fortelle ham at den ukritiske anvendelsen av de naturvitenskapelige begrepene er en gudstjeneste uten Gud? Jeg skulle gjerne ha fortalt ham at hans verker trykkes i stadig nye opplag, og at filosofi er blitt til det mest høyaktede studiet ved alle Europas universiteter. Men jeg kan ikke lyve ham opp i ansiktet. Filosofien, slik han kjenner den, er ferdig. Kaputt. Jeg har heller ikke lyst til å si til ham at stadig færre tyske barn kan skrive korrekt tysk, og at det bygges flere moskeer enn biblioteker. I mitt stille sinn sympatiserer jeg med ham. Fichte er en strebende ånd. En av de som har beveget verden. Han burde takke sin skaper at han ikke er barn i vår tid og skal «sosialiseres» i en norsk barnehage. Et fryktelig ord «sosialiseres». Som om man tar det for naturgitt at mennesket er skapt grunnleggende usosialt. Født med en rabiat motvilje mot å bli en pliktoppfyllende skattebetaler, må det underkastes en grundig enhetstenkende hjernevask før det kan slippes løs på samfunnet.
Om Disneyland in space og en ny definisjon av helvete
Ute på havet har dagen blitt til natt. Himmelen er dekket av stjerner. Jeg har tent lanternene på babord og styrbord side. «La meg nevne ett eksempel, min venn,» sier jeg, «som illustrerer hvordan de naturvitenskapelige begrepene har erobret filosofiens posisjon. Over oss troner det gåtefulle og vakre universet.» Fichte ser opp, nikker ivrig på hodet. «Gjennom årtusener forestilte kanskje menneskene seg at der ute, blant de fjerne himmellegemene, svevde Guds skapende ånd, og at planetene og stjernene har en innvirkning på alt som lever på jorden? Vel, min venn, i det Herrens år 2018 ble dette vakre og gåtefulle universet, forvandlet til en skarve øvelsesbane for en elektrisk bil.» (5)
Selvfølgelig kunne universet, særlig på en sval, varm natt som denne, om bord på en flåte langt til havs med et mylder av stjerner over oss, fremdeles inngi samme følelse av magi og gåtefull tiltrekning. For en håndfull sjeler kunne det kanskje til og med gi en følelse av frihet og uendelige muligheter i en vid spirituell forstand. Men det hadde begynt å røyne på. Universet var fullt av skrot. Deler av raketter. Et ukjent antall satellitter, hvorav et like ukjent og stort antall døgnet rundt var ivrig opptatt med diverse militære og lyssky aktiviteter. Og akkurat nå svevet en elektrisk bil der ute et sted som selve symbolet på de naturvitenskapelige begrepenes nært forestående erobring og tingliggjøring av det siste mysterium. Å sende en bil ut i verdensrommet stod for meg som et (foreløpig) høydepunkt i den Vestlige sivilisasjons selvbedrag. Disneyland in Space. En annen tilnærming til universet og himmellegemene basert på en annen vitenskapelig forståelse, for eksempel «en vitenskap om det skjulte» kunne ha muliggjort en helt annen form for levende begreper enn de naturvitenskapelige, sier jeg til meg selv, og kaster et blikk bort på Fichte. Han stirrer på meg med åpen munn, som om jeg skulle være et vesen fra en annen planet. I det samme slår det meg at han ikke vet hva en bil er. Men jeg har ikke tid til omstendelige forklaringer. Jeg har mer på hjertet før våre veier skilles. Jeg skal straks ta på meg rollen som sannsiger, og fortelle ham noe han selv med sin beste vilje verken kan sette seg inn i eller forstå. Noe om fremtiden. En mulig fremtid. For å stålsette meg tar jeg en ekstra stor støyt av flasken med rom før jeg rekker den til Fichte.
«Vet du hva kunstig intelligens er?» spør jeg ham.
Fichte setter rommen i halsen, hoster. Nei, selvfølgelig gjør han ikke det. Hadde han levd et par tiår lengre enn han gjorde, hadde han i 1833 kunnet ha lest om Homunculus i Goethes Faust, Annen del. Men han døde 19 år før dramaet ble utgitt, posthumt etter Goethes død. I korte trekk setter jeg ham inn i hva kunstig intelligens er. Enskjønt, jeg kan ikke tilby noen fullgod forklaring. Ikke ennå. «Jeg jobber med saken,» legger jeg forklarende til, etter at flasken med rom igjen har skiftet hender. «Man ønsker å skape en ny form for vesener,» sier jeg. «Menneskeskapte, jordiske vesener som egentlig er utenomjordiske.» Jo da, selvmotsigelser er en del av greia. Med utenomjordiske mener jeg at de ikke er født av en kvinne, ikke satt til verden i smerte, ikke ammet, ikke vært omfavnet av en grenseløs kjærlighet. Men derimot masseprodusert i et laboratorium, en fabrikk. Dette er likevel ikke poenget. Noe av det jeg ønsker å formidle til Fichte, er at de som skaper den kunstige intelligensen sannsynligvis ikke har hans bøker liggende på nattbordet. Robotenes indre liv, i den grad man kan bruke slike ord, er derimot de naturvitenskapelige begrepenes domene. De er den kunstige intelligensens Alfa og Omega. Og roboter med kunstig intelligens kommer. Antagelig før noen aner. Og etter hvert vil den kunstige intelligensen blir mer og mer utviklet og skarpsindig. Kanskje til og med på sitt vis intuitiv. Man trenger ikke drikke mye rom fra Guatemala før man innser at på ett eller annet tidspunkt vil mennesket og en høyt utviklet maskin, om det så er en robot eller ikke, smelte sammen. Da blir vi til det man kaller en kyborg (6). Ikke menneske, ikke maskin, men en menneske-maskin eller maskin-menneske, avhengig av hvem av dem som er sterkest.
«Mitt poeng,» fortsetter jeg og skuler bort på den nesten tømte flasken med rom, «er at robotenes skapelsesberetning ikke er hentet fra støvete og gamle evangelietekster fra en svunnen epoke i menneskehetens historie, men skrives digitalt den dag i dag av de naturvitenskapelige begrepene. Og når dette innpodete begrepsinnholdet sammenkobles med en menneskelig bevissthet, hvor de samme begrepene allerede har fått et like solid som ukritisk fotfeste, vil fremtidens kyborg bli en slags uoppslitelig super-filister; en sylskarp og uoppslitelig bedreviter. Alltid på vakt, alltid våken, alltid online. Ikke mye kreativ galskap og levende fantasi der i gården, men stappfull av avansert elektronikk og kompliserte dataprogrammer. Helvete, min venn, kommer til å overgå Sartres villeste fantasi.» «Men,» kommer det oppgitt fra Fichte, «det må da finnes mennesker som kjemper mot en slik utvikling. Mennesker som ikke har glemt Gud, og setter menneskelivet og individet høyere enn alt dette.»
«Det gjør det sikkert,» sier jeg, og skulle gjerne ha trøstet ham, «men det finnes enda som er bergtatt av trollet og for hvem denne utviklingen ikke skje fort nok.»
Mens vi har snakket, har en ny dag begynt å rødme i horisonten. Jeg har sett mitt snitt til å tømme den siste klunken med rom. Vår reise nærmer seg slutten. «Synet av stjernehimmelen,» sier Fichte lavt, og glipper trett med øynene, «ga meg alltid en følelse av at Gud kunne erkjennes.»
Noter
- Rudolf Steiner: «Kosmische und Menschliche Metamorphose», GA175
- Jean-Paul Sarte: «For lukkede dører», Aschehoug, 1995
- Terry Boardmann, threeman.org; http://threeman.org/?p=1092
- https://en.wikipedia.org/wiki/15_minutes_of_fame
- https://www.tek.no/artikler/dette-er-tingene-spacex-puttet-i-teslaen-som-na-er-pa-vei-mot-mars/429897
- https://no.wikipedia.org/wiki/Kyborg
Copyright John Michael Hudtwalcker, 2017