Missolonghi Blues

I essaysamlingen De unge døde [1] omtaler Nordahl Grieg seks engelske diktere. Blant dem er George Gordon Byron, den 6. Lord Byron.
I samtiden fascinerte Lord Byrons liv og diktning en hel verden. Hans litterære innflytelse strakte seg fra Pusjkins Moskva til Goethes Weimar. Byrons omfangsrike litterære produksjon spenner fra korte stemningsdikt til de lengre og mer omfattende verkene Childe Harolds Pilgrimage (1812) [2] og Don Juan (1819-1823). [3] Om Don Juan sa Johann Wolfgang von Goethe [4]: «Byron er den brennende tornebusken som legger Libanons hellige sedre i aske.» 

1

Byron hentet inspirasjon fra gresk mytologi, Det gamle Testamentet, hendelser i eget liv og fra samtidsaktuelle problemer. Han forfattet også en rekke dramaer, og i 1985 fant man en satirisk novelle datert 14. mars 1816 i kjelleren til hans forlegger John Murray i London. Handlingen er lagt til det 8. århundres Samarkand, og novellen, The Tale of Calil, ble offentliggjort i The Times Literary Supplement i mai 1985. 

2

George Gordon Byron, ble født i London 22. januar 1788. Faren, gærne Jack Byron, døde etter et kort og forrykende liv da gutten var tre år gammel. Mellom whiskyen og whisten rakk Jack å gifte seg to ganger. Dikteren er barn av det andre ekteskapet, datteren Augusta barn av det første.
George Gordon tilbrakte barndommen i et forarmet hjem nær Aberdeen. Moren, «fru Byron furiosa» som han senere omtalte henne som, var den mest umulige person som tenkes kunne å oppdra den følsomme og ærekjære gutten. Det heter seg at ingen barn er like, men lille Byron var ikke som andre barn. Han hadde en «lam fot», som han selv kalte det, og moren forfulgte ham vekselsvis med voldsom kjærlighet og hysteriske raserianfall da hun hånte sønnen for hans klumpfot.

3

I 1805 begynner den unge lorden på universitetet i Cambridge. Han utfolder seg med stor energi innen idretter som svømming, ridning, boksing og snart etter pistolskyting. Senere i livet, da han var like berømt som beryktet, skulle han komme til å svømme over Hellesponten.
Men hans fysiske bedrifter, skriver Nordahl Grieg, er bare symptomene på det som var lengselen og avmakten i hans liv, drømmen om handling. For George Gordon Byron hadde en nådeløs og humørsyk følgesvenn: the Spleen. Kjedsomheten og livsleden fulgte ham som en hai i kjølvannet, skriver Nordahl Grieg.

4

Byron er 19 år da han får utgitt sin første diktsamling, Hours of Idleness, i 1807. Samlingen  slaktes og den unge dikteren føler seg hudflettet. Her talte en dikter, men kritikerne så bare lorden. Bittert følte han det som i ungdommen synes som en lov, at det var selve ømheten og den grenseløse hengivelsen som måtte lide nederlag. Det ble en vill blanding i ham, fortsetter Nordahl Grieg, ømhet som aldri døde og snerrende, grusom forakt.
To år senere, i 1809, får han utgitt lengre, satiriske diktet English Bards and Scotch Reviewers. Her tar Byron til motmæle og gjør kort prosess med engelsk åndsliv. Fra første stund av kom han på kant med det litterære establishment. Spilte de andre safe, var Byron jokeren. De andre var kanskje en slags litterater, men han, George Gordon Byron, var en dikter. Han bor nå på slektsgodset Newstead Abbey, og er ensom og desperat inntil fortvilelse. Da tre av hans venner dør, skriver Byron i et brev: «En slags forbannelse henger over meg og mine.»
Noen år senere er han berømt, kvinne følger kvinne, men haien i kjølvannet river ufortrødent i ham. Det er kun ett menneske han føler forstår ham, og det er halvsøsteren Augusta. De skulle bli ungdommer før de traff hverandre, men da drev de det også til mer enn å leke gjemsel i barndommens hage. Augustablir hans elskerinne.


Augusta Leigh née Byron, 1783-1851

5

Skandalen er uunngåelig. Ifølge Nordahl Grieg blir det rene præriebrannen av en skandale. Den som skal utløse det hele er Lord Byrons kone. På et ball i London i 1812 har han truffet den 20 år gamle Annabella Milbanke. Hun blir etter hvert hodestups forelsket i den unge baronen som skriver kjærlighetsbrev andre ville ha dødd for.
Byron selv er ambivalent, men det ender til slutt med at de, i 1815, gifter seg. Etter et par måneders ekteskap innser begge at forskjellene dem imellom utgjør en uoverstigelig kløft. Det eneste ekteparet kan enes om er at giftemålet var et feilgrep, og året etter, i 1816, skiller de seg. 

Anna Isabella Byron née Milbanke (1792-1860)

Det er da Annabellas forlanger skilsmisse fra det avisene omtalte som sin «demoniske ektemann», at det som i form av rykter og løs sladder lenge hadde ulmet under Byrons klumpfot, tar full fyr og raskt utvikler seg til Nordahl Griegs præriebrann. Middelklassens opinion reiser seg mot ham. Samtidens beundring blir til samstemt fordømmelse, og den eneste utveien for Byron er å forlate England.
«Giftige tunger drev Byron ut av England, og han ville sluttelig ha flyktet til verdens ende, om ikke en brå død hadde unndratt ham fra filisternes [5] hat,» kommenterte en oppbrakt Goethe [6] (1749-1832) i Weimar.
Fra sitt studieværelse i huset på Frauenplan i Weimar, utviser Goethe en så lidenskapelig interesse for Byron at Johann Peter Eckermann, som omhyggelig skriver ned sine samtaler med ham, noterer at «Goethe synes helt uuttømmelig når det gjaldt Byron». [7] «Hadde Byron, fortsetter Goethe, «bare blitt kvitt sin hypokondri og negativitet, ville han ha blitt like stor som Shakespeare.» [8]

6

Ved utgivelsen av Childe Harolds Pilgrimage i 1812 våkner Byron en morgen i London og finner seg selv berømt. Han blir raskt den mest strålende stjernen på sosietetslivets himmel, og inviteres til ball og til de mest fasjonable av Londons salonger, i tillegg velges han inn i flere eksklusive klubber. Boken solgte ifølge Byron selv fjorten tusen eksemplarer på én dag.

Byrons romantiske helt, Harold, satte hjertene i brann. Det ble en besettelse blant samtidens unge menn å være som Harold. Harold er den tungsindig reisende og distanserte fremmede som bærer et marmorhjerte overalt hvor han kommer. I tillegg bærer han en mørk byrde av savn og minner etter sin vandring gjennom «syndens lange labyrint». Man hadde knapt sett noe lignende siden Goethes Den unge Werthers lidelser drøyt 40 år tidligere. Menneskene gjenkjente seg i Harold, og opplevde at han gjenspeilte den samme weltschmerz mange led av etter revolusjonens og Napoleons-krigenes skuffelser.  I virkeligheten er det to personer i diktet. Den bitre, menneskefiendtlige Harold, og fortelleren, Byron selv. Men sensasjonshungrige rettet man gladelig baker for smed, og tok Byron for å være inkarnasjonen av sin romantiske helt, Harold.  

7

«Vill, ond og farlig å kjenne,» skrev Lady Caroline Lamb i sin dagbok etter deres første møte. Snart etter var hun og Byron elskere. Lady Caroline (1785-1828) tilhørte det øverste laget av sosieteten i London. Hun var gift med William Lamb (1779-1848), den senere Lord Melbourne, innenriksminister i 1830, statsminister i 1835 og en personlig venn av dronning Victoria (1819-1901).
Affæren mellom Lady Caroline og Byron, som man i likhet med Harold mente hadde vandret gjennom «syndens lange labyrint», ble et tema til endeløs sladder i sosietetslivets salonger. Byron antok skikkelsen av en romanfigur. Mens de andre danset vals, stod Byron, vakker og svært blek, urørlig lent opp mot kaminen og betraktet de dansende med sitt «demoniske blikk». Han var dagens mann i London, skriver Nordahl Grieg, berømt, demonisk vakker; med et bittert smil så han verden ligge for sin klumpfot.
Fire år senere, i april 1816, flykter Byron hals over hode fra skandalen og kreditorene. Han er 28 år gammel og «verdensensom» som det heter i Childe Harolds avskjed.

8

Ferden går til Sveits hvor han treffer, og blir en god venn av, en annen engelsk, romantisk dikter, Percy Bysshe Shelley (1792-1822). Byron og Shelley har dessuten det til felles at begge er med i Nordahl Griegs De unge døde. Percy Bysshe Shelley var gift med Mary Godwin Shelley (1797-1861). I 1818 hadde hun anonymt utgitt en bok som skulle komme til å bli verdensberømt, Frankenstein, eller Den moderne Promethevs. Mens ektemannens dikt stort sett er gått i glemmeboken utenfor England, utkommer Marys fortelling i stadig nye opplag.

9

Noen måneder etter møtet med Shelley, ankommer Byron i november 1816 Venezia sammen med sin gode venn John Cam Hobhouse. Året etter bosetter han seg i Palazzo Mocenigo ved Canale Grande. Hadde han fra tidlig ungdom av drømt om handling og edel dåd, kommer nå en tid hvor dette virker enda mer uoppnåelig enn før. For hadde Byron tidligere smykket sin drakt med demoniske fjær, blir det nå rene maskeraden.
Palazzo Mocenigo er sirkus og bordell på en gang. Og overalt er det dyr. Shelley satte en gang opp en liste over Byrons menasjeri: 10 hester, 8 store hunder, 3 aper, 5 katter, 1 ørn, 1 kråke, 2 falker, 2 høner og 1 egyptisk trane. Menasjeriet også ha inneholdt en tam ulv og en rev. I tillegg kom en rekke vogner, tjenere, gondolieren Tita og en rekke elskerinner av ymse slag. Byron ser ut som om han er 40, men er knapt 30 år gammel. Håret er langt med grånende krøller, han bruker timer på å kle seg og går som oftest kledd i en blanding av den albanske nasjonaldrakten og dogen av Venezia.

Kjedsomheten holdes ikke på en armlengdes avstand. The Spleen flekker tenner mot ham fra hvert eneste værelse, og utenfor palassets vegger venter de alltid like sensasjonshungrige engelske turistene med sine kikkerter.

10

I 1819 reddes Byron i likhet med Faust av en kvinnes kjærlighet. Hun er 17 år og blond, og heter Teresa Guiccioli. Teresa får lokket Byron til den støvete provinsbyen Ravenna. Her blir han en stund boende i samme hus som Teresa og hennes 40 år eldre ektemann, som av Byron får kjælenavnet «gamle Brunelius». For selvfølgelig er Teresa gift, og like selvfølgelig blir det igjen en skandale, og det særlig blant de alltid tilstedeværende engelske turistene. Men til forskjell fra i hjemlandet, er folkeopinionen i Ravenna på de elskedes side og Teresas ekteskap oppheves ved et pavelig dekret.
En stund ser det også ut til at Byron endelig skal få anledning til å oppfylle sin gamle drøm om handling og edel dåd. Han konspirerer opprør med Teresas revolusjonære bror, Pietro Gamba og Carbonariene [9].  Gang på gang synes opprøret å nærme seg. Fakler lyste, det glimtet fra stålet i børseløpene og hestehovene galopperte gjennom natten, men hver gang gikk det over. Bestandig gikk det over, og uvirksomheten får ham til å føle seg eldre enn han er. Om tiden i Ravenna utad kan gi inntrykk av å være et bedagelig liv bestående av kjærlighet og diktning, i spedd enkelte konspiratoriske episoder, er det indre livet preget av utilfredshet og lede. Hele livet hadde han drømt om handling og dåd, ikke diktning og stevnemøter. Som så ofte før griper Byron til det eneste virkningsfulle botemiddelet mot den alltid tilstedeværende forfølgeren, og fordyper seg i diktningen.  I løpet av tiden i Ravenna skriver Byron flere av sine mest berømte verker, blant annet diktet The Prophecy of Dante (1819), tragediene Marino Faliero (1820), Sardanapalus (1821) og dramaet Cain (1821). Han utvider også det satiriske diktverket Don Juan.
«Det er et mørkt, lidenskapelig opprør over denne diktning,» skriver Nordahl Grieg, «den fortsetter den gigantiske trass som går gjennom hele Byrons ungdomsverk.»
Men «gamle Brunelius» viser seg å være langt fra fornøyd med sin rolle som hanrei, pavelig dekret eller ikke. Han ser heller ikke med blide øyne på Byrons sympati for de revolusjonære kretsene, og rapporterer det han hevder er Byrons undergravende virksomhet til myndighetene, antagelig i bytte mot visse skattefordeler. Resultatet lar ikke vente på seg: i 1821 må Byron i hui og hast forlate Ravenna. 

11

Kanskje Bob Dylans ord it looks like I’m moving, but I’m standing still [10] gir en dekkende beskrivelse av Byrons videre ferd, først til Pisa, så etter hvert til den nord-italienske havnebyen Genova. Den 8. juli 1822 kommer Shelleys seilbåt ut for en storm i La Spezia-bukten, og Shelley drukner. Shelleys død går hardt innpå Byron. Liket kremeres på stranden. Urørlig og blek betrakter Byron likbålet.

The Funeral of Shelley av Louis Edouard Fournier, 1889. Byron nr. 3 fra venstre.

12

Så, skriver Nordahl Grieg, kom befrielsen.
Grekernes frihetskamp mot det tyrkiske overherredømmet hadde lenge opptatt Byron. Og da han mottar en forespørsel om å slutte seg til den greske frihetskampen, sier Byron seg med en gang villig til å dra av sted. Fire år tidligere hadde han skrevet:

The mountains look on Marathon
And Marathon looks on the sea;
And musing there one hour alone,
I dreamed that Greece should be free.

Det er en styrket og besluttsom Byron som i januar 1824 når frem til byen Missolonghi på den greske vestkysten. Nølingen og uroen er borte. Fremfor alt har the Spleen endelig forlatt ham. Men, fortsetter Nordahl Grieg, desillusjonen har tatt plassen, og følger ham hakk i hæl.
Rundt ham er intriger, misunnelse og mytteri. Hans engelske artillerister forlot ham, regnet styrtet ned, sumpene rundt byen drev av feber. Men var han først kommet skulle han holde ut.
Tiden i Missolonghi var et helvete, skriver Grieg. «Disse siste månedene av Byrons liv viste stoffet han var gjort av».

I april blir han syk. Legene forstår at slutten nærmer seg og den 19. april 1824, i sitt 37. år, dør Lord Byron før han hadde fått utkjempet sitt første slag.
Kort etter hans død stormet tyrkerne Missolonghi og en forferdelig massakre fulgte. Men Byrons siste dager, skriver Nordahl Grieg, hadde gjort stedet til hellig jord for menneskene.
Den engelske opinionen reiste seg, og i 1827 beseiret stormaktene den tyrkiske flåten i slaget ved Navarino. Grekenlands frihet var sikret.

Etterspill i Weimar 1828
På en tirsdag i mars 1828, fire år etter Byrons død, i huset på Frauenplan i Weimar, tar Goethe plass rett overfor Eckermann.
Enda en gang, skriver Eckermann [11], streifet vi inn på Lord Byron, og alle de ulykker, som hadde formørket hans senere leveår, kom på tale – inntil omsider en edel hensikt, men et usalig forsyn hadde ført ham til Grekenland og direkte i undergangen.
«Overhodet vil De nok oppdage,» fortsatte Goethe, «at når en manns liv når middagshøyden, vil der ofte inntre en vending, slik at om han i ungdommen har hatt hell med seg, så kommer nå et brått omslag, alt blir ganske annerledes, vannhell og ulykker tårner seg opp på hans vei.
Vet De hvordan jeg forklarer meg det? Mennesket må på ny bli ruinert! – Hvert overordentlig utstyrt menneske har en viss misjon som det er kalt til å utføre. Er den utført, trenges ikke et slikt menneske mer i denne skikkelsen på jorden, og forsynet anvender ham siden til noe annet. Men da alt her nede går naturlig for seg, setter demonene gang på gang krokbein for ham, inntil han omsider ikke reiser seg mer. Mozart døde i sitt 36. år, Rafael omtrent i samme alder, Byron bare litt eldre. Men alle sammen hadde fylt sin misjon på det mest fullkomne, og det var på tide at de forlot skueplassen, så det ble noe til overs å utføre også for andre folk i en verden som er innrettet på lang sikt.»
Det var blitt kveld. Utenfor huset på Frauenplan kommer mørket sigende.
«Goethe rakte meg sin kjære hånd, og jeg gikk.» 

Opprinnelig trykt i Morgenbladet 31. desember 1986.  
Omarbeidet og utvidet i februar 2023.


[1] Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1932

[2] Childe Harolds pilegrimsferd canto I-IV, komplett gjendiktning ved Geir Uthaug, Bokvennen, Solum Forlag, Oslo, 2012

[3] Don Juan I, canto I-V, gjendiktet av Geir Uthaug, Bokvennen, Solum Forlag, Oslo 2006, og Don Juan 2, canto VI-XVII, Bokvennen, Solum Forlag, Oslo 2009.

[4] Johann Peter Eckermann: Samtaler med Goethe, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1965, s. 31

[5] Et annet ord for spissborger

[6] Eckermann: Samtaler med Goethe, s. 137

[7] Eckermann, s. 39

[8] Eckermann, s. 59

[9] Et uformelt nettverk av hemmelige, revolusjonære selskaper aktive i Italia i første halvdel av 1800-tallet.

[10] Bob Dylan: Fra sangen Not Dark Yet på albumet Time Out of Mind i 1997.

[11] Eckermann: Samtaler med Goethe, s. 102.