Likt kurerer likt

Den siste illeluktende bondeslampen hadde omsider vaklet ut døren. Stup full og tung i ræva som en feit gås. Verten bannet, sendte en brun og seig klyse bortover jordgulvet. Jævla bønder. De tannløse fyllikene stank av svette og urin. Enda godt at de var så dumme at man kunne servere dem hva som helst. Ingen grenser og ingen manerer. Alt gikk ned. Tynn grøt, dovent øl og svidde biter av harskt flesk. For ikke å snakke om det skipet av et brennevin han serverte dem. Mot en rundelig betaling, selvfølgelig. Stutene merket heller ikke at han litt etter litt satte opp prisen etter hvert som de ble mer og mer dritings. Verten gned seg i hendene bare ved tanken. For hans del kunne de gjerne drikke seg fra gård og grunn bare det ble penger av det. Et øyeblikk følte han seg nesten fornøyd. Men i det samme kom han dessverre til å kaste et blikk bort på langbordet. Synet fikk det til å knyte seg i magen.
”Utspjåka jålebukker!» fnyste verten for seg selv, og sendte i ren irritasjon en ny klyse bortover gulvet. Faens folk å få inn i huset, tenkte verten. Det var det verste med å drive et vertshus på disse kantene av landet. Bare fillefranser og latsabber. Han kastet et nytt blikk i retning av langbordet hvor en rekke menn satt benket tett i tett. Og hva var det der egentlig for en gjeng? I motsetning til de fordrukne døgeniktene som vanligvis frekventerte vertshuset var de hverken skitne eller stank som kåte purker. Men de klærne! Var rent så han måtte gni seg i øynene. Herregud, han hadde aldri sett maken. Jakker, bukser og vester i forskjellige farger. Flere av dem hadde også på seg skjorter med kniplinger, og de høye, velstelte lærstøvlene gikk helt opp til knærne. De hadde marsjert inn i en lang rekke og uten videre forklaring satt seg vel til rette rundt langbordet hvor de holdt et verre spetakkel enn en flokk med skjærer. Men klokken var allerede mange. Det hadde vært en lang dag. Under vanlige omstendigheter ville han nå ha stengt vertshuset for kvelden. Helst låst og boltet døren også. Hvis bare denne sirkusgjengen så inn i helvete kunne se å komme seg av gårde. Han skottet bort igjen til langbordet, men ingen av de arrogante og støyende kavalerne gjorde mine til å ville bryte opp.
Den surmagete og kvapsete verten, kledd i en flekkete og skitten kjortel, og viden kjent som en gretten pengepuger, betraktet ettertenksomt sine kraftige, hårete never. De hadde grisebanket mang en bondetamp, men følget ved langbordet var altfor mange. Nærmere et dusin. Forbannet rakkerpakk! Hadde det vært opp til ham skulle den forbaskete banden vært rullet i fjær og tjære, før de ble slengt opp på en eselkjerre som et lass med råtten frukt. Med et kraftig rapp over baken kunne eselet ha trukket apekattene like lukt til verdens ende. Spilte ingen rolle bare han ble kvitt dem. De arrogante drittsekkene gjorde ikke annet enn å hovere og klage. Vinen smakte eddik. Maten var så elendig at den var hinsides enhver beskrivelse. Bestikket rustent og glassene skitne. Ingen ende på visa. Bare tanken på det evinnelige gnålet deres gjorde at han måtte bøye seg fremover for å døyve smertene i magen. Folk skulle passe seg for å klage. Han hadde hamlet opp med sytepaver før. Ute i bakgården stod en tønne med muggent regnvann og gammelt grønnsaksskrell. Den bare ventet på at en jævla sytepave skulle løfte det stygge fjeset sitt og breke som en geit. En skikkelig dupp i den tønna gjorde susen. Etter at han hadde dukket et par av de lokalene klagemusene i tønna, hadde de jaggu tatt poenget. Ikke én av dem turte åpne munnen for å syte. I grunnen var det nesten litt leit. Å banke vett inn i de tette bondehodene hadde muntret ham opp. Dessverre var det noe annet med de innbilske breiflabbene som satt benket rundt langbordet. Disse kavalerne skulle liksom være fornemme og verdensvante? For en jævla vits! En større hop med tullinger hadde han aldri sett. Motstrebende måtte han innrømme at de riktignok betalte godt for seg, sågar svært godt på enkelte kvelder, men det fikk likevel være grenser for hvor mye idioti man skulle finne seg i. Verten vred fortvilet på hendene. For en skjebne det var å måtte stå her å se på de utstafferte apekattene, og høre på alt det selvgode gnålet deres! Man kunne bli religiøs av mindre. Han kastet et blikk opp mot taket. Herregud, tenkte han sorgtungt, hva galt har jeg gjort som blir straffet slik?
Og på toppen av alt den helvetes magen. Det gjorde så vondt at man skulle tro at noen krakilske smådjevler moret seg med å stikke gaflene inn i den. Men når han først var ikke på djevler. De var de alle som en, rakkerpakket rundt langbordet. Mer selvhøytidelige enn fut og prest lirte de ut av seg den ene mer fjasete historien etter den andre. Nei, far, mot slikt folk hjalp verken bønner eller røkelse. Verten skiftet urolig på føttene. Med en følelse av hjelpeløshet masserte han langsomt magen, og lot øynene vandre over lokalet. Det var ikke noe palass. Den saken var grei nok. Det var et enkelt landsens vertshus, kanskje på grensen til det spartanske, men tjente mer enn nok til sitt formål. Og det var stort sett som vanningshull for lokalbefolkningen. Bord og benker var av grovt, tilhugd tømmer. Det samme gjaldt de fleste av stolene. Et par av stolene bar dessuten umiskjennelig preg av å ha sett langt bedre dager andre steder. Dette var møbler han hadde tatt som pant fra gjester som ikke kunne gjøre opp for seg. Over inngangsdøren hang et stort villsvinhode. Huggtennene skarpe som kniver. Verten kunne ikke fri seg fra å tenke på hvilken velsignelse det hadde vært hvis det falt ned i hodet på en eller flere av kavalerne. Et par dyrehorn hang som pynt bortetter veggene, og på den ene kortveggen hang en skabbete bjørnepels. Rett ved langbordet stod peisen, en stabel med ved lå ved siden av. Et par små, skitne vinduer vendte ut mot landsbyen. Veggene og taket var brunet av tobakksrøyk. Å ha duker på bordene hadde han aldri brydd seg om. Fullstendig unødvendig. Men jordgulvet ble da feiet hver dag, og stort sett holdt han det rent og pent. På en måte. Det sørget tjenestejenta for.

Tanken på den barmfagre tjenestejenta med de runde, feite hoftene gjorde ham mo i knærne. At hun bare med nød og neppe klarte å holde rede på forskjellen mellom kniv og gaffel,
forhindret ikke at han hadde sett frem til en etterlengtet hyrdestund med henne denne kvelden. Han hadde hatt planen klar. Den var enkel og lett gjennomførbar: skjenk bondeknølene raskets mulig så fulle at de ikke visste om de satt inne i vertshuset eller rullet seg i søla utenfor, sett slåen for døren og opp med skjørtene på tjenestejenta. Ting hadde gått som en klokke helt til de hersens spradebassene kom larmende inn døren. Og nå holdt de faen heller på å ødelegge alt sammen. Det var til å få mark av. Innvollsmark. Tanken var uutholdelig. Til å få krupp av. Instinktivt la han en hånd beskyttende over magen. Hadde det bare vært noen han kunne ha tilkalt. En eller annen øvrighetsperson som med loven i hånd bryskt kunne ha forlangt at lokalet stengte. Da kunne han med lett hjerte ha hevet hele suppegjengen på dør. Men den lokale lensmannen var like tafatt som lat, og lå dessuten sikkert under halmen og snorket. Fyren dugde ikke til annet enn i dann og vann å banke opp en skarve landstryker. Og han selv kunne ikke alene hamle opp med dem alle sammen. Ikke tale om. Såpass hadde han innsett. Ikke var han ung lenger, heller, og den digre vommen var ikke akkurat laget av muskler. Hadde det vært en eller to av dem så kanskje, men selv da skulle de ha drukket seg vært nærmest bevisstløse før han hadde våget seg til å pirke borti dem. De utstafferte fjolsene hadde en for jævlig kort lunte. Kort lunte og avsindig høye på pæra. Så visst ingen heldig kombinasjon. Men vant som han var med all slags folk hadde han kunnet leve med det også. Det han derimot verken kunne hamle opp med eller leve med uten at magen hans vred og vrengte seg som en orm i hamskifte, var den pralende gnålingen. Å kalle dem for noen pralende skrythalser var neimen ikke å ta hardt i. De var verre, langt, langt verre. Og selvfølgelig var de akkurat i kveld verre enn noen gang. Støyende kappet de om å deklamere Racine, og resiterte begeistret dikt skrevet av folk som om mulig var enda galere enn dem selv. En av dem hadde tydeligvis forelsket seg i dikt av en mer eller mindre ukjent landsmann. Pavel Promysj eller noe sånt. Skulle visstnok ha gjort karriere i salongene i byen P. Verten hadde aldri hørt om fyren. Etter å ha måttet høre på en av kavalerne deklamere et par verselinjer av den salonggjøken, ønsket han at han aldri hadde gjort det heller. Det eneste formidlene trekket ved dette loppesirkuset var at de alltid betalte for seg. De kunne til og med være rundhåndet med drikkepengene. Verten forsøkte å søke tilflukt i tanken på dette med drikkepenger. Det var jo alltids noe. Et slags plaster på såret. Uten utsikt til noen ekstra slanter visste han ikke hva han skulle ha gjort, bortsett fra å banke opp den udugelige kjøkkenhjelpen, en udugelig slabbedask med blomkålører, som i sitt ufattelige sløvsinn akkurat i dette øyeblikket sikkert knuste både glass og tallerkener.
Han sukket tungt og skottet igjen bort på langbordet. Faen, som de holdt på. Spradebassene deklamerte fortsatt Racine eller denne åndsforlatte salongløven Pavel Promysj. Var jeg bare langt borte herfra, tenkte verten og holdt seg for magen. For sitt indre øye så han for seg den store sengen og den melkehvite huden til den unge tjenestejenta. Å, Herre jemini, hun hadde en slik herlig, bred bakende, og var god og saftig som en mørnet stek mellom bena! Verten stønnet høyt. De tunge, pløsete kinnene dirret av sinnsbevegelse.
”Hvor lenge, barmhjertige skaper, hvor lenge skal jeg prøves slik?” mumlet han oppgitt for seg selv.
”Hei, vert!”
Det kraftige ropet gjallet gjennom vertshuset som et hornsignal. Det ble øyeblikkelig stille. Racine hadde slukket som et vokslys, og Pavel Promysj forsvunnet opp skorsteinen. Verten rykket til som om noen hadde slått ham i ryggen. Snakket fasanfjesene til ham? Han skulle ha blandet rottegift i vinen. Før han rakk å summe seg lød et nytt rop:
”Ja, du, ja, vert, din late slabbedask! Fyr opp i peisen! Og sett nye lys på bordet, din gjerrigknark! Her er det så mørkt at man ikke kan se forskjellen på det griske fjeset ditt og et grisetryne!”
Ropet ble etterfulgt av høye latterbrøl.
Et par av kavalerne klappet begeistret med hendene. Helvetes drittsekker, tenkte verten og bet seg i tungen. Hva pokker var det de innbilte seg? At han var en slags lakei? Apekattene trodde kanskje at de eide både ham og vertshuset? Vel, da trodde sikkert de eide verden også. Fjonge i klærne og aldri skårne på tungebåndet, følte de seg nok høyt hevet over ham og alle andre i landsbyen for den saks skyld. Bortsett fra at alle andre slapp å måtte gå dem til hånde slik han måtte. Hadde jeg bare fått dem for meg selv, en etter en, tenkte verten, skulle jeg med glede ha banket folkeskikk inn i de kalkende hønsehodene, og gitt dem en oppkvikkende dukkert i tønna i bakgården. Det stakk i magen så han nesten måtte skrike, men han klarte da likevel på en eller annen måte å subbe frem på gulvet, og sa så blidt at han rødmet av skam over sin unnfallenhet:
”Det skal bli, mine herrer! Selvfølgelig. Alt skal bli gjort til herskapets beste!”
Du er verre enn en hund, sa han rasende til seg selv. Du logrer og kryper ved det minste vink. Fyr i peisen, nye lys! hermet han. Som om jålebukkene brydde seg om hvor mye veden kostet. For ikke å snakke om vokslysene. Han fikk se å trekke utgiftene fra lønnen til den fomlete hormonkalven på kjøkkenet. Han subbet bort til vedstabelen, dro frem et par kubber og hev dem på peisen. Sånn, ja, nå blir vel de blaserte jålebukkene fornøyde.
”Herrene må endelig si fra hvis det er noe man ønsker!”
Med et lett bukk trakk han seg tilbake bak disken. Han harket og hostet, og fikk omsider opp en diger, slimete klyse som han sendte bortover jordgulvet. Jeg skulle gjerne satt den klysa midt i det hovne fjeset på den drittsekken som ropte, sa han til seg selv. Eller gnidd de voksete knebelsbartene inn med litt fersk kumøkk! Han ble nesten i godt humør ved tanken. Bare vent, mine ærede gjester, min tid kommer nok, tenkte han og måte snu seg bort for at de ikke skulle se at han smilte. Og det blir fanden ikke gåsedun for herskapet, nei! Det blir kokende tjære, mine venner, og pistrete fjær fra en gammel høne.
Han tørket seg fornøyd om munnen, og fant frem nye vokslys.

Den av kavalerne som hadde ropt, og fått verten til å rykke til som om han hadde fått et slag i ryggen, het Pierre La Coste. Navnet var selvfølgelig ikke hans virkelige navn. En, eller kanskje to, overivrige foreldre hadde fått ham døpt Xenofon Abramamovich. Faren var en ubetydelig funksjonær ved jernbanen og moren tjente noen slanter som hushjelp hos en bedrestilt familie. Det uvanlige og pretensiøse fornavnet Xenofon hadde de antagelig gitt ham i håp om at det skulle bli noe stort av gutten. Folketroen er underlig slik. På våre kanter finnes det flere eksempler på at foreldre har gitt barn navn de tror det hefter en slags magi ved, som om navnet alene vil være nok til å løfte frem deres avkom ut av elendighetens mørke, og dra det frem etter nakkehårene til rikdom og karriere. Og kanskje foreldrene likevel hadde vært inne på noe? For på mange måter ble det noe stort ut av lille Xenofon. Det ble bare en helt annerledes storhet enn hva foreldrene hadde drømt om. Og det var forresten ikke før han, mange år etter at han lettet la hjembyens provinsielle støv bak seg, inspirert av sin dype beundring og fascinasjon for alt fransk, hadde tatt navnet Pierre La Coste.
Etter en årelang og tidvis svært omtumlet tilværelse i byen P., blant annet med en mislykket karriere som skuespiller bak seg, etterfulgt av et enda mer mislykket forsøk på å bli dramatiker, hadde han omsider etter en omflakkende tilværelse hvor han levde fra hånd til munn, sluttet seg til kavalerne. Møtet med kavalerne skulle bli skjebnebestemmende på mer enn én måte. Endelig følte han at han tilhørte en flokk likesinnete. Kavalerne delte ikke bare hans beundring for fransk kultur, men også den nærmest overjordiske følelsen av at deres liv var viet en slags hellig sak, uten at noen av dem kunne, eller anså det for nødvendig, å utdype dette nærmere. Men synet av en vakker solnedgang eller noen strofer av Racine, brakte med én gang frem i dem denne samstemte følelsen av samhørighet i hyldesten av det skjønne og vakre. Og denne vissheten trengte ingen nærmere forklaringer. Den oppstod umiddelbart i kavalernes hjerter og forklarte dermed seg selv. Dette var kavalerne stilltiende skjønt enige om. Men enda mer avgjørende for Pierre La Coste enn den eksistensielle tilhørigheten livet med kavalerne bød på, var det faktum at det var i deres krets han endelig oppdaget at hans egentlige kall i livet var som forteller. Fortellerkunsten fremstod da også som en kombinasjon av alt han tidligere hadde forsøkt. For her fikk han bruk for både sine erfaringer som skuespiller og som dramatiker. Det å kunne trollbinde en forsamling, og da særlig en så uregjerlig forsamling som kavalerne, krevde ikke bare en god forteller, noe Pierre La Coste utvilsomt var, men iherdige og møysommelige forberedelser. Til dette kom en egen evne til å lese tilhørernes reaksjoner mens han fortalte. Men selv om at Pierre La Coste behersket kunsten å fortelle, fremstod dette uansett ved første øyekast fremstod dette som et underlig, og svært dristig, valg.
Han var lang og hengslete, og fordi han var så tynn og mager, gikk han blant kavalerne under kallenavnet Benrangelet. Det tynne og fjonete, blonde håret, her og der ispedd et par grå stenk, hang ned til skuldrene. Barten var omhyggelig vokset med spissene snurret til to flotte spyd som pekte rett opp. Der han satt ved den ene enden av langbordet på vertshuset hadde Pierre La Coste på seg et par nypressede og grønnrutete bukser, og støvler av mykt hjorteskinn på bena. Den hvite skjorten var vasket og stivet, og jakken av grønn fløyel var nøye avstemt med den grønnrutete buksen. Av alder var han fremdeles var en relativt ung mann, et sted i begynnelsen av trettiårene, men det var ikke til å komme fra at noe ved ham fikk ham til å virke virket langt eldre enn hva alderen skulle tilsi. En del av dette skyldtes nok motgangen han hadde opplevd i byen P., og de mange skuffelsene han hadde møtt i sin omflakkende tilværelse før han sluttet seg til kavalernes rekker, men mye kunne også tilskrives den strenge, asketiske livsførselen han la for dagen. Denne livsførselen anså han som tvingende nødvendig skulle han makte å fullføre sitt kall som forteller. Ble han spurt om hvorfor han tviholdt på en livsførsel som fikk ham til å ligne en avmagret bønnestengel, svarte han alltid at en oppblåst og mett mage ødela konsentrasjonen og avledet oppmerksomheten. At han var en innbitt bokorm ga ham heller ikke særlig farge i kinnene. På varme, vakre sommerdager, mens de andre kavalerne forlystet seg utendørs med forskjellige former for kjeglespill, eller rodde omkring på den idylliske innsjøen, fant man Benrangelet innendørs. Bak lukkede vinduer med skoddene for, og en tykk jakke eller pledd over skuldrene, satt han time etter time urørlig med nesen begravet i en bok. Ofte leste han i flere bøker samtidig, noe som av og til fikk enkelte av kavalerne til å trekke på smilebåndet. Men for Pierre La Coste var det dypt alvorlig. For det var slik han arbeidet og tilegnet seg stoff til sine fortellinger. Et annet trekk ved ham som bidro til å fremheve det lett gammelmodige inntrykket, og følelsen av at han var eldre enn han vitterlig var, skyldtes kombinasjonen av de umiskjennelige stenkene av grått i håret og den stive, nærmest keitete måten han beveget seg på.

Det var lett å la seg lure av de asketiske tilbøyelighetene, og den langsomme, reserverte holdningen, han la for dagen. Men man gjør klokt i å huske på at han kunne drikke minst like mye som de andre kavalerne, ved enkelte anledninger kanskje endog mer, samtidig som han, når anledningen først bød seg, og det til manges overraskelse, kunne avsløre en glupsk appetitt etter bordets gleder. Det er lett å gå vill i menneskenaturen og like lett å trekke forhastede slutninger. For sannheten var at de skarpe trekkene i det magre og bleke ansiktet snarere vitnet om en usedvanlig lidenskapelig natur enn det motsatte. Men lidenskap kan, som kjærligheten, være så mangt. I Pierre La Costes tilfelle ytret den seg i en særegen og sjelden form. Kunsten å fortelle. Man kunne uten å overdrive si at han levde for å fortelle. Satt på spissen kunne man si at han kun levde når han fortalte. Og dermed er vi kommet til grunnen til at han, og til ham å være, på en særdeles brysk og ufin måte høylytt hadde ropt på verten. Saken var at der han satt ved den ene enden av langbordet, hadde han, særlig etter å ha lidd seg gjennom resitasjonen av Pavel Promysj’ dikt, blitt grepet av en slik voldsom utålmodighet at han følte det som om han døde litt for hvert minutt som gikk uten at han fikk begynt med kveldens fortelling. Det var som om han ikke fikk ikke luft, og ikke fikk puste. På toppen av dette var han infamt sulten. Forberedelsene til kveldens fortelling hadde vært sjeldent krevende og omstendelige. Det hadde også raskt vist seg at kavalernes bibliotek ikke strakk til, og han hadde flere ganger i ens ærend ridd inn til provinsens største by og tilbrakt timer i byens forholdsvis velutstyrte bibliotek. Men også denne boksamlingen kom til kort, og til slutt hadde han sett seg tvunget til å bestille utfyllende litteratur fra de største bokhandlere i byen P. Prosessen med å samle inn bakgrunnslitteratur hadde da vært langt mer komplisert enn han hadde forestilt seg. Men én ting var tilgjengeligheten på bøker om kveldens tema, noe helt annet var å tilegne seg stoffet, og ikke minst til slutt forme det til sitt eget. Og akkurat dette siste punktet viste seg ofte adskillig mer innfløkt enn man skulle tro. Et godt foredrag måtte bygges forsiktig og nøyaktig opp. Ikke for mange dramatiske høydepunkter for tidlig i fortellingen, men heller ikke så sent at tilhørerne hadde mistet interessen når han kom så langt. Av og til yndet han å sammenligne fortellerkunsten med kokekunsten. Råvarene, det vil si selve stammen i fortellingen var selvsagt det viktigste. Men for å gi retten smak og det lille ekstra som ville heve det ordinære opp til det sublime, måtte man i tillegg beherske kunsten å krydre fortellingen riktig. Og så, nå alt dette var på plass, gjenstod det å servere retten. Dette var en hel liten kunst i seg selv. Pierre La Coste visste utmerket godt at selv den mest utsøkte rett som den mest fascinerende fortelling, lett kunne bli ødelagt hvis man ikke passet på å servere den riktig. En fortelling kunne være både god og spennende, men sviktet fremførelsen var alt likevel tapt. Natt etter natt hadde han derfor stått foran det store speilet på rommet sitt og innøvd forskjellige gester og grimaser mens han la stemmen i stadig nye leier. Riktig stemmeleie var helt avgjørende. En trist scene krevde en stemme, en intim scene en annen. Så hadde da også Pierre La Coste etter hvert innsett at de triste årene i byen P. som mislykket skuespiller og like mislykket dramatiker, nå, da han endelig hadde funnet, og levde for sitt kall som forteller, viste seg som rene nådegaven. Likevel, og på tross av alt dette, var han, der han denne kvelden satt ved enden av langbordet, mer nervøs for oppgaven som ventet ham enn på lenge. At kavalerne var kravstore var han innforstått med. Faktisk også medskyldig i. Det var jo ham, Pierre La Coste, som hadde skjemt dem bort med den ene mesterlige fortellingen etter de andre. Dessuten kom det én ting til: han var infamt sulten. Som alltid foran en opptreden som den som ventet ham i kveld, orket han ikke mat. Bare tanken på eggerøre og svinenakke gjorde ham syk. En dram ville sikkert ha hjulpet, men han turte ikke. Ingen ting skulle få ødelegge konsentrasjonen. Hjemme på nattbordet stod en mugge med sitronlimonade tilsatt tre spiseskjeer honning. I tre samfulle dager og netter hadde han ikke levd på annet enn sitronlimonaden. Han mente også han hadde lest et sted at sitronlimonade tilsatt en riktig mengde honning skulle være godt for stemmen. Hvorvidt det betydde tre teskjeer eller tre spiseskjeer, hadde han ikke funnet ut av, men til gjengjeld trengte han ingen bekreftelse på at stemmen var viktig. Den og intonasjonen. Og geberdene, selvfølgelig. Meget viktige. Han hadde innøvd en rekke geberder. Ved siden av muggen med sitronlimonade, lå de to bøkene han elsket høyest av alle bøker, begge fulle av understrekninger og sirlige notater. Bøkene var skrevet av den berømte Talleyrand, en fremragende regissør, like kjent for sine mesterlige intriger bak kulissene som kunster på scenen. Den ene het «Dramatikkens kosmologi», den andre «Dramaturgiens metafysikk». Han likte den siste best, kanskje fordi den inneholdt en rekke praktiske øvelser: hvordan få øynene til å vrenge seg, ørene til å bevege seg opp og ned, og få oppspilte nesebor til å vibrere. Alt sammen nyttige knep skulle han makte å holde publikum i vånde. I uke etter uke hadde han øvet seg foran speilet. Med kritisk blikk studerte han hver minste bevegelse og mimikk i speilet. Det med de vrengte øynene var vanskelig, for ikke å si rent ut umulig å se i speilet om han fikk til. Men det føltes slik. Om de ikke ble helt vrengt, fikk det holde at han vrengte dem litt. I grunnen håpet han at han ikke fikk bruk for akkurat det trikset. Første gangen han øvde seg holdt det på å gå helt galt. Var så vidt han fikk øynene tilbake på plass. Så litt vrengning fikk holde. Men helst ikke. Da var andre ting mye mer presserende: lå håret riktig, var ansiktsuttrykkene levende nok? Og, ikke minst; ville han huske alt? Ville få med seg alle detaljene, både de som var avgjørende for fortellingens innhold, og de som var avgjørende for en suksessfylt, dramatisk fremføring? Bekymringene ble ikke mindre av at det var en lang fortelling. Foran speilet fremførte han den først én gang, så én gang til. Men det var først etter fjerde gjennomgang at han følte at han alt satt som det skulle. Tilfreds fastslo han at ikke bare husket alle årstall, navn og hendelser, men at han hadde innarbeidet den intimiteten med stoffet som var nødvendig for kunne være trygg på at fortellingen ville flyte av seg selv, og at han kunne fylle ut eventuelle huller med å improvisere fritt på stedet uten at tilhørerne merket noe som helst. Selvfølgelig ville han merke det. Skulle da også bare mangle. Kavalerne, derimot, ville ikke ane noe som helst. Følelsen at han han kunne hviske ut grensene mellom diktning og sannhet fylte ham med styrke og besluttsomhet. Det var som om han holdt verden i sine hender. Gjennom fortellingene kunne han avgjøre om mennesker levde eller døde, om de var lykkelige eller ulykkelige, sårbare og ensomme eller omgitt av gode venner. Alt kom an på forberedelsene. De kunne i grunnen aldri bli grundige nok. Selv det mest dramatiske talent ville komme til kort hvis man ikke var godt nok forberedt. Og denne gangen hadde han, drevet av en voldsom indre uro, nærmest som en slags dulgt forutanelse, forberedt seg enda grundigere enn tidligere. Det var ikke en detalj i fortellingen, vesentlig eller uvesentlig, han hadde gjennomgått flere ganger enn han kunne huske. Likevel urolig og nervøs. Ualminnelig nervøs. Han fortalte alltid uten å bruke notater. Han tillot seg aldri så mye som en liten huskelapp. Der og da var han prisgitt hukommelsen, innlevelsen og improvisasjonen. Særlig improvisasjonen. Det var umulig å si hvordan ting ville forløpe. Uforutsette ting dukket alltid opp, særlig når man hadde med en slik egenrådig og lett påvirkelig forsamling som kavalerne å gjøre. Dette, sa han til seg selv, vender du til din fordel. Uvissheten og mulighetene for at hva som helst kunne skje mens han fortalte, ville gjøre ham ekstra våken og fokusert, fortsatte han mens han trippet urolig omkring i værelset. Av og til nippet han til glasset med sitronlimonade eller bladde distré i bøkene. Det hendte han rablet noe ned i margen, strøk over noe annet før han kastet fra seg boken og gikk bort til speilet. Han rettet på håret og inspiserte skjorteermene. De måtte for all del stikke akkurat så langt frem under jakken som var moten blant kavalerne. Enn skjønt å si noe absolutt og bestemt om kavalerne, den brokete skaren som denne kvelden hadde benket seg rundt benken på vertshuset og var Pierre La Costes publikum, er omtrent umulig. Til det var de altfor omskiftelige, noe som ble ytterligere underbygget av at de, i likhet med mennesker som balanserer på ytterkantene av det som ansees som et normalt liv, ofte følte de seg ofte misforstått og underkjent. Men betraktet man dem nærmere, viste det seg at de var en langt mer sammensatt flokk enn forventet. Flere av dem var både velutdannete og beleste. Ikke minst det siste. Racine, selvfølgelig, skulle jo bare mangle, men også Voltaire, og til nød Montesqieu, selv om han, sett med kavalernes øyne, var noe betent. I det siste hadde også i hvert fall én av dem lagt sin elsk på en ganske ny stjerne på hjemlandets poetiske himmel, en viss Pavel Promysj. Men det var en litterær forelskelse som, når sant skal sies, falt flere av de andre tungt for brystet. Dette fordi denne Promysj ofte henfalt til en ganske plump billedbruk som de fleste av kavalerne avfeide som amatørmessig.

Men når alt kom til alt, var det mye annet enn bøker og poesi som opptok kavalerne og fylte deres hverdag. Dessverre for kavalerne utgjorde akkurat dette i omverdens øyne kjernen kritikken man rettet mot dem, men som kavalerne forble lykkelig uvitende om siden den kun ble luftet etter at man hadde forsikret seg om at de ikke var til stede. Saken var at i lokalbefolkningens øyne var kavalernes hverdag var i høyeste grad ikke gudfryktig. Tradisjonen tro skulle man nemlig tjene til livets opphold i sitt ansikts svette. Kavalerne, derimot, gjorde det stikk motsatte. Mens andre arbeidet, pløyde åkrene, melket kyrne, skodde hestene, kunne man se dem leende og støyende fordrive tiden med kjeglespill eller ligge snorksovende under eiketrærnes veldige kroner med en tom vinflaske ved siden av seg i gresset. Lokalbefolkningen betraktet dem da også utelukkende som en gjeng med døgenikter og ranglefanter. På sett og vis kan man fatte en viss sympati for lokalbefolkningens oppfatning. For mens de svettet ute på åkrene om sommeren, og frøs seg nesten i hjel om vinteren, fremstod kavalernes liv i all sin lekende sorgløshet som et uttrykk for en arroganse uten sidestykke. I menneskelige sammenhenger begår man ofte den feile å sammenligne andre meg seg selv, istedenfor å bedømme dem ut fra det de er. Og siden de fleste mennesker utgjør verdens midtpunkt i sitt eget liv, klarer da også de færreste å se lenge enn egen nesetipp. Man skal nemlig ikke unnslå at det hos kavalerne fantes anstrøk hos dem av noe mer og noe annet man ikke riktig kunne sette fingeren på, enn det overfladiske inntrykket man lett fikk. Dette ble da opplevd som noe fremmed og skremmende, og uansett noe som bare utdypet kløften mellom kavalerne og lokalbefolkningen. I mangel av en bedre beskrivelse kunne karakterisere som en slags dannelse. Jeg sier med vilje «en slags dannelse», for det var ingen dannelse i borgerlig forstand. Det dreide seg ikke om høyere utdannelse og samfunnsmessig anseelse. Snarere var det en følelse, en slags, dulgt kime av noe universelt. Poenget er heller at dette «noe» fikk kavalerne til å oppleve at de på én og samme tid både var hjemløse og hjemme i verden. Mens en borger, en bonde eller en embedsmann tilhørte en stand, følte kavalerne at de tilhørte hele verden. Dette udefinerbare, vare og forfinete, man kunne også si naive, utgjorde kjernen kavalernes vesen. Og de visste det selv. Herav affiniteten til de andre kavalerne. Tiltrekningen. Følelsen av samhørighet. Denne vissheten var det usynlige seglet som bant dem sammen.
Likevel må man ha klart for seg at kavalerne, på tross av at enkelte av dem innbilte seg at de var det, ikke var en forsamling filosofer. Til det var de tross alt altfor dovne og makelig anlagt. Grovt sagt får man nøye seg med å si at de var en lødig samling forvillede eventyrere som uansett ikke ville ha dugd til noe som helst fornuftig i livet. Poesi, kjærlighet og spill utgjorde da også de sentrale temaene kavalernes eksistens kretset rundt.
Men også i en sjelfull rosenhage lurer farer.
Det uventede har en lei vane uvane med å dukke opp når man minst venter det. For den som ikke vet at ord kan misforstås, lever farlig. Og lite ante Benranglet at han i samme øyeblikk solen opprant neste morgen, skulle møte sin skaper med et ubesvart spørsmål på leppene. Det forholdt seg nemlig slik denne kvelden at det blant kavalerne befant seg en unnselig mannsling man knapt la merke til. Han var da også av den typen menn som umerkelig smelter i ett med omgivelsene. Ingen hadde heller savnet om hadde han hengt seg i en silkesnor oppe på loftet. Denne mannslingen deltok aldri i de dypsindige samtalene som utspant seg over bridgebordet om kvelden. Faktum var at han aldri utpreget seg ved å deklamere noe som helst. Det var også helt umulig å si om han hadde deltatt i kjeglespillet i parken eller sittet i robåten i den vakre innsjøen. Knapt til stede og omtrent usynlig var han nesten som en del av møblementet eller en skygge i hjørnet. Det kom derfor fullstendig overraskende på kavalerne da han, akkurat i samme øyeblikk som solen tittet inn gjennom den ene av vertshusets skitne vinduer, i vilt raseri plutselig freste som en syk røyskatt:
”Jeg blir gal av disse patetiske kjærlighetsskildringene!”
Og før man forstod hva han hadde ropt, eller rakk å oppfatte hva som hendte, boret han kården i Pierre La Costes bryst så blodspruten stod utover bordet.
Men der han satt ved enden av langbordet, lykkelig uvitende om hvordan natten skulle ende, var Pierre La Coste opptatt med en siste gang å forvisse seg om at klærne satt som de skulle, og at håret lå riktig. Utad forsøkte han å late som ingen ting, men sannheten var at det kriblet så kraftig i ben og armer at det bare var så vidt han klarte å sitte rolig. Han kastet et raskt blikk rundt bordet. Jo da, småpratende kavalerne var tydelig preget av spent forventning. Da den slappe verten omsider hadde satt i nye vokslys, noe han i Pierre La Costes øyne brukte usannsynlig lang tid på, visste han at tiden var inne. Tiden er inne, sa han til seg selv. I det samme var det som om han ble en annen. Ikke bare forsvant nervøsiteten som ved et trylleslag, han følte det som om han hadde vokst i høyden og blitt merkbart bredere over skuldrene. En egen ro kom over ham. Med lukkede øyne gikk han i løpet av et par sekunder igjennom kveldens fortelling. Han så den like livaktig foran seg som om den fysisk utspilte seg rett foran ham. Fenomenet hadde aldri sluttet å forbause ham, men i kveld var opplevelsen ekstra sterk. Jeg kan ikke huske, sa han til seg selv, at jeg noen gang har sett en fortelling utspille seg så levende. var til stede. Fra nå av og til han hadde fortalt ferdig ville han være en annen. Den han virkelig var innerst inne. I det han reiste seg for å slå skjeen mot glasset, visste han at i kveld ville han overgå seg selv.

”Kjære venner” begynte han mildt, men med en like fullt overraskende kraftfull stemme, ”la meg først få takke for et slikt tallrikt oppmøte.”
Det lød bifallende mumling fra kavalerne.
”Som flere av dere kanskje vet, har jeg lenge beskjeftiget meg med spørsmålet om hva som fører menneskene mot hverandre. Hvordan finner to mennesker hverandre? Hva er det som bevirker at akkurat disse to, midt i den uendelige vrimmelen mennesker, finner sammen? Jeg kan formulere spørsmålet annerledes og si: Hva består den magnetiske tiltrekningskraften i som trekker to mennesker mot hverandre? Og jeg snakker her om en kraft som er sterkere enn alt, og som ikke skyr noe hinder, men bryter ned all motstand uten å bry seg med noe annet enn sin egen utligning. Nå vet jeg jo godt at her i kveld, blant dere, er jeg ikke er alene om gjøre meg tanker om dette temaet. Jeg tar vel heller ikke for hardt i når jeg sier at temaet er noe man forenklet kunne kalle et slags livsmotiv hos de fleste av dere. Så alvorlig, mine herrer, er nemlig kveldens problemstilling. Jeg skal ikke pretendere verken å ha løst gåten eller å ha svaret. For alt jeg vet finnes det heller ikke noe entydig svar, men like mange svar som det finnes mennesker. Forskjellige mennesker vil dessuten sikkert forklare tingene på forskjellige måter. Men jeg er en kavaler, som dere. Og det er som kavaler jeg skal forsøke å belyse temaet ved hjelp av en fortelling om en meget spesiell kvinne, og en like spesiell, men likevel svært forskjellig, mann. Det er altså snakk om to mennesker som i grunn og bunn fremstår som så ulike at det første som slår en er det utenkelige i at akkurat disse to finner sammen. Hadde man tilfeldig valgt dem ut fra en større forsamling er jeg overbevist om at ingen av oss hadde kunnet tro at akkurat disse to svært så ulike menneskene skulle kunne bli lykkelige sammen. Jeg er faktisk villig til å vedde på at selv ingen blant de lærde professorene ved universitet i byen P. noensinne ville ha gjettet på at disse to passet sammen. Men ikke bare professorene, også juristene og prestene ville aldri i sine levedager ha kommet til dette resultatet. Til dette mangler de alle sammen fantasi og forestillingsevne. Men i motsetning til våre lærde er undring og en viss, la meg kalle det, tankemessig frimodighet mine viktigste hjelpemidler. Imidlertid kan jeg ikke love dere at dere vil gå herfra med en fiks ferdig forklaring på fenomenet som dere kan bruke som fasit i lignende saker. Dessverre, og det må jeg ha lov til å si, for det hadde unektelig gjort livet langt enklere for de fleste av oss. Uansett, mine venner, håper jeg at mitt beskjedne bidrag i kveld i hvert fall til en viss grad bidrar til å belyse det gåtefulle spørsmålet: Hva fører to mennesker sammen? Og jeg ber dere legge merke til at jeg sier to mennesker. For i denne fortellingen om en mann og en kvinne er det snakk om to likeverdige parter som finner sammen på tross av tilsynelatende uoverkommelige ulikheter.”

Som et tegn på at den formelle innledningen med dette var ferdig, bukket Pierre La Coste lett med hodet. Noen av kavalerne klappet, andre dro på smilebåndet og utvekslet en kjapp kommentar med sidemannen mens andre igjen benyttet anledningen til å få fyr på pipene.
”Kveldens heltinne,” fortsatte Benrangelet da han syntes at pausen hadde vart lenge nok, ”og den ene av vår fortellingens to hovedpersoner, er den vakre grevinne Madeleine. På den tiden vår fortelling begynner er hun allerede en kjent skikkelse innen det mondene kulturlivet i Paris. I sin store leilighet ved Boulevard Haussmann har hun i lengre tid holdt det som snart har vokst til å bli en av byens mest ettertraktede og interessante salonger. Hver onsdag på slaget klokken 14 ble dørene åpnet av grevinnenes rødhårete kammertjener, Tita, en tilknappet og grovbygget Sicilianer med et langt hvitt arr etter et knivstikk ned hele venstre kinn. Uanfektet av denne noe truende, men alltid tause, sicilianske kammertjeneren, som enkelte for øvrig ville ha det til hadde vært Lord Byrons tjeneste da denne døde ved Missolonghi, strømmet snart den parisiske avantgarden til salongen. For ryktene gikk, og snart visste hele Paris at her, i grevinne Madeleines salong, fant man de fremste blant byens litterater, kritikere, bankierer, politikere, forretningsmenn, høytstående embetsmenn og kunstnere. Man kan trygt si at det var en sammensatt forsamling av rike og fattige, mislykkede kunstnere og velfødde familiefedre. Noen av kunstnerne var selvfølgelig anerkjente og berømte, andre var ingen av delene og fullstendig ukjente. Men i grevinne Madeleines salong spilte slike ting ingen rolle. Her var man uansett rang eller talent på like fot. Selvsagt stod diskusjonene om politikk, litteratur og kunst i sin alminnelighet svært sentralt. Men det var likevel ett tema man ikke overraskende, gitt den vakre vertinnen, man stadig vendte tilbake til. Og dette var et tema jeg vet at også dere, kjære venner, er levende opptatt av, nemlig skjønnheten, og da selvfølgelig først og fremst representert ved den kvinnelige skjønnhet.”
Her ble fortellingen avbrutt av en kortvokst, tett kavaler som begeistret kastet glasset i veggen bak seg, og ropte:
”Leve skjønnheten!”
”Hold kjeft, din gjøk!” brummet sidemannen, en røslig kar med et kraftig sort skjegg. ”Ett ord til, og neste gang er det ditt hode som smeller i veggen som et jævla egg!”
Han understreket alvoret i sine ord med å legge en hårete nevne på sidemannens skulder og klemte til så vedkommende ynket seg som en nyfødt hundevalp. Fornøyd snudde den sortskjeggete seg mot Benrangelet, og sa vennlig:
”Vær så snill å fortsette, godeste Pierre! Denne tullingen åpner ikke munnen igjen med det første. Ikke sant, min kjære?”
Ansiktet til den kortvokste kavaleren var ildrødt av skam helt opp til hårroten. Han tittet beskjemmet opp på Pierre La Coste, og nikket spakt på hodet som for å be om unnskyldning. Benrangelet svarte med å sende ham et gjennomborende blikk før han gjenopptok fortellingen.
”Ingen vet om det var grevinnen selv som gjorde at man stadig vendte tilbake til temaet om den kvinnelige skjønnhet, men gitt hvor vakker hun var, fremstår det som svært nærliggende. Langt vanskeligere er det å si om det var i salongene, at grunnen ble lagt til grevinnens karriere innen den jordiske kjærlighetens kunster mellom mann og kvinne, eller om salongene tjente som arena for perfeksjonen av allerede tillærte kunnskaper. Det man imidlertid med sikkerhet kan si er at hun fra første øyeblikk førte seg med en slik selvsikkerhet og belevenhet, at drevne og erfarne menn hardnakket hevdet at hun behersket den mangeslugene, jordiske elskoven til fulle. På denne bakgrunnen kunne salongene selvfølgelig lett ha kunnet utartet til kappestrid hvor man kjempet om å overgå hverandre i håp om å påkalle den vakre grevinnens oppmerksomhet og gunst. Dette ble i så fall effektiv forhindret ved synet av den nærmest allestedsnærværende sicilianske kammertjeneren. Alltid like taus, fulgte han gjestene med falkeblikk. Man trengte ikke tenke seg om to ganger før man forstod at det ville ensbetydende med selvmord å legge seg ut med ham. Men i motsetning til kammertjeneren, utviste grevinne Madeleine på sin side en tilsynelatende genuin interesse og innlevelse i hver enkelt gjest. Man hadde ikke før trått inn over terskelen til hennes salong før man følte seg som universets sentrum. Ualminnelig velkledd (alle draktene og kjolene ble kun brukt én gang), smilende og alltid like opplagt, tok hun imot hver enkelt gjest på en måte som fikk vedkommende til å føle at han var noe helt spesielt.

Værelsene hvor salongen ble holdt var alltid pyntet med friske blomster. Og for hver ny salong var blomsterdekorasjonene og bukettene satt sammen på forskjellige måter. Måten gjestene viste henne sin hengivenhet på uttrykte seg på forskjellig vis. Malere ga henne malerier som ble hengt opp og beundret, før de etter ganske kort tid liksom forsvant og ble erstattet av andre. Dikterne deklamerte dikt tilegnet henne, politikerne smigret og bankierne kom med konfekt. Men selv om hvert eneste hjerte glødet for grevinnen, lot hun seg så godt som aldri merke med det. Hun favoriserte ingen, men formådde tvert imot å få hver enkelt føle seg like velkommen og unik. En sjelden gang iblant hendte det at hun bestemte en spesiell agenda for en onsdag, altså anga et tema man skulle forsøke å holde seg innenfor og belyse, men i det store og hele var ordet fritt. Mens man drakk de mest utsøkte vinene Frankrike kunne oppvise, røykte håndrullede sigarer som kom helt fra Cuba, eller tok for seg av de bugnende fatene med kaker fra Paris’ beste bakeri, diskuterte man i fred og fordragelighet forskjellige temaer. Om våren hendte det også dessuten at grevinnen arrangerte utflukter, for eksempel til Boulogneskogen. Ledsaget av en eller annen form for lett underholdning som musisering og selskapsleker, varte arrangementene hele dagen. Nå sier det seg selv at salongene etter hvert vakte en viss berettiget oppmerksomhet. Snart ble både de ukentlige salongene, og utfluktene til Boulogneskogen, flittig kommentert i sosietetsspaltene. Det var derfor ikke uventet at grevinnen og hennes salong ble kjent langt utenfor ikke bare Paris’, men også Frankrikes grenser. Folk, eller rettere sagt: menn, strømmet til fra over hele Frankrike. Pågangen ble til slutt så stor og voldsom at selv den sicilianske kammertjeneren, Tita, begynte å få betenkeligheter. Med en stadig mer bekymret mine voktet over grevinnen som en sulten rovfugl. Værelsene i grevinnens leilighet var sprengt. Det var folk overalt. De satt valget opp på rekke og rad i vinduskarmene, og stod i værelsene som sild i tønne. Man måtte stå på tærne og strekke hals skulle man få et glimt av de overdådige blomsteroppsatsene, for ikke å nevne av grevinnen selv. Selv den sicilianske kammertjeneren hadde store vanskeligheter med å bane seg vei gjennom mengden av besøkende. Det ble da også klart at skulle ting fortsette slik, måtte man leie en hel etasje i et hotell eller sette opp et sirkustelt i Boulogneskogen for formålet. Men før det kom så langt, kulminerte det hele på underlig vis da en mystisk gjest ryktene ville ha det til var en spesial utsending fra Østerrikes keiser, i ly av nattemørket plutselig ankom fra Wien i en forgyllet karet trukket av fire hvite hester.

Den alltid like tause Tita førte den mystiske gjesten inn i grevinnens private gemakker. Hvor lenge han ble, hva de gjorde eller snakket om visste ingen, men ikke lenge etter het det seg at grevinnen hadde blitt syk og var sengeliggende. De ukentlige salongene opphørte brått. Alle festligheter ble avlyst. Grevinnens kammertjener tok en stund imot fortvilede sjeler som nektet å innse der uunngåelige, men på det vanlige klokkeslettet hver onsdag fortsatte å banke på døren til hennes leilighet. Dette var menn som uke etter uke, og måned etter måned, trofast hadde kommet til salongene og deltatt i alle arrangementene. Iført sine fineste klær, ofte innkjøpt i dyre dommer, gikk de stille opp trappen til grevinnens leilighet. Fremme ved døren banket de forsiktig på som om de håpte at lyden av den diskré bankingen skulle være det mirakuløse tryllemiddelet som maktet å skru tiden tilbake. Nå ble døren riktignok også åpnet, men sikkerhetslenken var på og i samme øyeblikk kom kammertjenerens bleke ansikt til syne i dørsprekken. I den dårlige belysningen skinte det uhyggelig i det lange arret på kinnet. Vaktsom som en ulvebinne som nettopp har fått valper, lyttet han til deres stotrende bekymringer og uro, lovte å overbringe beskjedene og gavene, og lukket så raskt døren mens de fremdeles snakket. De fortsatte å snakke selv lenge etter at døren var lukket, og uansett hvor mye de enn tryglet og bad, fikk ingen av dem se mer enn Titas glødende arr, som for øvrig syntes å skinne med en mer og mer gjennomtrengende og urovekkende farge etter som tiden gikk. Etter dager lengre enn uker, og uker lengre enn Bibelens sju magre år, innså man til slutt at alle besøk, gaver og forsøk var og ble forgjeves. Men det siste som dør i et menneskes hjerte er håpet. Og selv i det nedslående møtet i døråpningen med Titas avvisende ansikt, ble en håndfull skare av salonggjestene enige om å skifte taktikk. I et like håpløst som forgjengelig forsøk på å i det minste få en visshet i om grevinnen levde eller var død, holdt man etter avtale døgnvakt utenfor den store bygården hvor hennes leilighet lå. Noen drev det også så vidt i sine fantastiske spekulasjoner at de fablet om at Tita, denne sicilianske sluggeren, holdt grevinnen fanget mot sin vilje og utnyttet henne på det groveste. Men det å gå døgnvakt egnet seg i det lange løp dårlig for menn som var vant til salonglivets avslappende gleder. Kun et par ganger lyktes et par av dem å observere kammertjeneren da tidlig om morgenen eller sent på kvelden, innhyllet i en sort kappe og med an stor filthatt presset ned over hodet, snek seg ut for å kjøpe inn de mest nødvendige ting. Man snek seg forsiktig etter ham, og oppsøkte forretningene han hadde vært i, men uten at det kastet et annet lys over situasjonen enn at i hvert fall noen i leiligheten fremdeles spiste asparges. Dessuten drakk den, eller de, et spesielt, sterkt italiensk krydderbrennevin som ifølge brennevinshandleren skulle kurerte alt fra halsbrann til håravfall og fordøyelsesbesvær. I mangel av visshet, skjøt ryktene rundt grevinnes situasjon fart. Snart nådde de uante dimensjoner. Hun skulle ha fått byllepest. Nei, kolera! Hun hadde mistet håret (noe som forklarte det italienske krydderbrennevinet) og huden flasset av på kroppen. Hun var så giktbrudden at hun måtte tilbringe store deler av døgnet liggende i et bad av lunken geitemelk. Det engang vakre ansiktet var vansiret og ugjenkjennelig. Hun var lenket til sengen.
Herregud og jomfru Maria, hun så ut som en mumie! Hun hadde fått blodstyrtning, var lammet, kunne ikke bevege seg, ikke snakke. Tennene hadde falt ut. Tungen hadde krøllet seg sammen så den lignet en bit svidd bacon.
Da situasjonen blant de håpefulle ble utholdelig, holdt man krigsråd på en bistro like i nærheten. Noe måtte gjøres, men hva? Skulle man tilkaller en lege, leger? Man hadde da forbindelser og kontakter. Sågar svært gode, faktisk de beste. Hadde ikke kirurgen Humpelbein, berømt for sine mange vellykkede amputeringer og samling av blodigler, lenge vært en hyppig gjest i grevinnens salong? Man tok også i bruk utspekulerte metoder i forsøk på å frariste kammertjeneren hemmeligheten. Tykke konvolutter med pengesedler og billetter til de beste losjeplassene i operaen falt liksom tilfeldig ned gjennom dørsprekken. Da dette ikke nyttet, truet man med å kaste seg ut foran en hestedrosje, fra vinduet og viste med skjelvende hender frem en kveil med tau man hadde tenkt å henge seg i. Og det selv om man hadde spedbarn med kolikk hjemme.
Dessverre var det ingen ting som nyttet. Derimot ble kammertjeneren ble derimot til slutt så lei av maset at han en dag hev en av de meste iherdige og innpåslitne konspiratørene på hodet ned trappen. Dermed fikk endelig også kirurgen Humpelbein noe om å gjøre, om enn ikke akkurat på det vis man hadde tenkt seg. Som om ikke det var nok ble denne Tita stadig morskere og mer tverr å ha med å gjøre. Banket man diskré på tok det en evighet før han åpnet døren. Og da han omsider viste seg bak sikkerhetslenken dro han raskt en finger over strupen før han etter uten å ha sagt ett eneste ord, smalt døren igjen så det runget i oppgangen. Ille til mote grep man seg til halsen. Den sicilianske slampen var tydeligvis i stand til hva som helst. Og omsider innså man at det var umulig; man kom ikke videre. Hadde ikke noen påstått at hun hadde reist til Egypt for å legge seg til å dø inne i Keops pyramiden? Umulig, påstod noen. Nei, i denne saken er ingen ting umulig, påstod andre. Med bekymrete nyver i pannen bøyde man seg over løksuppen på bistroen. Erkjennelsen av at alle anstrengelsene hadde vært forgjeves, og at man måtte ta til takke med en nagende uvisshet, var så gjennomgripende at selv ryktet om at grevinnen i hemmelighet hadde giftet seg med den østeriske tronpretendenten maktet å fornye håpet. Til slutt innså man at slaget var tapt. Kretsen oppløste seg. Nedbrutt gikk man hver til sitt.

Med et ansiktsuttrykk som gjenga konspiratørenes håpløshet, stirret Benrangelet dystert frem for seg. Flere av kavalere holdt pusten. Grepet av alvor delte man i stillhet fortvilelsen de tidligere salonggjestene måtte ha følt.
”Men, sannheten, mine herrer,” fortsatte Pierre La Coste omsider mørkt samtidig som han trakk øyenbrynene samme og fikk kinnene til å bule innover, en dramatisk effekt han hadde plukket opp fra en av Talleyrands bøker og tålmodig innøvd foran speilet samtidig med at han om og om igjen forsøkte å finne det riktige stemmeleiet, ”var at grevinnen faktisk hadde blitt syk. Virkelig syk.»
Det gikk et stønn gjennom forsamlingen. Man kikket usikkert bort på hverandre. Et par av kavalerne forsøkte å skjule hvor opprevet de var av det de nettopp hadde hørt, ved nonsjalant å slenge tobakksposene på bordet og demonstrativt renset pipene med lommekniven. Benrangelet lot seg ikke merke med den høye skrapende lyden når knivbladene skar bort rester av brent tobakk fra pipehodene.
«Det var en, spesielt i grevinnens tilfelle, meget sjelden sykdom,” nærmest hvisket han frem. Ryggen sank sammen, og han bøyde hodet så dypt at en hårlokk falt ned i vinglasset. Hviskingen var tilsiktet. Enda ett av triksene han kunne takke salige Talleyrand for. En vellykket forteller, skrev Talleyrand i en av sine bøker,i farten kunne han ikke si hvilken av dem, spinner tilhørerne inn i sitt nett slik at de til slutt, livredde for å gå glipp av en eneste detalj, omhyggelig passer på at alle tilhørerne lytter oppmerksomt. Slik unngår fortelleren å måtte avbryte rollen som forteller, og unngår dermed unødvendige avbrudd i fortellingen.

I hvilken bok Talleyrand kom med de kloke ordene var ikke avgjørende, men at han hadde sagt det. Svært tilfreds konstaterte Pierre La Coste da også at Talleyrands råd virket. På et blunk forsvant tobakksposene og pipene fra bordet, knivene fra hendene. Isteden bøyde kavalerne seg ivrig fremover for å høre hva han sa. De kom så tett inntil hverandre at det virket som om hele bordet bestod av en samling sammenpressete hoder.
”Og det var i sannhet en fryktelig sykdom,” fortsatte Benrangelet om mulig enda lavere. En av kavalerne som satt lengst borte lå nesten med hele overkroppen over bordet mens han holdt begge hendene bak ørene for å høre.
”Mine venner, det var en lumsk og lunefull sykdom ingen lege kan kurere,» fortsatte Benrangelet uten å bry seg om hårlokken som stadig duppet ned i glasset foran ham. Han foldet langsomt hendene, som i en bønn. Kavalerne holdt pusten. Gikk det en skjelving gjennom Benrangelet? Hørte man ikke en slags gnissende lyd? Han var jo så høy og mager at man nesten kunne høre knoklene rasle når han beveget seg. Vent nå, rykket det ikke i munnvikene, fortrakk ikke munnen seg i en merkelig grimase? Et par av kavalerne dultet bekymret til hverandre. Med lukkete øyne nærmest hulket Benranglet:
”Hvordan, mine venner, skal man forklare det uforklarlige? Og hvordan skal man makte å skildre det usannsynlige?”
Han trakk langsomt pusten, ordene synke inn.
”For sannheten, edle herrer,” hikstet han plutselig frem,” er at grevinne Madeleine hadde blitt rammet den av samme sykdommen hun selv hadde forårsaket hos utallige andre!”
Det var bare så vidt man oppfattet hva han sa. Stemmen var dessuten så hes, nærmest en rasping, at ordene hørtes ut som en fortapt vandrers surklende skritt i en myr. Men det var kanskje akkurat derfor de ikke unnlot å gjøre sin virkning? I hvert fall gikk det et gisp gjennom forsamlingen. Flere stønnet høyt. Da var det altså sant likevel? Grevinnen hadde blitt syk! Men hva slags sykdom? Og hva hadde hendt? Og denne hesheten? Var Benrangelet også syk? Så tynn og mager som han var kunne man vente seg hva som helst av plager. Og tenk om det var smittsomt … . Spørsmålene presset på, man bet seg i tungen, stirret urolig på sidemannen. Heldigvis hadde en snarrådig kavaler åndsnærværelse nok til ubemerket å benytte anledningen til å løfte Benrangelets hårlokk opp av glasset med munnstykket på pipen.
Vel vitende om at han holdt forsamlingen i sin hule hånd, løftet Pierre La Coste langsomt på hodet. Med tårefylte øyne lot han blikket vandre fra ansikt til ansikt. Taust så han den ene etter den andre av kavalerne dypt inn i øynene, før han tok seg til halsen og kremtet hest. Ingen ting skjedde. Han tok seg igjen til halsen. Kremtet igjen. Enda hesere. Denne gangen skjønte en av kavalerne som satt nærmest tegningen, og rakte ham diskré et fylt vinglass. Uten å ta blikket fra ansiktene rundt seg, tømte Benrangelet glasset i en slurk. Kavalerne fulgte fascinert med på adamseplet som gikk opp og ned. Det er da fanden meg på størrelse med et strutseegg, tenkte en av dem, og strøk seg ettertenksomt i skjegget. Da glasset var tømt, satte Benrangelet det forsiktig fra seg. I samme sekund rettet han så raskt på ryggen at de som satt nærmest etterpå sverget på at de hadde hørt raslingen av knokler, og ropte av sine lungers fulle kraft:
”Det går en nemesis gjennom livet!”

Ropet gikk som et stormkast gjennom vertshuset. Ordet nemesis dirret som en pil gjennom luften. De overtroiske kavalerne klamret seg til hverandre. Nemesis! Som om man ikke visste hva det var! Svarte satan, vi arme fortapte mennesker! Man svelget hardt, tok av seg hattene, tørket pannen og dro seg ettertenksomt i flippskjegget for å forsikre seg om at fremdeles var blant de levende. De mest følsomme av kavalerne kastet likevel bekymrete blikk over skulderen, som for å forsikre seg om at ikke hver krok av vertshuset var fullt av skrømt. Men var det ikke plutselig hadde blitt kaldere? Hadde peisen slukket? Brant ikke kubbene ordentlig? Stod døren åpen? Kanskje man luftet, kanskje det var hull i taket, kanskje …. .
Fra der han stod ved enden av bordet, iakttok Pierre La Coste med halvlukkede øyne reaksjonene. Dette gikk bedre, ja, mye bedre enn han hadde turt å forvente. Han måtte ta seg kraftig sammen for å la være å smile. De grundige forberedelsene, og studiene av Talleyrands visdomsfylte bøker hadde virkelig betalt seg. Ualminnelig fornøyd med egen innsats løftet han på nytt glasset til munnen, men da han i neste sekund oppdaget at det hersens glasset var tomt, forsvant det gode humøret som dugg for solen. Forbannet være det sleske svinet av en vert! tenkte han rasende.
”Vert!” ropte han ergerlig og banket i bordet. ”Er det meningen at vi skal tørste i hjel? Mer vin!”
Hvor var den feite slasken? Han hadde vel ikke sovnet bak disken! Vekk ham, for pokker!
Kavalerne trengte ingen annen unnskyldning for snarest mulig å legge den uhyggelige stemningen dette skjebnetunge ordet hadde kastet over dem, bak seg.
”Vin!” istemte de da også raskt i som et gresk kor, hamret kraftig med nevene i bordet.
Ropene og lyden av hamringen mot langbordet, gjorde at den lett søvndrukne verten skvatt så kraftig at den digre vommen hoppet opp og ned som gelé. Rød i ansiktet som en nykokt hummer konstaterte han forlegent at den evinnelige enetalen til den skranglete fyren ved bordenden måtte ha fått ham til å falle i søvn. Og dermed hadde apekattene fått en anledning til å hakke på ham. Han følte seg så skamfull at han ønsket å synke i jorden. Fanden heller, tenkte verten, den dovne kjøkkenslasken skal jaggu få varmet ørene! Han skyndte seg inn bak disken, ikke lenge etter kom han sjokkende med favner full. Men hvis han hadde trodd at kavalerne ville bli fornøyde, tok han grundig feil.
”Flere flasker, takk!” brummet en tykkfallen og rødmusset kavaler faretruende. ”Vi er tørste, din late ågerkar, tørste!”
Kavaleren pekte på flaskene verten akkurat hadde satt fra seg på bordet.
”Det der er knapt nok til et nyfødt lam,” kommenterte kavaleren, ”men vi er kavalerer, min herre, og når vi drikker, da drikker vi. Så se nå å få opp farten og kom med mer!”
Din jævla drittunge, tenkte verten, som bare med nød og neppe maktet å beherske seg. Hvilken glede ville det ikke ha vært å gni det stygge grisetrynet ditt ned i grua, fortsatte han, og forsøkte å smile tilbake, men tykksaken hadde allerede snudd ryggen til ham. Isteden bet verten tennene sammen og hentet enda flere flasker mens han for seg selv lot eder og forbannelser hagle over kavalernes hoder. Det eneste oppløftende ved situasjonen var gleden han følte med tanke på regningen han skulle skrive. Bare drikk, fehoder, sa han til seg selv, drikk så dere spyr på bordet og hverandre! For bare vent, regningen kommer, apekatter! Tanken på regningen han skulle skrive var så forlokkende at han for en stakket stund glemte både smertene i magen og tjenestejentas melkehvite, myke hud.
Kavalerne på sine side hadde allerede glemt ham. Med fylte glass foran seg, lente de seg bakover, og lo og pratet.
Oppe ved bordenden drakk Benrangelet grådig av vinen. Av erfaring visste han utmerket vel at selv om det hittil hadde gått bra, var kavalerne en ustadig materie. De var en lett bevegelig tilhørerskare. Ting kunne snu på et øyeblikks varsel. Skulle ikke mye til før latter ble til tårer, og suksess til nederlag. Han bestemte seg derfor for å smi mens jernet var varmt.
”Kjære frender,” sa han med en stemme som dirret av en så sår inderlighet at selv de mest pratesyke av kavalerne som på kommando lukket munnen. Benrangelet bøyde seg fremover bordet, og sa:
”Jeg avsluttet i sted med å bruke et ord jeg nødig igjen vil ta i min munn!”
Det gode stemningen rundt bordet forsvant på et blunk. Et øyeblikks uro ved tanke på det fryktelige ordet blafret opp igjen blant kavalerne. Man skottet forsiktig på hverandre, stilltiende hjertens enige med Benrangelet om at det var best å ikke bruke det ordet igjen. For man kunne aldri vite. Ord kunne påkalle makter man helst ikke ville innlate seg med. Ord kunne sette ting i bevegelse, og føre omstendighetene i en retning ingen ønsket. Etter å ha utvekslet megetsigende blikk, nikket man med hodene til Benranglet om at man var hjertens enig i at han lot fryktelige det ordet ligge. Men de mest forsiktige kunne nok en gang ikke la være å snu på hodene for å forvisse seg om at ingen underjordiske vesener gjemte seg i vertshusets mørke kroker.

Benrangelet på sin side var lettet over at kavalerne viste seg så lydhøre at han bare kunne fortsette. Blant de mange gode råd han hadde fått ved å fordype seg i Talleyrands bøker, og som han var seg svært bevisst der han stod ved enden av langbordet, var også dette at en forteller måtte unngå å bruke de samme dramatiske virkemidlene flere ganger etter hverandre. Selvfølgelig med mindre det var absolutt nødvendig. For en annen forsamling, og mer tungnem forsamling enn kavalerne, for eksempel offentlige embedsmenn eller regnskapsførere, altså mennesker med en uhyre begrenset fantasi, hadde han sikkert måttet gjenta ting både en og tre ganger. Han husket også de trøstens ord Talleyrand, vel vitende om at en forsamling kunne være så mangt, hadde tilføyd:

”Skulle det likevel vise seg å være absolutt nødvendig, vil publikum vite å verdsette det, for nødvendigheten er sitt eget bevis. Den er drevet av en indre lovmessighet menneskene uvilkårlig innser berettigelsen av.”

Han hadde måtte grunne på dette utsagnet mange ganger før han omsider trodde han forstod hva Talleyrand mente. Uansett fristet ikke tanken på å måtte gjenta seg selv. Benrangelet var derfor lettet over at han uten videre kunne fortsette der han hadde stoppet. Det betydde imidlertid ikke at han på noen måte ga avkall på å benytte seg av andre dramatiske grep. Men den tid den sorg, som man sier. Uten å kaste bort mer tid, la han ansiktet i alvorlige folder, og sa med tung og mørk stemme:
”Som jeg nevnte ville ryktene i Paris ha det til at grevinne Madeleine skulle ha blitt rammet av en uforklarlig sykdom.”
Han kastet et raskt blikk rundt bordet for å forvisse seg om at alle fulgte med, før han med det samme alvoret ansiktet fortsatte:
”Sykdommen som brått hadde rammet grevinnen var en tilstand vi, kavalerne, kjenner godt, noen av oss til og med altfor godt. Ja, kjære venner, jeg tror jeg med sikkerhet kan påstå at av alle menneskene på jorden, kjenner vi den best. Sykdommen opptrer som en uforutsigbar tilstand. Den kan bringe den høyeste lykke eller føre det den verste ulykke. Man kan si at den er en besettelse som aldri slipper taket. Den gir seg ikke før den har fortært sjelen. Eller den kan være mild som en varm sommer. Men …”
Lyden av dette «men» var illevarslende som et tordenskrall. Benrangelet løftet han langsomt blikket. Han stirret over hodene til kavalerne som om han også snakket til noen usynlige tilhørere, og strakte armene ut til siden i en gest ment å favne hele forsamlingen.
”Men,» ropte Benrangelet, «ingen kan leve uten!»
Han senket hodet og så rett ned på de storøyde og lyttende kavalerne.
«Mine herrer,» tilføyde han med en oppriktighet ikke en sjel av tilhørerne betvilte, «vi snakker nå selve navet i livets hjul!”
Han ble stående med utstrakte armer mens han lot ordene et øyeblikk synke inne hos tilhørerne.
Flere av kavalerne sukket tungt, og et par av dem grep seg til hjertet.
”Jeg ser at noen av dere allerede har forstått hva jeg sikter til,” fortsatte Benrangelet kort med en varm og forståelsesfull stemme, før han igjen la ansiktet i alvorlige folder og fortsatte:
”Like utenkelig som uventet, men like fullt sant, mine venner. Hun,» fortsatte han med hevet stemme, «som man hadde trodd hevet over tilfeldighetens nådeløse spill med menneskene. Hun, som tidligere hadde forstått alle kjærlighetens irrganger og innfall. Ja, grevinne Madeleine, som med sine kloke råd, og innlevelse i andre mennesker, hun av alle hadde blitt rammet. Og det så sterkt at hun hadde syknet hen av ulykkelig kjærlighet.”
Benrangelet stirret dystert fremfor seg. Kavalerne satt en stund tause, som om de var ute av stand til å ta det han nettopp hadde sagt innover seg.
”Du tuller, Pierre!” var det til slutt en som brøt stillheten rundt bordet med å rope.
”Det stemmer ikke!” ropte en annen, og skulte stygt bortpå sidemannen, som om hele miseren var hans skyld.
Pierre La Coste visste at han nå ikke hadde ett sekund å miste. Han måtte få kontroll på situasjonen før de følelsesladde kavalerne fløy på hverandre.
”Da nyheten omsider på mystisk vis slapp ut,» ropte han, «bredte den seg raskt som en ildebrann gjennom Paris. Folk nektet å tro det. Det er umulig! utbrøt man, Grevinnen rammet av ulykkelig kjærlighet? Nei, det kan ikke være sant! Man kunne like godt ha forsøkt å fortelle dem sagt at Seinen fra en dag til en annen var blitt en del av det keiserlige, tyske territorialfarvannet. For det var ufattelig. Det stred imot alt man hadde trodd og ventet. For hvor mange hadde ikke selv blitt offer for sin ulykkelige kjærlighet til grevinnen? Hvor mange hadde ikke blitt redusert til bablende vrak, eller drukket seg fra gård og grunn? De beste blant menn, mine herrer! Kjærligheten spurte ikke stand eller rang, om man var gift eller ungkar. Ikke bare rammet den tilsynelatende vilkårlig, men alltid like hardt. Mange hadde gladelig gitt en arm, et slott eller en hel serie med romaner for å bli elsket av henne. Men nå var hun med ett selv blant de de utrøstelige og ulykkelige. Hvordan, kjære venner, kunne dette skje?”
Benrangelet tidde og lot spørsmålet henge ubesvart i luften.

Den trykkende tausheten rundt bordet var til å ta og føle på. Alene med sine tanker så man stille en annen retning. Man klødde seg i barten, rettet på frakkeskjøtene og tygget på munnstykkene til pipene så det knaste mellom tennene. En av kavalerne kom til å sparke til en hund som i håp om å finne en godbit hadde forvillet seg inn under bordet. Hunden taslet klynkende bort i et hjørne. Drittbikkje. Bikkjer klynker alltid. Og dessuten var man var altfor oppslukt av det Benrangelet hadde fortalt til å bry seg om en klynkende hund.
Utenfor begynte det å mørkne. De første stjernene dukket opp på himmelen over vertshuset. Et og annet sted i landsbyen ble tente lykter hengt opp. Også inne i vertshuset ble det mørkere. Innehaveren satte frem flere stearinlys og la mer ved på peisen, før han like etter kom bærende på et stort fat fullt av tallerkener med rykende varm suppe. Kavalerne var så fordypet i sine tanker at de taust, som om de tilhørte en streng munkeorden, kastet seg over maten. Man spiste uten å legge merke til at man spiste, og kun en årvåken eldre herre med skulderlangt grått hår, som satt nederst ved den venstre bordenden, tenkte på å be verten om å sette frem mer vin. Hunden, som lenge hadde ligget rolig borte i et hjørne, lusket forsiktig rundt bordet med halen mellom bena, og slikket i seg det den fant.
Da suppen omsider var vel fortært, tørket Pierre La Coste seg om munnen med frakkeermet. Resolutt skjøv han den tomme suppetallerkenen fra seg, grep skjeen og slo den besluttsomt mot glasset. Lyden fikk hunden til å pile tilbake til hjørnet. Til kavalernes store overraskelse ble det snart klart at fortellingen i løpet av den tiden det hadde tatt å innta det enkle måltidet, hadde gjennomgått en metamorfose, og nå begynte å bevege seg i en annen retning enn forventet. Et par av de mest utålmodige kavalerne reagerte da også umiddelbart, og viste åpenlyst sin skuffelse. Man rapte høyt, skrapte med stolene og gjespet misfornøyd. For da Benrangelet igjen grep ordet ble det en underlig beretning om medisin og sykdom. Dette var temaer kavalerne aldri beskjeftiget seg med, men tvert om skydde som pesten. Sykdom en fiende av livet. Og en fiende av livet var en fiende av kavalerne. Livet var til for å leves, og det til det fulle. Sykdom? Overhodet ikke noe man trengte å høre noe om. Død og elendighet var det uansett nok av. Medisin? Man kunne sikkert si mye om blodigler, men spesielt egnet for fest og romanser var de ikke. Dessuten var ikke medisin kunst, men et område som kun opptok overlegne blærer og bleke bokormer.
Stående ved enden av bordet, intenst og ivrig gestikulerende, overså Benrangelet elegant alle former for motstand. Han lot seg ikke affisere av høye kremt. Han leet ikke så mye som på et øyelokk da noen bannet høyt. Han mistet ikke tråden da stolben demonstrativt skrapte hardt mot gulvet med en så gjennomtrengende lyd at hunden i hjørnet ulte langtrukkent. Og litt etter litt overvant hans standhaftighet de opprørske elementene av forsamlingen. Snart var utålmodighet og misnøye glemt. En etter en lente de seg fremover med ørene på stilk, oppslukt av hva de hørte. Det skinte også snart mer og mer igjennom at feltene medisin og sykdom mer tjente som et scenisk bakgrunnsteppe, enn at de ville utgjøre fortellingens sentrale innhold. For etter hvert som Pierre La Coste fortalte, og kvelden ble til natt, stod det snart klart for kavalerne at det likevel var en fortelling om kjærlighet. Men fortellingen begrenset seg ikke til å handle om to menneskers kjærlighet. Like mye handlet den om det som oppstod som et felles resultat av kjærligheten. Noe nytt ble skapt, ut av intet, kunne man si, men som uten to menneskers kjærlighet ikke hadde vært mulig. Vel var kjærligheten vidunderlig og grusom på samme tid, og vel hadde fortellingen tatt sitt utgangspunkt i den vakre grevinnens skjebne i Paris, men, og dette poengterte Benrangelet ettertrykkelig, den var også fortellingen om en mann som fremstod som hennes rake motsetning, nemlig det eksentriske geniet Horats. Og sist, men ikke minst, og her bad han kavalerne om å høre godt etter, var det en fortelling om hvordan kjærligheten forløste dette sjeldne geniets potensial, og drev ham til i alderdommen, på et tidspunkt de fleste andre menn råtnet under torven eller siklet fra tannløse gommer, å nå nye og uante høyder.

Det var likevel ikke til å nekte for at da han etter det enkle måltidet igjen tok ordet, hverken gjorde det lett for seg selv eller kavalerne. Tvert imot var det som om han med viten og vilje økte vanskelighetsgraden. I det han gjorde det, visste Benrangelet svært godt at han tok en stor sjanse. Kavalernes tålmodighet ville settes på prøve, og han visste selvsagt utmerket vel at dette sjeldent var et smart trekk, men nærmest som å vifte med en rød klut foran en gjeng olme okser. Men inspirert av sin store læremester, Talleyrand, gjorde han det med en sikkerhet og iherdighet som overvant alle hindringer. For Talleyrand hadde lært ham, at nødvendigheten er sterkere enn alt.

«Menneskene, hadde Talleyrand skrevet, er i utgangspunktet skapningens lateste vesener. Bare de slipper å gjøre noe selv, lar de seg glade til sinns mer enn gjerne lede. Av denne grunn alene vil de av ren latskap til slutt underkaste seg nødvendighetens lovmessighet».

Og skulle han få frem særpreget i geniet Horats, var det tvingende nødvendig at han gikk grundig til verks. Deler av bakgrunnshistorien måtte med. De fikk heller hoste og harke, stønne og sukke og gjespe høyt, og skrape med de forbaskete stolene. Men det var ingen vei utenom.
Pierre La Coste stirret ettertenksomt ut over forsamlingen. Man kunne se på ham at han stod på spranget til å kaste seg ut i et svært omfattende tema. Han trakk pusten dypt inn, rettet på hodet og sa rolig, men besluttsomt:
”Mine herrer! Jeg må be om deres tålmodighet når det gjelder det jeg nå skal si. Det følgende er helt nødvendig for at dere skal få et så virkelighetsnært bilde som mulig av den andre av fortellingens hovedpersoner, det medisinske geniet Horats.»
Han trakk frem et sammenbrettet ark fra innerlommen, og la det foran seg på bordet. Da han hadde brettet det ut, trakk han et av vokslysene nærmere for bedre å kunne lese det som stod skrevet. Et par av de kavalerne som satt nærmest, strakte hals for å se hva som stod skrevet på arket, men fant raskt ut av det var umulig å lese den sirlige håndskriften.
”Skriften er så utydelig at jeg ikke kan lese et døyva ord,” hvisket den ene av dem oppgitt til sidemannen. Vedkommende skulle akkurat til å bringe beskjeden videre rundt bordet, da han ble avbrutt av at Benrangelet kremtet høyt og begynte å lese fra arket:

«Tradisjonell medisin og behandling er en skamfull og brutal affære. Bare se hvordan den lærer på hvilken fryktelig måte den foreskriver behandlingen av kolera, og istedenfor å helbrede de stakkars pasientene sørger man for at de dør raskere av behandlingen enn av sykdommen. Man tapper de arme for mengder med blod med bruk av blodigler og preparater mer kjent for sine høyst skadelige bivirkninger enn helbredende egenskaper! Det er en skam, en skam jeg vil bekjempe!»

Da han hadde lest ferdig, brettet Benrangelet sammen arket igjen, stakk det tilbake i innerlommen og rettet seg opp i sin fulle høyde. Der han stod ved enden av langbordet i skinnet fra vokslysene, tynn og mager og med dype, alvorlige furer i det askegrå ansiktet, var det ikke fritt for at enkelte at kavalerne blunket med øynene og måtte se to ganger for å forvisse seg om at det vitterlig var Pierre La Coste som stod der, og ikke en skremmende, overnaturlig skikkelse med et budskap om hevn og rettferdighet. Benrangelet på sin side la ut av øyekroken tilfreds merke til kavalernes urolige, flakkende blikk. Dette var et tydelig tegn på at de hørte oppmerksomt etter.

”Slik skrev den gamle Horats i sin tid, mine venner,» fortsatte han, «og det skulle straks vise seg at ordene eide en profetisk klang. Det forholdt seg nemlig slik at ikke lenge etter at Horats hadde skrevet dette, skyllet en koleraepidemi innover deler av Tyskland. Det var en asiatisk kolera med opprinnelse i India, nærmere bestemt ved deltaet til Ganges. Fra en sped begynnelse utviklet sykdommen seg til en omseggripende epidemi. Lynraskt beveget den seg til Iran, så gjennom Russland og fortsatte videre til Ungarn og Østerrike. Man antok at koleraepidemien hadde blitt brakt til Tyskland med et russisk handelsfartøy som anløp den prøyssiske havnebyen Danzig. Sykdommen ble kjennetegnet ved voldsom diaré, oppkast, kramper og et høyt antall dødsofre. Bare i Danzig alene krevde sykdommen snart rundt 500 ofre. Etter tolv dager kom den til byen Halle, hvor 105 mennesker ble smittet og 49 døde i løpet av de første dagene av epidemien. I den lille Ungarske byen Raab ble 1655 mennesker smittet av kolera og 827 døde. Dette, mine herrer, var en kamp for livet! Og slik som Horats ganske riktig hadde forutsagt, viste tradisjonell medisinsk behandlingsform seg ute av stand til å hanskes med epidemien. Panikken bredte seg raskere enn sykdommen. Tidens leger stod fullstendig maktesløse. Beretningene om deres håpløse kamp mot koleraen var mange. De omreisende apotekere, som var den eneste kilden for utlevering av medisin, skrev ut eventyrlig lange lister av alle mulige preparater en stakkars pasient skulle ta. En eneste av dem skrev ut en liste på hele 39 midler. Selvsagt i og for seg et imponerende antall midler. Man kan trygt si at denne apotekeren ikke lot anledningen gå fra seg. Problemet var bare det at ingen av dem hjalp. I tillegg til at ingen av midlere hjalp, kom også det at den fattige befolkningen hverken var ute av stand til å bekoste en så omfattende behandling eller administrere den. Samtidig økte redselen for smitte og infeksjon. Snart rammet den nesten like sterkt som selve sykdommen. Byer og større områder ble lagt øde, og angsten for epidemien la seg som en klam hånd over legenes virksomhet. Det gikk så langt at man i landsbyene utenfor Wien utstedte en proklamasjon hvor det het at man ville drepe enhver som forsøkte å komme dit fra Wien. Inne i byen Wien oppstod en blomstrende handel med alle tenkelige og utenkelige midler. Det var ikke måte på det som ble tilbudt. De utallige botemidlene og preparatene skulle ikke bare hindre sykdommen, men også helbrede de syke. På gatehjørnene falbød kramkarer og sjarlataner alt fra hvitløk til koksalt. Heng hvitløk i en snor rundt halsen! Dynk Dem med koksalt! Drikk tre spiseskjeer med denne vidunderoljen morgen og kveld! Og hjalp ikke det, kunne man friste med besynderlige talismaner hentet fra fjerne stammer i fjellene, strabasiøse dagsreiser unna, hvor menneskene aldri ble syke, og de døde ikke døde, men vandret omkring som villgeiter. De livredde borgerne ante ikke sin arme råd, men skulle ha talismanene liggende under puten eller hengende fra hodet mens de gikk tre ganger baklengs ut døren. Den såkalte vidunderoljen luktet og smakte så forferdelig at den kunne ha tatt knekken på en hest. Men ingen av talismanene, om enn fjellene var aldri så utilgjengelige, villgeitene aldri så yre og kåte, hjalp det minste. Utenfor byportene herjet koleraen ufortrødent videre, og innenfor angsten. Nå skulle man kanskje ha trodd at det på et tidspunkt ville ha stoppet der, og at folk hadde fått nok av alle mulige sjarlataner, men dessverre, slik var det langt i fra. Ett såkalt lyst hode fikk det for seg at destillert okseblod var et universalmiddel mot enhver form for infeksjon. Destillert okseblod var redningen som ville sette en stopp for koleraepidemiens herjinger. Ganske snart ble okser slaktet i hopetall, blod destillert og salget av flasker med det destillerte okseblodet gikk unna i et svimlende tempo til stadig høyere priser. Dette pågikk helt til en rekke øyenvitneskildringer om fryktelige spasmer, kramper og uhyre smertelige dødsfall, også fikk den boblen til å sprekke. I fortvilelsen grep man likevel begjærlig etter neste halmstrå. Og kramkarene på gatehjørnet visste råd. Snart hadde man nye midler klare. Det ene garantert bedre enn det andre. Og slik fortsatte dette i en stadig mer desperat runddans. Til slutt nådde situasjonen et slikt kaotisk omfang at byens myndigheter måtte gripe inn med makt. Byen hadde blitt forvandlet til et galehus. Soldatene ble utkommandert til å rydde gatene. Med bajonettene klare til bruk renset man byen for kramkarer. Pengene de hadde tjent ble konfiskert, og utallet av forskjellige midler destruert. Mistenkelig typer fikk uten videre smake geværkolbene. Forslåtte og blodige, og med sammenbundne hender og føtter, ble hele hurven lempet opp på kjerrer og fraktet ut av byen. Vel utenfor byportene lempet man de av, og overlot man dem uten mat og vann til sin egen kummerlige skjebne.”

Selv om verten hadde lagt mer ved på peisen, var det ikke overvettes varmt inne i vertshuset. Likevel kunne den av kavalerne som satt rett ved der Pierre La Coste stod, ha sverget på at han var dyvåt av svette. Håret, som da han begynte hadde vært nyvasket og velpleid, hang rundt hodet som fletter av tvunnet hamp. Etter å ha snakket ferdig, hev Benrangelet voldsomt etter pusten. Med lukkete øye og tydelig preget av det han nettopp hadde fortalt, grep Benrangelet det nærmeste fulle vinglasset fra bordet foran seg og helte i seg innholdet. Da det var gjort tørket han seg rundt munnen med håndbaken. Plutselig rapte han så høyt, lenge og voldsomt at de overraskede kavalerne stirret beskjemmet ned i bordet. Men før man rakk å samle tankene, ristet Benrangelet kraftig på hodet og fortsatte med en intenst stemme som dro alles øyne mot seg:
”Horats forholdt seg langt fra rolig mens disse dramatiske begivenhetene utspilte seg. Han grep pennen fatt og forfattet en rekke essays om kolera og behandlingen av den. Men forgjeves. Man nektet simpelthen å ta ham alvorlig. Horats hadde nemlig allerede lenge vært en særdeles omstridt skikkelse. Gang på gang hadde han vist at han gikk overhodet ikke av veien for å tale den medisinske fagkunnskap midt i mot. Dette resulterte i at han for lengst var kommet på kant med medisinske sakkyndig og legene. Og dessuten hadde han dermed ikke minst lagt seg ut med apotekerne som etter eget forgodtbefinnende skrev ut hva som helst til hvem som helst. Men det var én ting datidens medisinske autoriteter og lærde ikke kunne gjøre noe med, og det hans berømmelse. For på den tiden koleraepidemien herjet, var gamle Horats berømt over hele Europa. Jeg kunne vel også ha sagt beryktet istedenfor berømt. Sannheten var at han var begge deler. Som vi nettopp hørte, hadde han hadde aldri lagt skjul på hva han mente, verken om samtidens medisinske behandling eller om de som utførte den. Hans egen behandlingsform stod da også i så skarp kontrast til datidens legevitenskap som overhodet mulig. Uoverensstemmelsene begrenset seg heller ikke til bruken av medisiner, eller hva slags medisiner, men spant over et vidt felt. De omfattet nemlig også ting som personlig hygiene og renslighet, områder den medisinske fagkunnskapen i sitt hovmod fullstendig neglisjerte. Hus og værelser skulle ha god ventilasjon, hevdet Horats, og alle rom hvor det hadde vært syke skulle desinfiseres. De enkle rådene ergret legene nesten mer enn noe annet. Renslighet? Som om det hadde noe med saken å gjøre! Selvfølgelig blåste man av det. Bare tull og overtro. Det var først år senere at man innså at Horats hadde også på dette feltet hadde vært en foregangsmann. Hygiene, hadde Horats gjentatte ganger sagt, er nøkkelen. Men han nøyde seg ikke med det, men forlangte at sengetøy og klær skulle i karantene for å hindre spredning av infeksjonen. Og til den medisinske fagkunnskapens store irritasjon trakk han det nå ende lengre bed å hevde at tilreisende fremmede skulle også settes i karantene, vaskes og iføres rene klær. Det gamle Horats foreslo var enkle forordninger. De hadde lett latt seg gjennomføre, men man bare ristet på hodet og lo av den gamle. Men denne motstanden var likevel for ingen ting å regne mot den uforstand, ja rent ut hatskhet man møtte Horats’ medisinske doktrine om at likt kurerer likt med. Fra alle kanter haglet skjellsordene haglet konstant over hans hode. Arrogant avfeide man Horats’ enkle forordninger og medisinske virkemidler. Det kunne vært så enkelt,» ropte Benrangelet oppbrakt, «men man møtte alt med forakt og hån!” avsluttet han, og trampet sint med føttene.
”Og Horats’ geniale, medisinske doktrine, similia simibilus curentur, resultatet av års studier og undersøkelser” fortsatte han med en lett skjelvende stemme, som om hvert ord var hellig, ”hvor han hevdet at man skulle anvende urter og metaller i den medisinske behandlingen istedenfor blodigler og sløve kniver, møtte man med en mer energisk og mer innbitt mostand enn hva man samlet hadde oppvist i bekjempelsen av selve epidemien!»

Det var musestille i lokalet.
Kavalerne satt som tente lys. Til og med hunden hadde holdt opp med å klynke. Med hengende ører og snuten godt stukket inn under halen, hadde den rullet seg tett sammen borte i kroken. Plutselig ble den nesten sakramentale stillheten brutt av høye snorkelyder borte fra disken. Som på kommando snudde kavalerne på hodet og stirret i retning av lyden. Selv Benrangelen ble stående måpende og glo. Halvveis utstrakt over disken lå verten og sov tungt. Hva i all verden var det den ufattelige latsabben tillot seg, tenkte Benrangelet rasende. Tillater seg å falle i søvn midt under min fortelling? Hans første tanke var å kyle vinglasset i retning av verten, men før han kom så langt, snorket verten igjen, enda høyere enn før. Plutselig var det som om lyden av snorkingen vekket kavalerne. Med ett gikk innholdet av det Benrangelet nettopp hadde sagt endelig opp for dem. Man knep øyenbrynene sammen, og så på hverandre med ansiktsuttrykk som tydelig syntes å si: Faen heller, det var akkurat på lignende vis den medisinske autoriteten hadde oppført seg ovenfor gamle Horats. Presis slik man kunne vente seg fra makt og øvrighet. Indignasjonen rundt langbordet var til å ta og føle på. Den bruste og suste i kavalerhodene som en malstrøm, og truet med å anta form av en voldsom og truende tidevannsbølge.
”Svinepels!” mumlet bryskt en av kavalerne. ”Kremmerdjevel!” istemte en annen. ”Verre enn jesuitter!” lød det malmfullt fra en tredje.
Pierre La Costes nesebor vibrerte som om han været fare. Han visste at han måtte gjøre noe før sinnet for alvor grep kavalerne. Da ville de sette hele vertshuset på hodet, og han kunne la alt håp om å fullføre fortellingen fare.
”Men, kjære venner,” rope han med en så kraftfull og optimistisk stemme at kavalerne i siste sekund besinnet seg, ”de vant ikke alle slag! Å, nei, det gjorde de heldigvis ikke!” la han triumferende til.
”Det fantes fremdeles øyer av våken menneskelighet igjen i verden!” ropte Benrangelet så kraftfullt at verten våknet med ett rykk. Å, for en herlig drøm! Med minnet om den ville og varme tjenestejentas nakne, fløyelsmyke hud fremdeles levende, stirret han forundret rundt seg med søvndrukne øyne. Rundt langbordet hadde kavalerne lettet tatt imot nyheten om at det likevel fantes håp. Flere applauderte kraftig. En av dem reiste seg i affekt og utbrøt spontant:
”Leve Kongen!”
Ropte brakte Benrangelet et øyeblikk ut av balanse. Kongen? tenkte han fortumlet. Hvilken konge? Det svimlet for øynene hans. Talleyrands kloke råd truet sammen med tråden i fortellingen å løse seg opp i tusen deler. Konsentrer deg! sa han strengt til seg selv. Nå gjaldt det å dra til. Ta dem høyere. Han banket med håndflatene i langbordet som tegn på at man skulle være stille og strakte seg opp på tåspissene samtidig som han strakte seg fremover slik at den tynne og lange kroppen formelig hang over langbordet.
”Det viste seg nemlig, mine venner, at det fantes steder hvor man ikke lot seg dupere av autoritetenes arrogante bortforklaringer, men i fullt alvor lyttet til Horats og nøye fulgte hans anvisninger i kampen mot sykdommen.”
Igjen klappet et par av kavalerne begeistret i hendene, men ett blikk på Benrangelet var nok til at de flaut lot hendene falle. Jo, han hadde klart det, konstaterte Benrangelet lettet, han hadde gjenvunnet initiativet.
”La meg gi dere et par eksempler,” fortsatte Benrangelet med en langt mer saklig og nøktern stemme enn tidligere. ”I landsbyen Raab, i Ungarn, ble Horats’ behandlingsform benyttet på 154 av 1655 kolerapasienter. Av de 154 døde kun 6 av kolera. Av de andre, som ble behandlet konvensjonelt, døde 821.”
Han strøk en hånd gjennom håret. Borte ved disken ristet verten på hodet. Hadde ikke det håret vært sammenfiltret som en kveil med hamp rett før han utmattet av alt skvalderet dessverre kom til sovne over disken? Nå så det nesten nyvasket og velpleid ut. Nei, den gjengen var ikke til å bli klok på. Forbannet være disse hersens kavalerne, og alt deres vesen. Han strakte en hånd inn under disken etter flasken med grogg, lirket av korken og tok så diskré han bare kunne en stor slurk av flasken. Herregud, det smakte. Nå går det straks bedre, tenkte verten og skyndte seg å stikke groggen tilbake under disken igjen før noen så ham. I mellomtiden gjorde Pierre La Coste seg klar til innspurten. Gudene skal vite at han trengte en pause. Halsen føltes som sand og strupen var tørrere enn en tom brønn. Men han hadde klart det. Hittil. Riktignok gjenstod det mye, men han følte seg sikker på at han skulle komme til å fullføre fortellingen nærmest uansett hva som kom til å skje.
”Dette, mine venner, er faktiske kjensgjerninger,” utbrøt han nærmest nonchalant og slo ut med hendene. ”Man kan ta dette for hva man vil, og tolke det hvordan man vil, men kjensgjerningenes tale er krystallklar. Og uansett vet dere nå i hvert fall litt mer om den berømte og eksentriske Horats, mannen som ufrivillig hadde forårsaket grevinnens uventede og uforklarlige tilstand. Og dermed er den gåten er løst. Hun led nemlig av ulykkelig kjærlighet.”
Benrangelet så seg triumferende omkring og hevet glasset.
”Kavalerer!” ropte han, ”En skål for kjærligheten!”
”Kjærligheten!” ropte kavalerne enstemmig tilbake så det runget under taket, og verten måtte holde seg for ørene. Den unnselige mannslingen var den eneste som ikke hevet glasset.
”For en patetisk forestilling!” freste han oppbrakt for seg selv, og sendte sint en spyttklyse bortover gulvet.

De fleste vokslysene hadde brent ned mens Pierre La Coste snakket, og det var bare så vidt det ulmet i peisen.
Verten, som etter munnfullen med grogg nesten ikke hadde vondt i magen lenger, hørte, mellom langtrukne og til dels høylytte gjesp han ikke lenger gadd å skjule for omverdenen, sløvt etter skravlingen fra langbordet. Pokker som den magre tufsen kunne snakke. Det bare rant jo ut av ham. Ord, ord, ord. Ustoppelig. Var til å bli fullstendig ør i hodet av. Faen ikke rart han hadde sovnet. Han tittet bort på langbordet. Apekattene strakte på armer og ben. Fjolsene småpratet ivrig seg imellom. Et par benyttet anledningen til å ta et påkrevet ærend ut. Hvor lenge har de hersens tullingene har tenkt å holde på? tenkte verten. Klokken må jo nærme seg midnatt. Han skulle for lengst ha vært i sengen. Han hadde ikke ført tenkt anken, før han kom i tanker om tjenestejenta og de vidunderlig brede hoftene, og den herlige, kjøttfulle bakenden. Verten stønnet tungt. For en skjebne det var å måtte stå her og høre på dette evinnelige gnålet når han kunne ha kost seg med henne. Han kjente han ble sint. Nei, så faen heller, sa han bestemt til seg selv, nå er det jaggu nok! Vi stenger. Spradebassene får se å pelle seg ut. Han hadde nettopp tenkt ferdig, da den eldre kavaleren, som tidligere på kvelden hadde snakket vennlig til ham, kom bort til disken.
”Godeste vert,” sa han mildt, nesten unnskyldende, ”jeg er meget takknemlig for at De etterkom mitt ringe ønske i sted, og serverte oss suppen.”
Verten, som fremdeles så bakenden til tjenestejenta foran seg, hørte uinteressert etter.
”Men jeg er dessverre redd for at jeg igjen må uleilige Dem.”
Det var som å få en bøtte kaldt vann over hodet. Synet at den nakne tjenestejenta forsvant så brått at verten ble sittende å glane på den eldre herren ute av stand til å få frem ett eneste ord. Å, pokker om du skal, ditt fugleskremsel, tenkte han til slutt bistert, jeg tenker jeg begynner med å hive deg rett ut av døren! Han hadde allerede begynt å rulle opp ermene på den flekkete, hvite skjorten, da kavaleren ufortrødent fortsatte:
”Kort fortalt, min venn, er saken den at dette tegner til å bli en lang natt. Og vi trenger mer mat.
Jeg kunne i grunnen tenke meg et par store steker servert sammen med en masse grønnsaker.»
Den eldre herren strøk seg ettertenksomt i det grå skjegget før han fortsatte:
«Rotgrønnsaker, selvfølgelig. Og ikke kokt i hjel, men fremdeles passe sprø og saftige, akkurat som stekene. Jeg tror nok De forstår hva jeg mener, ikke sant?”
Uten å vente på at verten skulle svare, blunket han lurt som til en medsammensvoren, og la smilende til:
”Hovedretten bør bli etterfulgt av en kraftig dessert. En pudding eller oster med fikener, kanskje i en kombinasjon ville gjøre underverker. Imidlertid overlater jeg dette helt og holdent til Dem. Jeg er nemlig overbevist om at en mann som Dem,” her tittet han ned på vertens omfangsrike mage, «er en svært god kjenner av bordets gleder.»
Verten stirret tomt på den eldre herren. Var han fullstendig skrullete? Jo da. Han hadde tatt imot skillingene, om enn tvilende. Han hadde også, like tvilende, servert de utspjåkete nekene varm suppe. Men i anstendighetens navn, ett sted fikk grensen gå. Visste ikke denne karen hva klokken var? Og hva inn i svarteste helvete var det ikke han hadde bedt om? Steker? På denne tiden av døgnet? Servert med en masse grønnsaker, at på til rotgrønnsaker, må vite, og selvfølgelig ikke kokt i hjel, det ville jo være rene skandalen for vertshusets renommé, og det hele etterfulgt av en kraftig dessert? Ost, fikener og pudding. Kanskje i en kombinasjon, må vite.
Verten, som inntil dette øyeblikket hadde trodd at han hadde sett og hørt alt menneskelig dumhet kunne oppvise, innså at denne eldre tasselassen nettopp hadde bevist at det menneskelige enfoldet i sannhet var grenseløst. Trodde han at han var en tryllekunstner? At han befant seg på en av luksusrestaurantene i byen P, for eksempel den sagnomsuste Restaurant Dordogne med sin berømte, franske mesterkokk, og ikke på et enkelt, landsens vertshus? Det begynte å boble foruroligende i magen. Han fikk en bitter smak i munnen. Om han bare kunne fått tatt seg en slurk av groggen. Han hadde stått bak denne disken så lenge han kunne huske. Fra sitt faste utkikkspunkt bak disken hadde han gjennom en årrekke observert en endeløs rekke av gjester. År inn, år ut. Var de ikke fulle da de kom, var de det da de gikk. Vel, gikk og gikk. Noen krabbet, andre ble båret. Men ut døren forsvant de. Alle sammen. Heldigvis. Og mens enkelte fortærte maten som glupske ulver, var det andre som bare drakk. Spilte ingen rolle så lenge de la igjen penger. Og nesten alltid var det det samme gnålet om at vinen var sur som eddik, maten knapt nok egnet som grisefor, og regningen for høy. Bare tanken på alt han hadde vært igjennom var nok til at han kjente hvor møkka lei han var av denne forbaskete geskjeften. Om intet menneskelig var han fremmed, som det så fint het, var det i hvert fall hevet over enhver tvil at han for lengst hadde kommet til at ting i menneskenes verden gjentok seg i det uendelige. En fyllebøtte var og ble en fyllebøtte. En arrogant dritt forble en arrogant dritt. Og en oppblåst blære kunne plutselig ved et slag av skjebnen bli en skitten tigger. Vel var det kanskje noen nyanser i det daglige, men over tid forekom alt ham å være en evig gjentagelse. Man var tørst, man var sulten. Man var ulykkelig, og drakk for å lindre sorgen. Og ble ulykkelig over at man drakk. Ringen sluttet. Et arbeid var et arbeid, et yrke et yrke. Man ble den man ble, og en dag var det plutselig ugjenkallelig over. Gresset var ikke grønnere noe sted. Og heldigvis for ham var verden full av tullinger. Tørste tullinger. Menneskene var seg selv like til alle tider.
Nei, gresset var sannelig ikke det spor grønnere noe sted. Jordsmonnet, derimot, kunne være atskillelig magrere. Riktignok fantes det fint folk med flotte hester og gullmynter innsydd i fôret på frakken, men Gud velsigne hver dustete bondetamp som drakk seg fra sans og samling. I hvert fall så lenge det skjedde i hans vertshus. Og heldigvis var det riktig mange av dem. Dessuten var han herre i eget hus. Det var det ikke alle som var. Så lenge pengene kom inn, maten kom på bordet, og han hadde en ung tjenestejente med smellfeite lender, fikk man sannelig takke sin skaper. Men selv takknemligheten fikk ha sine grenser. Han betraktet avmålt den eldre herren som stod foran ham. På tide å få litt fornuft inn i den tullingen. Enn skjønt, ved nærmere øyesyn, så den eldre herren faktisk bortimot normal ut. Nesten sympatisk til og med. Det var langt mer enn han kunne si om resten av fantefølget. Under andre omstendigheter kunne man ha tatt ham for å være en riktig fin og fornem, eldre herre. Var ikke til å nekte at gubben hadde et aristokratisk utseende. Høflig var han også, om enn litt vel overdrevent mye etter vertens smak. Men til å være en del av gjengen av utkledde skrønemakere, var han absolutt av positivt unntak. Gode manerer hadde han også. Ja, ja, tenkte verten, det tar alle slags folk for å lage en verden. Han begynte nesten å syntes synd på fyren. Sikkert en villfaren sjel med en stamtavle lengre enn halen på en andalusisk ulv. Det fikk være det samme. Ett sted fikk grensen gå, gjentok han for seg selv. Og det er nå.

”Hvis jeg forstod Dem riktig, ønsker herren at det serveres mer mat?” spurte verten tilgjort vennlig. ”En tre-fire steker servert med masse grønnsaker, var det ikke det De sa?” tilføyde han silkemykt.”Det er helt korrekt,” svarte den eldre herren godlynt.
Så det forventer den blaserte noksagten servert midt på natten i et enkelt vertshus beliggende i utkanten av et gudsforlatt høl av en landsby? Det var så han nesten ikke trodde sine egne ører. Han måtte ha tatt fullstendig feil av mannen. Forskjellen mellom ham og de andre av apekattene var at denne karen utvilsomt var hoppende gal.
Verten brummet ett eller annet uforståelig som om han renset halsen, så ham rett inn i ansiktet og la de hårete nevene foran seg på disken.
”Si meg en ting,” sa han langsomt mens han stirret den andre inn i øynene, ”De er eldre enn meg, men har ennå ikke lært Dem klokken?”
Tilsynelatende upåvirket av vertens forsøk på ironi, svarte den eldre herren mildt:
”Jo, selvfølgelig, men jeg forstår ikke hva klokken har med min beskjedne anmodning å gjøre?”
Beskjedne anmodning? Verten sukket tungt. Faen som disse fjolsene har tungt for det, tenkte han. Aristokratisk utseende eller ikke, fyren er likevel en premiedust. Det var tydeligvis ingen vei utenom. Ting måtte inn med teskjeer.
”Det er dessverre min simple plikt å gjøre Dem oppmerksom på at kjøkkenet er stengt,”
kom det avmålt fra verten. Dessuten har personalet gått hjem.”
Verten avsluttet setningen med et ekstra sterkt trykk på hjem.
Den eldre herren hørte fremdeles like smilende etter.
Det høflige smilet gjorde verten urolig. Gjorde tusseladden narr av ham? De kunne dra til helvete alle sammen. Jo før, jo heller. Kjøkkenet var stengt.
”Vi har ingen servering på denne tiden av døgnet!” kom det synlig irritert fra verten. ”Dessuten skal jeg stenge for natten, så hvis De og Deres …. ” han gjorde et kast med hodet i retning av langbordet, før han fortsatte uten noe forsøk å skjule hvor sint han var: ” … kumpaner samler sammen skrotet og kom dere av gårde snarest mulig, ville det for alle parter være den beste løsningen!”
Den eldre herren, som stille og rolig hadde lyttet uanfektet til vertens hissige utbrudd, la en hånd på vertens skulder.
”Kjære vert,” svarte han, ”jeg forstår Dem godt. Men jeg tror nok jeg har noe som kan ordne saken til alles tilfredshet. La meg bare få se etter,” tilføyde han godmodig, og tok til å lete i lommene på frakken.
Ja så, sa verten til seg selv, bare se etter, du. La oss se hva du har gjemt i lommene, far. Biter av hornet fra denne såkalte gyllenhjorten, kanskje? Det hadde vært noe! Men sannheten er vel den at du snart er så senil at du ikke en gang finner snurrebassen når du skal pisse, tenker jeg.
”Der var det noe, ja!” utbrøt den eldre herren fornøyd og blunket skøyeraktig til verten. I neste øyeblikk dro han frem en velbrukt lærpung. Han la den på disken foran verten.
”Nå skal De se at vi kommer til enighet, min venn,” fortsatte han like blidt som før.
Ja, nå skal vi se, din fjompenisse, tenkte verten. Lurer på hva du kommer til å dra frem. En skjærevinge? Eller en harelabb? Det siste, min gode mann, kan du komme til å trenge før jeg er ferdig med deg, tenkte verten og begynte å massere knokene på hendene. Den eldre herren fomlet litt med lærstroppen rundt åpningen på pungen, men til slutt fikk han den av, åpnet pungen og helte innholdet ut på disken. Nei, så svarte satan, tenkte verten. Han ble med ett lys våken. Foran ham på disken glimtet det i en haug med gullmynter.
”Inn i helvete,» utbrøt verten opprørt, ”en haug med gullmynter!”
Han stirret som fjetret på gullmyntene. Uten å tenke over hva han gjorde, slikket han seg om munnen. Foran ham på disken lå mer penger enn han noensinne hadde sett. Også han som hadde
trodd at kavalerne var noen fattige lasaroner.
”Som jeg sa,» fortsatte den eldre herren liketil, «tror jeg at vi ganske sikkert kan komme til en ordning De vil si Dem meget godt fornøyd med.”
Han skjøv behendig ti gullstykker bort til verten.
”Vanligvis ville en av myntene være nok til et varmt måltid for et dusin menn på en av hovedstadens beste restauranter når som helst på døgnet. Når sant skal sies,” fortsatte han jovialt, ”kunne man saktens kjøpe både den og resten av bygningen den ligger i for langt under halvparten av beløpet, men jeg forstår utmerket godt Deres situasjon. Og minst like viktig er det at De forstår vår.”
Verten var ute av stand til å ta øynene fra haugen med gullmynter. At han ikke forstod et kvekk av kavalernes situasjon, rent bortsett fra at de var riv ruskende sprø alle mann, spilte ingen rolle. Gullmynter, derimot, dét forstod han seg på. Og akkurat nå lå det en haug med ufattelig mange av dem rett foran ham. Synet gjorde ham svimmel. Ti stykker, tenkte verten ør i hodet. En enorm sum! En sann formue! Tusseladden var jo helt hinsides. Bare det å gå omkring med en slik haug med gullmynter på seg viste at han ikke var tilregnelig. Det var forresten ingen av dem. Fullstendig sprø alle sammen. Men det var jo ikke hans sak. Absolutt ikke. Milde himmel, så mange penger hadde han aldri sett før. Dette hender ikke, sa han til seg selv. Dette er ikke virkelig. Jeg drømmer. Omtumlet strakte han en hånd inn under disken og dro frem flasken med grogg. Med valne, nesten følelsesløse fingre fikk han av korken. Han satte flasken for munnen og drakk. Etterpå svelget han hardt tre ganger før han igjen korket flasken og la den tilbake under disken. Han knep øynene sammen og myste bort på haugen med gullmynter. De er der fremdeles, sa han til seg selv, og kjente seg med ett glovarm på ørene. Med ti gullmynter kunne han forlate denne jævla avkroken og rønna av et vertshus, og kjøpe seg en flott leilighet i byen P. med utsikt over elven Dikana, og fremdeles leve som en greve med hest og egen vogn. Tjenestejenta ville nok mer enn gjerne bli med. Og ville hun ikke, var det sikkert flere dusin av andre jenter som ikke kom til å si nei takk. Nei, fanden heller, her gjaldt det å gripe anledningen. Og det før jo heller. Gud var hans vitne på at når det gjaldt denne gjengen med surrehoder var alt mulig. Denne eldre gubben var sikkert ikke noe unntak. Like gal som resten av denne lurvete banden. Og like fordømt uforutsigbar. Pokker heller, tullingen kunne sikkert når som helst finne på å ombestemme seg.

Verten nikket svakt med hodet.
”Utmerket, gode vert,» utbrøt den eldre herren synlig tilfreds, «jeg visste De ville vise Dem som en fornuftig og klok mann. Det er nemlig av største viktighet at vi fortsetter vår sammenkomst her og nå. Og jeg kan garantere at alle mann er mer enn skrubbsultne. Tillat meg derfor å foreslå at jeg gir Dem disse ti gullmyntene, og til gjengjeld disker opp med alt vi ber om og holder Deres utmerkede vertshus åpent så lenge vi ønsker?”
Verten klarte ikke å ta øynene vekk fra gullmyntene. Han hørte den eldre snakke, men det var som om stemmen kom langt borte fra.
”Nå, min gode mann, har vi en avtale?” spurte den eldre herren utålmodig.
Verten svelget. Knokene på de hårete nevene hvitnet. Pannen og hendene var våte av svette, skjorten klistret seg fast inntil ryggen. Den digre magen dirret som et skip i storm. Dirringen fortsatte nedover benene. Lår, ankler, til og med tærne dirret. Ufattelig! sa verten til seg selv og klamret seg til disken. Et mirakel! Jeg blir religiøs, fortsatte han. Han forsøkte å tørke svetten av pannen, men hendene var stive og kalde, lystret ikke. Blikket var klistret mot de ti gullmyntene på disken som om øynene var tiltrukket av en magnet.
”Jeg forstår at De er en verdensmann,” fikk han til slutt presset frem med en hes og svak stemme. ”Vil herskapet ha stek, skal man få stek. Ja visst, skal man få stek! Og det med nok grønnsaker til å gjøre en arme av kaniner misunnelige. Og når der gjelder desserten, skal jeg personlig sørge for at De får en dessert De aldri har smakt maken til. For øvrig står vinkjelleren og vertshuset til herskapets disposisjon. Og selvfølgelig holder vi åpent så lenge herskapet ønsker!”
”Det gleder meg å se at De er et menneske man kan gjøre forretninger med!” svarte den eldre herren mens han lot et par velpleide fingre gli over den grå barten.
”Da går vi over til instruksjonene,» fortsatte han. «Og nå må De høre godt etter,” la han alvorlig til, og bøyde seg tett inntil verten.
”Stekene skal være innsatt med store mengder hvitløk og rosmarin. De skal for Guds skyld ikke være svidd, men ekstra saftige og rosa i kjøttet.”
Han tittet bekymret på verten. Var han helt til stede? Hadde han ikke fått noe svømmende og drømmende i blikket som om tankene hans var langt borte? For å forvisse seg om at verten fremdeles fulgte med, spurte han uventet skarpt:
”Hei, vert! Har De fått med Dem alt dette?”
Verten kvakk til som om han brått våknet av en transelignende tilstand. Han rettet umiddelbart på skuldrene, og svarte, aldri så lite fornærmet:
”Selvfølgelig, min herre!”
Han la ansiktet i alvorlige folder. Hva er det den gamle dusten innbiller seg, spurte verten seg selv. At jeg ikke vet hvordan man driver et skikkelig vertshus? Han kjente sinnet velte opp i seg igjen, og gjorde seg klar til å ta gubben i skjortekraven for egenhendig å slenge ham ut døren da han med ett kom til å huske på gullmyntene. Å, faen, tenkte verten mens han langsomt slapp ut pusten, det var jaggu rett før jeg kunne sagt farvel til det gullet. Han tørket hendene mot skjorten, og sa alvorstungt og høytidelig:
”Ingen, min herre, og jeg gjentar, ingen, har noen sinne klaget på maten i mitt vertshus.»
I sitt stille sinn tenkte han at som oftest var gjestene for fulle til å merke hva de puttet i munnen
eller for dumme til å bry seg. Heldigvis for dem. I motsatt fall skulle han gjerne ha dukket trynene deres ned i grisetrauet. Men med denne eldre herren var det noe annet. For etter hvert som del eldre herren snakket, hadde saken fått antatt et omfang og ny vinkling som på en måte nesten stilte gullmyntene i skyggen. En ting var den fantastiske betalingen. Rene velsignelsen. Selvfølgelig i seg selv mer enn nok til at han gjerne skulle ha stekt både sine egne og naboens griser. Noe annet, derimot, var at han etter i alle år å ha laget mat for diverse utakknemlige slamper og slubberter, endelig skulle få vise hva han virkelig kunne. Og var det noe han virkelig kunne, så var det å lage god mat. Den fisefine Restaurant Dordogne med sin franske mesterkokk og hele kostebinderiet kunne bare gå å gjemme seg. Han skulle sannelig servere dem et måltid de aldri kom til å glemme.
”De kan ta det helt med ro,” kom det langsomt fra verten. Han gned seg forventningsfullt i hendene. ”Jeg husker alt og gleder meg til å sette i gang.”
”Godt,” kom det beroliget fra den eldre herren. ”Da fortsetter jeg,” sa han i den samme milde tonefallet han tidligere hadde brukt.
”Grønnsakene skal serveres på egne fat. Og varme fat, vel å merke, akkurat som tallerkenene.” Verten nikket utålmodig med hodet, som om han ville tilkjennegi at det ikke hadde noen hensikt å kaste bort tiden med å dvele ved opplagte selvfølgeligheter. Den bevegelsen likte jeg, tenkte den eldre herren oppmuntret. Han hadde hatt sine tvil. Store tvil, til og med. Bare synet av den pløsete og ustelte tykkasen av en vert var jo nok til å skremme fanden på flatmark. Den eldre herren var seg fullt bevisst at han visste at når han bestilte middagen samtidig inngikk sitt livs mest dristigste veddemål. Å gi denne dovne fettklumpen en liten formue i gullmynter var så sin sak, men ikke noe som i seg selv gjorde ham urolig. De pengene kunne han over tid tjene inn igjen ved spillebordet. Det som derimot virkelig bekymret han var noe helt annet, og langt mer alvorlig. Nemlig det at hvis måltidet ikke ble vellykket, ville hans renommé blant kavalerne være ødelagt for alltid. Men selv om innsatsen slik sett var skyhøy, var det samtidig noe enormt pirrende og tilfredsstillende ved å utfordre skjebnen på denne måten. Lykkes jeg, tenkte han, vil dette være kronen på verket i min lange karriere, og være verdt enda ti gullmynter, minst. Han skyndte seg å sende verten et mønstrende blikk. Fyren så jo helt jævlig ut. Skulle man dømme etter oppsynet, hadde han inngått et veddemål med svært dårlige odds. Og det forkledet han hadde rundt livet var slitt og så skittent at man kunne tvile på om det noen gang hadde vært hvitt. At det tydeligvis så godt som aldri hadde vært vasket, behøvde man derimot ikke å tvile på. Det sure ansiktet var pløsete og rødmusset, og det lille som var igjen av håret var fett og tjafsete. Sammenlignet med den franske mesterkokken og hans hær av undersåtter i Restaurant Dordogne i byen P., med sine nystrøkne og rullete forklær og stivete, høye hvite hatter, så han ut som et landsens fugleskremsel. Og mens man på Restaurant Dordogne fikk en håndskrevet meny på fransk, og betjeningen strødde om seg med floskler og vendinger på det samme språket, virket der som om vertens ordforråd hovedsakelig bestod av mutte enstavelsesord og diverse eder. Kontrastene kunne omtrent ikke ha vært større, og ingen av dem talte til vertens fordel. Men så var det heller intet av dette som hadde fått ham til å gå inn på veddemålet. Et vanlig menneske, eller en av de andre kavalerne, ville aldri en gang ha tenkt tanken på å gjøre noe slikt. Galskap, ville de ha ropt, og gapskrattet. Men et langt, og svært innbringende, liv ved spillebordene hadde lært ham noe annet. Og en slags intuisjon, en magefølelse utviklet gjennom års erfaring som han hadde lært seg å stole på, hadde stikk i strid med fornuften, fortalt ham at dette var anledningen han hadde ventet på. Brydd hadde han først viftet det vekk, men den lille stemmen i bakhodet ga seg ikke, og etter hvert hadde refleksjonene så smått meldt seg. Uten at verten hadde merket det, hadde han fra tid til annen der han satt ved langbordet studert vertens øyne. Det var noe i dem som, uten at han forstod hvorfor, kommuniserte med den voksende magefølelsen. Ved første øyekast virket det som om de blasse, og litt utstående hundeøynene ikke avslørte annet enn en gjennomgripende oppgitthet ved selve tilværelsen. Mens Benranglet skravlet i vei, hadde han i smug benyttet anledningen til å studere verten inngående. Og plutselig var det som et lysglimt traff ham, og han forstod. Magefølelsen hadde rett. Det han i likhet med resten av kavalerne hadde trodd var vertens totale mangel for interesse av alt og alle, var snarere et uttrykk for en voldsom skuffelse. Det var som om vertens øyne sa: her går jeg omkring hver eneste dag året rundt. Ingen ser meg. Ingen spør meg noen gang om jeg kan vise hva jeg virkelig kan, men jeg er henvist til å servere grisemat for svin på to ben. Slik er det, hadde den eldre herren overraskende innsett, slik henger det sammen. Han hadde vært så oppslukt av sine egne tanker, at han nesten ikke la han merke til Benrangelets fortelling. Pierre La Costes talegaver minnet ham om skipperne på elvebåtene som trafikkerte elven Dikana. Iført vide lerretsbukser med buksebena godt stukket ned i et par slitte kalveskinnsstøvler, og uansett vær, alltid med en tykk, høyhalset genser under den marineblå jakken, lirte de av seg den ene historien etter den andre mens de lyseblå øyne myste mot en usynlig horisont. Den eldre herren følte seg sikker i sin sak. Da Benrangelet omsider tok en pause i fortellingen, nølte han ikke ett sekund, men reiste seg stille og ubemerket fra langbordet, og gikk bort til verten.

”Dessuten må De sørge for at alltid står vin klar på bordet. Og når det gjelder desserten … ” fortsatte den eldre herren ettertenksomt, ” … kunne jeg som allerede nevnt ved siden av osten, tenke meg en fet og god pudding. Selvsagt ledsaget av rykende, varm te,” avsluttet han høflig.
Med taus oppmerksomhet hadde verten lyttet til alt den eldre herren sa.
”Hvitløk og rosmarin, saftige og rosa steker,” oppsummerte verten langsomt.
Han kjempet for ikke å fortape seg i synet av gullmyntene, og snakket så lavt som om han snakket til seg selv.
”Jo da. Opplagt. Skulle bare mangle. Som om ikke jeg vet hvordan man tilbereder steker! Alltid nok vin på bordet. Det skal nok la seg ordne, ja. Vi har mer enn nok vin i kjelleren. Og …. det var én ting til … .”
Verten klødde seg distré i hodet og sendte et glupsk blikk mot haugen av gullmynter. Herregud, så mange penger, tenkte han samtidig som han forsøkte å gjenkalle bestillingen ordrett. Det var lettere sagt enn gjort. For hans indre øye så han en praktfull hest med en flagrende sort man som trakk en fornem karet nedover en allé av blomstrende lindetrær. Det er meg, tenkte verten, det er jeg som sitter inne i kareten. I byen P., underveis til mitt nyinnkjøpte patrisierhus ved Ossnyparken. Han rakk nesten ikke å tenke tanken ferdig før det dukket opp et bilde av ham selv, denne gangen sittende foran en stor peis i en røykejakke av den finest brokade og med en krave av ren silke. Mellom fingrene holdt han en ekte cubansk sigar. På bordet ved siden av ham stod et glass med fransk congac, og en liten sølvbjelle han brukte når han ringte med når han ville ha noe. Det var som om han svevde. Men det beste av alt, var at han hadde tjenestejenta på fanget. Og fanden spare så fin og flott hun så ut i silkeundertøyet han hadde bestilt til henne fra Paris. Han fikk lyst til å strekke ut hånden og ….
Et kraftig kremt brakte ham tilbake til vertshuset. Den eldre herren hadde lent ansiktet helt inntil hans, og betraktet ham utålmodig mens han trommet med fingrene mot disken.
”Selvfølgelig!” utbrøt verten uanfektet, og selv om han syntes at den andre begynte å bli vel nærgående og pirkete i sine forlangender, ga et kjapt sideblikk på myntene ham den trøsten han trengte. Han lot derfor som ingen ting, og fortsatte ufortrødent:
”Grønnsaker i mengder servert til steken er jo det minste man kan forlange. Og så var det ost og pudding til dessert, min herre, var det ikke? Etterfulgt av varm te, ikke sant?”
Uten å vente på svar, nærmest som om han fortsatt snakket til seg selv, la han til:
”Og en riktig fet og god pudding skal det bli. Det har De mitt ord på! For jeg kan nemlig betro Dem én ting,” fortsatte verten, og nå var det hans tur til med et tilfreds smil å lene ansiktet tett inntil den eldre herrens:
”Det med puddingen kan De ta helt med ro. Puddinger er faktisk min spesialitet! Jeg lover Dem at man vil bli servert en pudding man aldri vil glemme.”
”Jeg er glad for at De har fått med Dem alt,” svarte den eldre herren på sitt høflige og milde vis, mens han samtidig forsøkte å døyve den nagende uroen som etter hvert hadde meldt seg i ham. Kanskje det hadde holdt med bare to gullmynter? spurte han seg selv, men avfeide det i det samme med at uansett var det for sent å gjøre noe med. Nå var resten opp til det hellet som gjennom hele livet alltid hadde fulgt ham, og gjort ham beryktet i spillebulene langs Dikana.
Men nå hadde verten fått blod på tann. Fortrolig lente han seg enda nærmere. Det luktet så sterkt svette og røyk av ham at den eldre herren uvilkårlig tok et skritt bakover.
”De tror kanskje at vi her på dette landsens vertshuset, gjemt vekk i provinsens ødeland, ikke kan annet enn å servere harske griseknoker og surnet vin?,” kom det fra verten med noe som den eldre herren lettere resignert tenkte minnet om en foruroligende selvinnsikt.
”Vel, jeg skal ikke klandre Dem for det. Sannheten er da også at vårt klientell ikke legger merke til hva de får på tallerkenen eller i glasset. Det er enkle mennesker, forstår De. Mennesker som sjeldent stiller andre krav enn å kunne drikke seg fulle for en rimelig penge.”
Rørt av sine egne ord, blunket verten med tårevåte øyene.
”Ja, vårt klientell,” fortsatte han med en tydelig klump i halsen, ”er noen godmodige og beskjedne sjeler livet ikke alltid har fart lett med.”
Han dro frem et lurvete lommetørkle med gule og brune flekker, og snøt seg så kraftig at den eldre herren automatisk viftet foran seg med hånden.
”Men én ting skal jeg si Dem,” fortsatte verten etter å ha studert innholdet i lommetørkledet, ”og det er at De ikke kommer til å forlate mitt vertshus som en sulten og skuffet mann! For når sant skal sies har jeg ventet lenge på en gjest som Dem.”
Takk og pris, tenkte den eldre herren, der kom det endelig for en dag. Det var ikke fritt for at han etter hvert som verten snakket hadde begynt å bli redd for at han hadde likevel hadde tatt grundig feil. Magefølelsen hadde altså rett likevel, tenkte han lettet.

”Det er så sant som det er sagt,” fortsatte verten, ”Dag ut og dag inn har jeg ventet på en gjest som virkelig vet hva han skal ha, og forstår seg på god mat og drikke. De, og løml … … eh … Deres venner,” rettet han seg og slo ut med hånden i retning av kavalerne. Kanskje de ikke så ille når det kom til stykket? spurte han seg selv. Kanskje de bare er halvveis apekatter? ”… skal få et måltid som,» fortsatte han selvsikkert, «vil komme opp mot det beste De kan få på Restaurant Dordogne i byen P. Ja, jeg kan garantere Dem at måltidet vil overgå ikke bare Deres forventninger, men også alt hva denne såkalte franske mesterkokken,» verten snøftet foraktelig frem ordene, «kan diske opp med. Sann mine ord, min herre, sann mine ord!”
For å understreke alvoret i det han hadde sagt la verten en hånd mot hjertet samtidig som han sendte et flakkende blikk opp mot taket, noe som antagelig skulle tjene som bevis for at løftet også omfattet høyere makter.
”Men nå har vi pratet nok,” sa han besluttsomt, ”Som De sikkert forstår, har jeg mer enn nok å gjøre. Det vil visselig ta noe tid før maten er ferdig, men alt skal bli som herren ønsker, og mer til!” tilføyde han stolt.
Før den eldre herren rakk å svare, sopte verten i samme sekund til seg gullmyntene med håndbaken, snudde seg brått og forsvant inn på kjøkkenet. Det må jeg si, sa den eldre herren til seg selv med et tilfreds smil, virkelig imponerende. Et godt tegn. Faktisk et meget godt tegn, og jeg skal si det selv, tilføyde han fornøyd. Han hadde så vidt begynt å gå tilbake mot langbordet da han hørte vertens buldrende stemme fra husets indre, etterfulgt av en høylytt skramling av kjeler og panner på kjøkkenet. Og mens kavalerne småpratet bedagelig sammen i mindre grupper, ble hjelpegutten i kledd bare nattskjorten sendt hodestups ut i natten for å hente ved. Snart sydet vertshuset av en så hektisk aktivitet at man skulle tro det var midt på høylys dag. Verten og tjenestejenta bar verten inn steker og råvarer fra lageret i uthuset, nye vokslys erstattet de nedbrente stumpene, karafler med vin kom på bordet og ikke lenge etter begynte en liflig duft å sive gjennom lokalet.
Den eldre herren snuste inn duftene fra kjøkkenet.
”Jeg har bestilt noe å spise”, betrodde han sidemannen, en kavaler med en blå kappe om skuldrene og flippskjegget klippet til en spiss. Ryktene ville ha det til at han hadde forlest seg på gresk mytologi og gudesagn i sin ungdom, og etterpå aldri hadde innforlivet seg med at jorden ikke var flat og at ilden på Olympen for lengst dødd ut.
”Hva? Er perserne her?” glapp det fraværende ut av ham.
Med kappen flagrende om skuldrene reiste han seg halvveis opp fra stolen, og stirret vaktsomt og urolig rundt i lokalet. Den eldre herren sukket tungt, og sa så mildt han kunne:
”Nei, ingen persere, men møre steker. I sannhet et offer til gudene.”
”En glimrende idé!” svarte kavaleren opprømt. ”Det høres kanskje underlig ut, men jeg hadde en merkelig forutanelse om noe slikt,» fortsatte han alvorlig og rettet på den blå kappen. «Det er en egenskap jeg har. Jeg mener, forutanelsen. Det er en egen evne. En meget spesiell evne,» tilføyde han alvorlig.
«Det tviler jeg ikke på, min venn,» svarte den eldre herren forståelsesfullt, og hevet glasset som tegn på at de sammen skulle utbringe en skål.
«For gudene!» sa sidemannen.
«For kokkene!» repliserte den eldre herren.
Etter at de hadde drukket ferdig, tørket sidemannen seg omhyggelig rundt munnen, og lente seg mot den eldre herren. Med et tankefullt uttrykk i det magre og lange ansiktet, sa han:
«Jeg kunne sagt mye om menneskets forgjengelighet og gudenes gunst. Dette er livets store tema! Men, dessverre må dette vente til senere for alt snakket om ulykkelig kjærlighet har gjort meg skrubbsulten.»
Den eldre herren pustet lettet ut. En ting var å høre på Benrangelets nøye forberedte fortelling, noe annet å høre på sidemannens improviserte utlegninger. Han fant frem tobakkspungen, stappet omhyggelig pipen og lente seg med halvt lukkede øyne tilbake i stolen i det verten tittet frem fra bak forhenget inn til kjøkkenet. Joda, de satt som tente lys og ventet, og på kjøkkenet brant lystig i ovnene og putret fornøyd i kjelene. Han grep et talglys og løftet opp kjellerlemmen. Det knirket faretruende i den morkne trappen, men han var i et så overstadig humør at han ikke la merke til rottene som pilte inn i krokene. Han lot lyset falle på hylle etter hylle med støvete vinflasker.
”Her har vi barna mine,” mumlet han for seg selv, ”Mine prektige barn,» gjentok han og dro stolt ut en av flaskene. Flasken og etiketten var dekket av støv og spindelvev. Han blåste det forsiktig bort, myste mot etiketten, leste: Château Jacques de Molay.
”Dette er snadder til stekene!” utbrøt han fornøyd, ”Tung og kraftig som okseblod. Jeg tenker disse flaskene vil gjøre den gamle ågeren med gullmyntene fornøyd.”

Under pausen hadde flere av kavalerne gått til og fra. Noen tok seg et nødvendig ærend ut, andre stod sammen i grupper og småpratet om løst og fast. Men da man omsider igjen satt benket ved langbordet, nølte ikke den stadig mer utålmodige Benrangelet ett sekund lenger enn nødvendig.
Siste mann hadde så vidt fått satt seg vel til rette ved bordet, før han med en forpint og ulykkelig stemme utbrøt:
”Et nos petimus astra.”
Han snudde seg halvveis i retning av inngangsdøren og pekte med en skjelvende hånd mot natten utenfor.
”Stjernehimmelen, mine venner” fortsatte han drømmende, ”er ganske visst både gåtefull som ufattelig vakker.»
Han lot ordene synke inn før han mørkt og alvorlig fortsatte:
”Men også her på jorden finnes det gåter som aldri vil bli løst.”
Et par av kavalerne lo nervøst. Heldigvis ble de øyeblikkelig irettesatt av sidemennene.
”Ti stille, Adrien!” ”Tørk av deg fliret, Hector, og hold for fanden opp å pirke deg tennene, eller jeg skal sørge for at du må lete etter dem under bordet!”
De to beskjemmede kavalerne det gjaldt tittet nærmest bedende opp på Benrangelet som tegn på at han trygt kunne fortsette uten flere avbrytelser. Benrangelet lot seg ikke be to ganger.
”En gåte som derimot lot seg løse,” fortsatte han mer nøkternt, ”var grevinnens mystiske sykdom. For som tiden gikk ble det tydelig for alle fra den fordums kretsen av salongløver at alt snakket om hennes sykdom ikke hadde vært noe annet enn et nøye og vel regissert skuespill fra hennes side. Som om ikke det var nok, ble det også snart klart for dem at slampen fra Sicilia, den tause og mutte kammertjeneren, hadde vært med på notene fra første dag av. Det forholdt seg nemlig slik at stikk i strid med hva man hadde trodd, lå ikke grevinne Madeleine i sin seng. Overhodet ikke. Sannheten var en helt annen. Hun var nemlig slettes ikke syk. Ikke det minste. Grevinnen var derimot i høyeste grad frisk og, som vi snart skal få høre, oppegående. Men, mine herrer, det nøye regisserte lureriet stoppet ikke på noen måte der.”
Benrangelet trakk dypt inn pusten. Kavalerne trakk pusten. Det var så stille rundt langbordet at man kunne høre vekene i brenne i vokslysene. Bare ute fra kjøkkenet lød det en skramling fra gryter som av og til ble overdøvet av buldrende kommandoer fra verten. Benrangelet holdt pusten og stirret utover forsamlingen foran seg. Kavalernes øyne skinte om kapp med stearinlysene på bordet. Der og da kjente han en ubeskrivelig følelse av lykke. Han hadde lyst til å hoppe opp på bordet, brette ut armene som vinger, og sveve opp, opp gjennom vertshustaket og mot stjernehimmelen utenfor. Dette var livets innhold og mening. Ingen ting kom i nærheten. Strevet og forsakelsen hadde ikke vært forgjeves. Dør jeg nå, dør jeg som verdens lykkeligste mann, tenkte han, og følte med ett en indre ro, en visshet om alle ting begynnelse og ende, han aldri tidligere hadde opplevd. Det var som om skillet mellom rommet i vertshuset og evigheten var tynne enn den tynneste veving. Strekker jeg hånden igjennom, berører jeg stjernene, tenkte han. Forbløffet over sine egne tanker så han rundt seg. Foran ham, benket rundt langbordet, satt kavalerne. Etter ansiktene å dømme hadde de ikke merket noen ting. I løpet av ett sekund eller to hadde han vært et helt annet sted. Han kunne ha berørt stjernene, men de intetanende kavalerne satt rolig og lyttende, fremdeles inne i fortellingen. Dette er miraklenes tid, sa Benrangelet opprømt til seg selv. Før natten er over, og fortellingen fortalt, vil vi alle ha tatt skrittet inn i en ny virkelighet. Det var først da en av kavalerne kremtet utålmodig at han fikk samlet seg såpass at han igjen grep ordet.
”For saken var, mine herrer,” fortsatte han med en lett dirrende stemme, «at grevinne Madeleine ganske enkelt ikke befant seg i leiligheten!”
Han hadde ikke før snakket ferdig før han ble avbrutt av høylytte gisp fra flere av kavalerne. En av dem lente seg til og med forover, slo en knyttneve så kraftig i bordet at flere av glassene holdt på å velte, og ropte rasende:
”Fandens fruentimmer!”

Det var kun takket være de lange forberedelsene og strenge selvdisiplin, at Benrangelet ikke lot seg ikke vippe av pinnen av det krakilske utbruddet. Uten å så mye som en antydning til en nervøs rykning rundt munnen, fortsatte han isteden ufortrødent:
”Alt spillfekteriet med den lukkede døren, og den tilsynelatende så medfølende og ampre kammertjeneren, vel, mine venner,» sa han og slo ut med armene, «det var ganske enkelt et simpelt triks. Slik opplevde i hvert fall mange av de trofaste gjestene i grevinnes salong det, men …. ”, og i det han sa dette men med en stemme verdig en tilreisende basstenor med prøysiske aner ved operaen i byen P., stirret han samtidig rundt seg med halvt nedsenkede øyenlokk. Trylleblikket, hadde Talleyrand kalt det. Og med rette, tenkte Benrangelet fornøyd da han iakttok virkningen. Milde himmel som han hadde øvd og øvd for å få det til. I følge salige Talleyrand ville blikket hensette tilhørende i en slags transelignende tilstand hvor tilhørerne ikke visste om fortelleren var i ferd med å besvime eller samle nye krefter. Dermed fikk fortelleren på nytt overtaket. Og mens tilhørerne flakket med øynene og beveget seg urolig på stolen, kunne man, stadig i følge Talleyrand, triumferende avlevere selve coup de grâce. Støtet som for evig og alltid ville gjøre det av med enhver kritikk og utlevere tilhørerne som botferdig slaktekveg på fortellerens nåde. Benrangelet nølte da heller ikke lenger enn høyst nødvendig. Bokstavtro og trofast fulgte han anvisningene fra Talleyrand han hadde innøvd foran speilet i søvnløse netter mens huset for øvrig gjenlød av kavalerens nattelyder; høylytt snorking som lød som om en flokk villsvin hadde invadert bygningen, og befriende stønn over pisspotten.
Mens kavalerne stirret på ham med åpen munn og dirrende polypper, hevet han langsomt blikket mot taket samtidig som han like langsomt løftet hendene med håndflatene vendt oppover, før han sa med en stemme som om han stod foran selve høyalteret i katedralen i byen P.:
”Betrakter man saken fra et høyere perspektiv,” for å understreke betydningen av ordet høyere, strakte Benrangelet seg opp på tåspissene, ”må man,” fortsatte han med en stemme som syntes å komme fra et sted langt utenfor ham, ”om enn motvillig, likevel innrømme at hun hadde en svært god grunn til sin merkelige oppførsel. For det var ikke slik at hun ikke ville vise seg. Og hun var langt ifra syk og sengeliggende. Nei, mine venner, grevinnen hadde ganske enkelt bestemt seg for å forsvinne!”
Flere av kavalerne gispet forskrekket. En av dem mistet krumpipen i gulvet av ren sinnsbevegelse. Grevinnen forsvunnet? Men det var jo umulig, naturstridig. Her måtte det være snakk om hekseri og trolldomskunster. Tause og ettertenksomme stirret man frem for seg, fordypet i bekymrete tanker. Det var først da vinflaskene omsider igjen hadde fått ben å gå på, at en av kavalerne lente seg bakover i stolen, og sa med et hjertesukk:
”Det var jaggu på tide at kjerringa forsvant!”
”Hva er det du mener, din drittstøvel?” ropte en av de som satt nærmest med vilt oppsperrede øyne. Han skulle akkurat til å ta strupetak på den andre, da et kraftig kremt fra Benrangelet holdt ham tilbake.
”Mine herrer,” formante Benrangelet strengt forsamlingen, ”jeg minner om kavalernes motto: Ro og verdighet!”
”Ja!” istemte flere rundt bordet, og trampet oppbrakt med føttene i jordgulvet, ”ro og verdighet!”
”Jo, men, den sabla gjøken,” utbrøt kavaleren som hadde holdt på å ta kvelertak på den andre, ”kalte grevinnen for en kjerring!”
Kavaleren med det tette, sorte skjegget rettet en pekefinger mot ham, og sa:
”Med mindre du har lyst til å havne i grisetrauet setter du deg ned og holder du kjeft!”
Mannen han hadde snakket til sank taust ned i stolen. Den skjeggete kavaleren var imidlertid ikke ferdig.
”Og det gjelder jaggu dere andre også!” fortsatte han mens herrene stirret skamfullt ned i bordet foran seg. ”Den av dere som heretter oppfører seg som en sauebonde, hiver jeg på hodet ut døren!”
Pokker heller, sa Benrangelet til seg selv, de labanene kan jo sitte rolig! Han bet seg hardt i leppen, og unngikk med nød og neppe å si høyt hva han tenkte. Nå må du fange dem inn, gamle Pierre, men gjør det kjapt, før de blir til vrinskende villhester. Han klappet så hardt i hendene at flere av kavalerne hoppet høyt i stolene.
”Man kan saktens forferdes,” fortsatte han med en tordenrøst som fikk enkelte av kavalerne til å skule skyldbetynget på sidemannen, alvorlig, ”men nyheten om grevinnens forsvinning slo ned som en bombe! For dette var det man minst av alt hadde ventet seg. Sykdom, ja. Tæring, tyfus eller hva som helst, det fikk heller være. Hovedsaken var at så lenge man fremdeles hadde et lite håp om at dørene inn til hennes salong igjen åpne seg, var det ikke måte på hva man kunne innforlive seg med og akseptere. Men en forsvinning? Nei. Det gikk utenpå alt. Det var å ligne med landsforræderi og et svik verre enn man kunne ha forestilt seg. I den kaotiske forvirringen som oppstod ble man snart likevel klar over at den eneste som kunne vite noe om det som hadde hendt, var den hersens kammertjeneren. Dessverre hadde han allerede vist seg både ubestikkelig og taus. Mismodig innså man at det ikke ville få noe ut av ham med mindre man hang ham opp etter armene og grillet ham langsomt over svak varme. Men gitt den ryktene som svirret om den karen, var dette noe ingen av de sårete salongløvene hadde lyst til å forsøke. Tenkte man seg om, var det nok ikke for ingen ting at enkelte kalte ham for bukspretteren fra Sicilia. Isteden begynte man det langtekkelige og møysommelige arbeidet med å kartlegge alle grevinnens besøk og bevegelser. Uansett om vedkommende bodde i Paris eller på landet, oppsøkte man enhver hun hadde hatt den minste kontakt med. Man intervjuet dem, leste deres dagbøker og eventuelle brev de hadde fått av henne, og tok avskrifter av alt sammen. Mange delte jo deres forskrekkelse, og var mer enn samarbeidsvillige. Andre derimot, stilte seg avvisende. Kun ved hjelp av dårlig skjulte trusler, viste enkelte seg samarbeidsvillige. Ovenfor de mest hardnakkete ymtet man frempå at i disse tider var ingen trygge etter mørkets frembrudd. Men det mest effektive middelet til å få munnene på glid, var, som så ofte før i menneskenes liv, lyden av klingende mynt.»

Benrangelet hadde ikke før avsluttet setningen før den eldre herren nederst ved bordet med et samtykkende smil strøk seg tilfreds over skjegget.
«Arbeidet var tidkrevende,» fortsatte Benrangelet med samme intense alvor. Han var så opptatt med sin fortelling at han ikke hadde latt merke til den eldre herren nikket bekreftende på hodet. «Flere ganger var det bare så vidt man ikke ga opp, før man til slutt omsider klarte å sette sammen bitene i dette merkelige puslespillet. Men da det var gjort, nektet man å tro hva man så. Ja, slik var det, mine herrer!” utbrøt Benrangelet synlig fortvilet, og med en stemme som vitnet om at selv han var sjokkert over hva han straks skulle avsløre.
Et øyeblikk virket det da også som om han var redd for at fremmede skulle komme til å overhøre hva han hadde på hjertet. Han skulte mistenksomt over skulderen og saumfarte vertshusets krinker og kroker med tett, sammenknepne øyne, før han endelig, forvisset om at ingen andre kunne høre hva han hadde på hjertet, til forsamlingens forbauselse gikk ned i knestående. Med hodet i samme høyde som kavalernes, fortsatte han hviskende over bordkanten:
”For da sannheten omsider kom for en dag, viste det seg at grunnen til grevinnens uventede forsvinning var fullstendig stikk i strid med all hevdvunnen kutyme for hvordan en kvinne, spesielt en av hennes anseelse, skulle oppføre seg.”
Han lot ikke ordene få synke inn, men reiste seg plutselig med et rykk. Bevegelsen var så kraftig at de som satt nærmest tydelig syntes de hørte det pep og skranglet i ben og knokler. Det var da også tydelig at Benrangelet opplevde situasjonen som ubehagelig. Han stirret stumt fremfor seg med oppsperrete øyne, og ansiktet fortrukket av smerte. Den stille desperasjonen han stod som et levende bilde på ble ytterligere forsterket da han langsomt åpnet langsomt munnen for å si noe uten at en lyd kom ut av den. De anspente kavalerne så på ham med stigende utålmodighet. Men Benrangelet ble stående og gape, stum som en østers. Til slutt ropte en av kavalerne fortvilet:
”Kom med det, mann! Ut med språket!”
Som svar tørket Benrangelet pannen, og stirret brydd fremfor seg.
”Saken var …..,” begynte han så langsomt og lavt, at han nærmest med én gang ble avbrutt av en annen utålmodig kavaler:
”Snakk høyere!”
”Ja, høyere!”, kom det unisont fra flere steder rundt bordet.
Men uten verken å heve stemmen eller snakke fortere, fortsatte Benrangelet upåvirket i samme stil:
”Saken var,» gjentok Benrangelet så høyt og tydelig at hunden borte i hjørnet klynket svakt, «at grevinnen samme dag som slyngelen av en kammertjener forkynte den lammende nyheten om hennes plutselige sykdom, allerede tidlig i grålysningen hadde forlatt Paris. Man ble raskt klar over at alt måtte ha vært usedvanlig godt gjennomtenkt og planlagt. At det hadde skjedd bak ryggen på de trofaste salongløvene, mennesker for hvem grevinnens salonger i flere år hadde vært deres andre hjem, gjorde det ikke mindre smertefull. Dessuten var det mer enn pinlig å tenke på at man uten spørsmål eller tvil, naivt hadde tatt den sicilianske knivstikkerens ord for god fisk og svelget ned historien om hennes sykdom med både ben og halefinne. Og bedre ble det ikke, mine herrer, da man omsider oppdaget at mens man i Paris hadde vært fra seg og bekymring og fortvilelse over hennes sviktende helbred, hadde grevinnen, høyst oppegående og frisk, befunnet seg til hest, ridende i strak galopp mot grensen til Tyskland.»

Kavalerne satt som lammet.
Dette overgikk alt man hadde forestilt seg.
Hadde man hørt riktig? Kanskje Benrangelet hadde satt noe fast i halsen? Man skottet undersøkende opp på ham. Nei, halsen så helt normal ut. Men grevinnen ridende? Det stred mot enhver fornuft. Og mot grensen til Tyskland? Landet av Bratwurst, og et folk så humørløst og kjedelig, at man selv heller hadde ridd lukt til Kina. I parentes bemerket kan man her tilføye at dette i grunnen var lite sjenerøst tenkt av kavalerne. For kunne de ikke selv takke en tysker, Rittmester Strumpf, født og oppvokst i Bøhmen, for at de i det hele tatt hadde tak over hodet? Og ikke bare tak over hodet, forresten, men også en stor og vakker hage hvor de kunne fordrive tiden med sine kjære ballspill, for ikke å snakke om den idylliske dammen rett nedenfor hagen, dammen mang en kjærlighetssyk kavaler, tungsindig men likevel lykkelig over det poetiske vemodet, langsomt hadde rodd i en sval nattetime mens man lyttet til nattergalens sang, og så for seg at vanndråpene som rant av årebladet var ens eget hjerteblod? Men slike tanker opptok ikke disse øyeblikkmenneskene som kunne takke den tyske rittmesteren for at de i det hele tatt kunne leve som kavalerer. Storsinnet hadde han velvillig stilt hele det praktfulle godset til deres disposisjon. Vinen de drakk kom fra hans vinkjeller. Maten de spiste ble tilberedt på hans kjøkken. Viltet var felt i hans skoger, kornet høstet på hans åkrer og sengene de sov i med madrasser av hestehår hadde rittmesteren fått sendt ens ærend fra hjemlandet, Böhmen. Ingen, kanskje bortsett fra den eldre herren nede ved bordenden, visste nøyaktig når rittmesteren hadde slått seg ned i egnen eller hvor mye det hadde kostet å kjøpe godset. Men antagelig hadde han, gitt hvor nedslitt og forfallent det var da han overtok, fått det til langt under markedspris. Hvordan han hadde kommet til sin rikdom var heller ikke et tema kavalerne dvelte ved. I deres øyne var penger stort sett en ulykke, ja, nærmest en forbannelse som fjernet menneskene fra deres egentlige livshensikt, nemlig kunsten å nyte øyeblikket og begeistret hylle skjønnheten. Og selv om man hadde spurt den eldre herren, er det langt fra sikkert at han hadde tatt seg bryet med å svare. Med sine krystallblå øyne kunne han isteden ha sett på deg som om du var luft. Eller kanskje han hadde sett rett på deg med et skjelmsk blikk i de krystallblå øynene, og forklart at rittmesteren i sine yngre dager hadde vunnet store summer ved spillebordene i det berømte Hotel Imperial i Karlsbad, dypt inne i de bøhmiske skoger. Eller kanskje lent seg inntil deg, og hviskende betrodd deg at rittmesteren hadde tjent store penger på salg av de fornemme krystallglassene Bøhmen var viden kjent for.
Hvorom enn all ting var, ved nyheten om at grevinnen red mot den tyske grensen, gikk det en bølge av sympati med salongløvene i Paris gjennom forsamlingen rundt langbordet i vertshuset. For et råttent spill hun og denne sicilianske knivkasteren hadde bedrevet. De burde ha vært dyppet i tjære og rullet i fjær begge to. Jo mer kavalerne tenkte gjennom det de nettopp hadde hørt, jo ampere ble de. Heldigvis oppfattet den eldre herren nede ved bordenden raskt situasjonen. Han gjorde et umerkelig tegn til Pierre La Coste, reiste seg og slo mot glasset med elfenbenmunnstykket.
«Kjære kavalerer,» sa han rolig og sindig, «mens vi fordøyer inntrykkene av hva vår venn Pierre har fortalt oss, foreslår jeg at vi sammen utbringer en skål for ham og hans gudbenådede fortellerevner!»
Som på kommando glemte kavalerne det gryende raseriet. Under jubel og latter løftet de glassene og skålte.
«Gudbenådet? Å, nei, dere tomskaller, den karen er en skrønemaker inspirert av Satan selv,» pep den unnselige mannslingen indignert ned i skjortekraven, og snudde det tomme glasset sitt på hodet.

«En ting, mine venner, var at mens man i Paris gikk fortvilet omkring over det man trodde var hennes sviktende helbred, befant grevinnen seg ridende i full galopp mot den tyske grensen,» gjenopptok Benrangelet fortellingen med, før han dystert fortsatte: «Noe annet var også at hun var kledd som en mann!»
Kledd som en mann?
De sjokkerte kavalerne trodde knapt sine egne ører. Hvem? Grevinnen? Utenkelig, ufattelig. Var Benrangelet plutselig blitt bløt i pæra? Stod han der og løy dem rett opp i ansiktet? Man vred seg urolig på stolene, stirret forvirret på sidemannen og gned seg over håndknokene. Hadde grevinnen blitt bitt av en revs, fått rabies, eller hadde den sicilianske slasken gitt henne syfilis, og grevinnen, stakkar, befant seg nå i sykdommens siste stadium? Hva det nå enn var, heretter kunne alt skje.
Benrangelet på sin side hadde lenge vært klar over at dette punktet i fortellingen kunne være nok til å ødelegge hele kvelden. Såpass kjente han sine pappenheimere. Egentlig skulle det ikke mye til for å bringe kavalerne, med deres lett antennelige gemytt, ut av fatning. De var så innsauset i sine forestillinger (selvsagt opplevde kavalerne seg selv som frilynte og langt forut for sin tid), at å si at en kvinne kledde seg ut som en mann var en lek med ilden. Men også her hadde Pierre La Coste vært forutseende, og hadde tatt sine forholdsregler. Noe av det første han gjorde var å endevende begge bindene av Talleyrand. Uten resultat. En galopperende kvinne utkledd som mann var for mye for selv den store Talleyrand. Og når fortellingenes mester, Talleyrand, reagerte slik, hva da med kavalerne? Ofte skulle det nesten ingen ting til å bringe dem til kokepunktet. Jo da, de kunne saktens virke fredelige nok, nesten saktmodige av og til, disse kavalerne, men en uforsiktig bemerkning kunne være nok til at de føk i tottene på hverandre. De ville gladelig rasere vertshuset, ødelegge kvelden og han selv ville være heldig hvis han slapp unna med en blåveis eller to. Fordypet i slike tanker travet Pierre La Coste urolig frem og tilbake på sitt værelse. Skulle han unngå at kvelden utartet til det totale kaos, måtte han være grundig forberedt. Da gjenstår det bare å øve, kom Pierre La Coste frem til etter å ha grublet over problemet. Fornøyd over å ha funnet en løsning, unnet han seg et stort glass portvin før han gikk til sengs. De påfølgende kveldene dramatiserte han alle tenkelige scenarier foran speilet inntil han var helt sikker på at uansett hva som hendte, visste han hvordan situasjonen skulle løses.
Og det var kun takket være dette at han før kavalerne rakk å reagere, slo ut med armene og utbrøt overdrevent teatralsk:
«Men alt har sin forklaring, mine venner! Også dette mysteriet. Rideturen til Tyskland var lang og anstrengende, og absolutt ikke uten farer. Alle her vet at en slik ridetur alene kunne være farlig nok for en mann. Og da sier det seg selv at den var enda farligere for en enslig kvinne.»
Lettet så han at kavalerne nikket megetsigende på hodene.
«Han har rett i det, den lømmelen,» sa en av kavalerne lavt og lente seg fortrolig inntil sidemannen. «Jeg har selv en gang for mange år siden ridd i de traktene, og jeg kan garantere at det er en lumsk ferd, min venn.»
Sidemannen skulle gjerne ha sagt noe om sine egne erfaringer, men ved å legge stemmen enda dypere samtidig som øynene bulte dramatisk ut, kom Benrangelet ham i forkjøpet:
«Den kronglete og lite brukte veien gikk gjennom øde skoger, over elver og gjennom mindre byer og landsbyer. Underveis måtte grevinnen hele tiden være på vakt. At en kvinne red omkring alene var ikke bare uvanlig, men direkte uhørt. Landeveisrøvere og sjarlataner lurte bak hvert tre og hver busk. Og hun var minst like utsatt i befolkede områder. I småbyene og landsbyene måtte hun omhyggelig passe seg for nysgjerrige blikk, og ikke minst spørsmål om hvem hun var og hvor hun skulle. Fikk en øvrighetsperson snusen i at en enslig kvinne red omkring, kunne hun risikere både fengsel og bøter, og det som verre var. De slitte klærne hun gikk i var omhyggelig valgt for å hindre at hun på noen måte skilte seg ut. Det lange, gylne håret hadde hun knyttet opp og skjulte under en stor, bredbremmet hatt, medtatt av vær og vind. De loslitte klærne ble mer og mer dekket av gjørme og støv for hver dag, men likevel var frykten for å bli avslørt alltid sammen med henne som en usynlig ledsager. Hun begrenset kontakten med andre mennesker til et minimum. Det hendte hun red på nærmest ufremkommelige stier, og kun når det var påtvingende nødvendig søkte hun ly om nettene på avsidesliggende gårder. Forvandlingen grevinnen hadde gjennomgått, mine venner, var så omfattende at man ikke skulle tro det var det samme mennesket man hadde møtt i salongene i Paris. Uten å bry seg med mangelen av all den komfort og luksus hun var vant til, overnattet hun nå på noe sammenrasket halm i en stall eller under et tre i Guds frie natur. Selvfølgelig ville man ha trodd at en så på sitt vis bortskjemt og fetert kvinne i det minste ville ha sørget for et minimum av makelighet. Men hadde man møtt henne der hun red gjennom skogen, sølete og tilgriset, ville man aldri i sine levedager ha trodd at personen som suste forbi på hesteryggen, for ikke lenge siden hadde vært den ukronede dronningen av Paris’ mest berømte salong.»

Vel vitende om at han hadde maktet å lose fortellingen trygt videre, senket Benrangelet stemmen. Han lente seg så langt over bordet at et par av kavalerne som satt nærmest ble urolige for at han skulle falle over dem, og skjøv stolene bakover.
«Men så var da også denne merkelige reisen, mine venner, noe langt mer enn en vanlig ridetur,» sa han lavt som om han betrodde dem en hemmelighet.
Han la hodet litt til side, trakk luften langsomt inn gjennom nesen og lot blikket langsomt vandre rundt bordet fra bak halvt senkede øyelokk. Da han hadde sett hver enkelt kavaler inn i øynene, og det må her nevnes at Benrangelets blikk bak halvt lukkede øyelokkene fikk det til å kaldt nedover ryggen på de fleste, hevet han igjen hodet, og sa så intimt og mykt at kavalerne opplevde det som om han snakket direkte til hver enkelt av dem:
«Nei, mine venner, dette er ingen vanlig reise og ingen vanlig ridetur. Det vi er vitne til er en sjelelig metamorfose. Om enn formålet er ett og det samme, kan man si at reisen er todelt. På den ene siden leder den, som vi snart skal se, til et konkret, geografisk punkt, og på den annen side er den en indre renselse. For mens den ene milen etter den andre forsvinner under hestehovene, legger grevinnen sitt gamle liv bak seg. Slik en larve forpupper seg før den blir til en sommerfugl, vil hun i møtet med det nye selv fremstå som ny.”
Han tok en pause for å se om kavalerne forstod hva han mente.
Nei, sa han resignert til seg selv etter å ha studert ansiktene rundt langbordet, det gjør de ikke. Med hånden på hjertet, hadde du, spurte Pierre La Coste seg selv, ventet noe annet? Han hadde svaret klart før han rakk å fullføre spørsmålet. Sannheten var at kavalerne stort sett var enkle sjeler. Ofte, i hvert fall nesten, med en oppførsel som ofte balanserte på grensen til det barnslige. De var så nærtagende at kun ett blikk kunne være nok til at skape rabalder. Selv kalte kavalerne dette for følsomhet. Overdreven følsomhet hadde passet bedre, tenkte Pierre La Coste. Hver for seg kom han for så vidt alltid gått overens med dem. Det var når de var tre eller flere sammen at man måtte passe seg. Gjennom sitt tette samliv med dem, hadde han for lengst kommet til at kavalerne utgjorde en flokk. De følte seg nakne uten de andre rundt seg. Flokken gav dem sin identitet, og det var i den de følte seg hjemme. Han visste godt at han, med sitt kall som omreisende forteller, skilte seg ut fra resten av dem. Jovisst var han akseptert som en av dem, men han delte ikke opplevelsen av å tilhøre samme brorskap som dannet kavalernes indre kjerne. På mange måter var av en av dem, men på andre ikke. Dette ble understreket av at han stort sett foretrakk sitt eget selskap. Og ikke likte han ballspill, ikke likte han kjeglespill, og i de lange, snørike vinterkveldene da kavalerne samlet seg foran godsets store peis, dampende på pipene klare og med et batteri av flasker innen rekkevidde, og holdt det gående til morgengry med forskjellige former for kortspill og endeløse diskusjoner om kjærligheten, satt Pierre La Coste alene på sitt værelse, fordypet over tallrike bøker og manuskripter. Selvfølgelig, og som alltid, lå Talleyrand øverst i bunken. Han hadde lest begge Talleyrands bind flere ganger enn han husket, og det tok lang tid før han innså at det var et par ting til og med den salige Talleyrand hverken kunne hjelpe ham med eller forklare. Et eksempel på dette var hans forsøk på å trenge til bunns i og forstå de dypereliggende beveggrunnene i grevinnens natur.
Flere ganger mens han dag etter dag øvde seg på fortellingen, og spesielt der hvor han måte fortelle at hun iførte seg mannsklær, hadde han forgjeves stilt seg spørsmålet om man overhodet kunne forstå hva som hadde fått henne til å handle slik hun hadde gjort. Og ikke minst like viktig: kom til å gjøre. Det med mannsklærne var, gitt den lange og farefulle ferden, både logisk og forståelig. Men uansett hvor mye han hadde lett i kildematerialet var det ingen ting i hennes liv som fetert salongdronning, som forklarte eller gav ham noen plausible ledetråder til det dramatiske og hemmelige oppbruddet, den plutselige trangen til forvandling og det etter hvert skulle vise seg som følgene av hennes handlinger. Tålmodig hadde han saumfart håndskrevne brev og notater. Han hadde bestilt avskrifter fra aviser i Paris, og lest side opp og side ned, men like resultatløst: Han fant ikke ett eneste spor. Vel, nesten ikke. Det var en kortfattet notis i en av avisene som burde ha påkalt hans interesse, men som han overså fordi avskriften var temmelig skjødesløs og lemfeldig. Avskriften nevnte kort at etter sin kones død hadde Horats, nå en eldre mann, etter sigende avsluttet sin mangeårige praksis og trukket seg tilbake. Her hadde notisen antagelig opprinnelig inneholdt en mer utførlig beskrivelse av Horats og hans praksis, men avskriften var så elendig at Pierre La Coste trass i gjentatte forsøk, hadde gitt opp å tolke innholdet. Helt til slutt nevnte man at Horats skulle han leve et stille og ubemerket liv omgitt av en rekke kvinner? ugifte døtre? (på dette punktet var avskriften enda mer uklar enn ellers) i en gørrkjedelig, tysk landsby, midt i et like gørrkjedelig og puritansk område av Tyskland den franske avisen hånlig omtalte som «Pølselandet». Det siste hadde avisavskriften i hvert fall maktet å få med seg. Dessverre hadde imidlertid den uklare notisen gått Pierre La Coste hus forbi. Det var ikke før han i vertshuset nærmet seg slutten av fortellingen, at han som i et indre lyn så den for seg og forstod sammenhengen. Slik må det være, sa han overrasket til seg selv, og holdt et øyeblikk på å miste tråden i fortellingen. Men den plutselige innsikten var til liten nytte, for han hadde ikke før avsluttet sin lange fortelling, før han brått stod foran St. Peter.

Mens han dag etter dag, og time etter time, øvde inne på sitt værelse, var det som om en forklaring hele tiden unnslapp ham. Dessuten inneholdt avisavskriftene for det meste kun ubrukelig sosietetssladder. Grevinnen hadde deltatt på det og det ballet, gått i det og det teaterstykket, før man ramset opp hvem man trodde hadde vært til stede på den ukentlige salongen. Sett gjennom avisavskriftenes briller var alt, inntil den dagen salongene brått ble avlyst, og det het seg at grevinnen var syk, bare fryd og gammen. Nei, det var i sannhet ikke det minste rart, hadde han mange ganger tenkt, at man i Paris stilte seg fullstendig uforstående til hennes forsvinning. Faktisk ikke det minste underlig, hadde han om og om igjen en sen kveldstime tankefullt konstatert, for også han, fortelleren, Pierre La Coste, hadde gitt opp å finne svaret. Om bare Talleyrand hadde kunnet hjelpe ham, tenkte han med et sukk og skjenket seg kveldens glass portvin. Men det virket dessverre som om denne fortellingenes mester var høyt hevet over en slik problematikk. I hvert fall ofret han det ikke ett ord i sine to bøker. Det som han derimot, etter hvert som han arbeidet med stoffet, gradvis forstod, var at grevinnen ikke bare forstilte seg under reisen, men at hun også hadde forstilt seg i Paris. Midt i det hektiske salonglivet, omkranset av et utall tilbedere, hvorav flere var kjente forfattere og berømte skuespillere, hadde hun også forstilt seg. Og det til og med på et enda mer raffinert og utspekulert vis enn der hun kledd som en mann red mot den tyske grensen. Hadde hele hennes liv ikke vært noe annet enn et spill for galleriet? Rundt ham lå godset stille og fredelig. Han la bena over kors, og fikk fyr på langpipen. Hvis han hadde rett i sin antagelse, tenkte Pierre La Coste og blåste langsomt ut en blå røykring, hadde hun ikke hatt annet valg enn å snike seg usett og ubemerket av gårde i grålysningen. Forsøk på forklaring ville ha avkledd den nådeløse sannheten at uansett hvor populære og strålende salongene hadde vært, til syvende og sist var de kun et narrespill. Og siden ingen liker å bli avslørt som en narr, og aller minst kjente forfattere og berømte skuespillere, kunne hun ikke dele sine tanker med noen. Isteden måttet overlate til den sicilianske kammertjeneren å fremføre siste akt i et skuespill Pierre La Coste ikke kunne bli enig med seg selv om var en komedie eller en tragedie. Men det måtte også være noe mer, filosoferte Pierre La Coste og nippet til glasset med portvin. Det måtte være en uforløst lengsel i henne, eller en form for innsikt i noe. Uansett hva det var kunne hun ikke dele det med andre enn sicilianeren.
Men der han satt makelig tilbakelent i lenestolen, og med portvinsglasset i hånden blåste blå røykringer mot taket, måtte Pierre La Coste innrømme at han ikke ante hva det kunne ha vært. Liksom av seg selv grep han en av Talleyrands bøker. De lå alltid innen rekkevidde. Men allerede før han rakk å åpne den, husket han med ett hva han skulle til å slå opp etter, nemlig Talleyrands maksime om at fortelleren selv aldri måtte la seg styre av egne følelser og sinnsstemninger. Derimot måtte fortelleren utelukkende bestrebe seg på å rendyrke fortellingen, samt å fremheve elementer som påkalte tilhørernes sympatier og antipatier, alt etter hva som tjente fortellingens dramatiske oppbygging.
Med Talleyrands bok uåpnet i fanget, sendte han en siste blå røykring mot taket og gjespet. Klokken var mange. På tide å komme seg i seng, Xenofon, sa han til seg selv. Trett merket han ikke han for første gang på flere år hadde brukt sitt døpte fornavn om seg selv. Menneskelivets gåter er uendelig mange, mumlet han søvnig. Han la fra seg langpipen og Talleyrands bok, og kom seg langsomt opp fra lenestolen, stakk føttene inn i et par behagelige tøfler og sjokket de få skrittene bort til sengen. Ingen kan løse dem alle sammen, fortsatte han da han krøp under dynen.
«Talleyrand burde ha visst,» mumlet han ergerlig og lukket øynene.

”Hvor om enn alt er,” sa han lavt etter forgjeves å ha lett etter et glimt av forståelse i kavalernes øyne, ”så fortsatte grevinnen videre på sin lange reise.»
Alt er forgjeves, tenkte han mens han snakket. Jeg kunne like gjerne ha stått ute på jordene og ropt til kråkene. Allmektige Gud, bad han inne i seg, du som full av nåde så visdomsfylt har fordelt klokskapen mellom menneskene, gi meg styrke og utholdenhet. Han presset håndflatene mot hverandre og kastet kjapt et spørrende blikk opp mot taket, før han noe mer resignert enn tidligere fortsatte:
«Som de fleste sikkert allerede har forstått, så var reiseruten på forhånd omhyggelig planlagt ned til i minste detalj av grevinnen og Tita, den i Paris forhatte, sicilianske tjeneren. Om det å kle seg i mannsklær også var Titas idé, kan jeg ikke si, men det er hevet over tvil at Tita gjennom sitt omfattende, lyssky kontaktnett hadde fått laget et sett reisedokumenter som ikke røpet hvem hun var og hvor hun kom fra. I dokumentene fremstod hun som Jungherr Werther på vei til en samling for gullmakere i Cottbus. Takket være Titas dokumenter, og forkledningen, forløp da også grensepasseringen uten problemer. Etter så vidt å ha kastet et blikk på reisepasset, viftet de søvnige tollerne henne videre. Selv om resten av ferden slettes ikke var uten farer, merket grevinnen likevel at den verste frykten for å bli oppdaget langsomt slapp taket. Da hun kom til en mindre, tysk landsby oppsøkte hun for første gang en stall slik at hesten kunne få hvile og stell. Bare avbrutt av noen korte besøk til stallen for å se at hesten fikk rikelig med havre og god pleie, holdt hun seg inne på rommet hun hadde leid. Hun fikk maten servert på rommet, og etter 36 timer var hun igjen underveis. I saltasken hadde hun kart hvor Tita hadde markert veien med blyant. Men kart hadde ikke vært godt nok for Tita. Han hadde insistert på at hun lærte seg navnene på elver, skoger, fjell og landsbyer langs reiseruten. På den måten, hevdet Tita, ville hun være i stand til å finne veien selv om hun mistet kartene. Dessuten kunne hun uten å nøle svare for seg skulle noen bli for nærgående. Og da hun en formiddag kom til et veikryss hvor en ekvipasje tydeligvis ikke visste om den skulle ta veien til venstre eller den til høyre, og den forvirrete kusken spurte henne om hvilken av veien som var den riktige, hadde hun svaret klart på rede hånd. Etterpå takket hun i sitt stille sinn takket hun Tita for hans forutseenhet, og fortsatte målbevisst i retning av Sachsen, og den avsidesliggende landsbyen Köthen.»
Da han hadde uttalt navnet Köthen følte Benrangelet seg like lettet som grevinnen. Endelig nærmet denne forbaskete rideturen seg slutten. Han var minst like lei den som grevinnen må ha vært, for ikke å snakke om hesten. Det var en stund jeg trodde vi aldri skulle komme av flekken, sa Benrangelet til seg selv. Hele reisen, ja, hele foredraget, hadde hittil vært som å gomle langhalm i en innestengt stall. Han tittet bekymret rundt seg. Men, nei da, ingen grunn til uro, konstaterte han tilfreds, kavalerne satt som tente lys. Jeg klarte det, fortsatte han triumferende til seg selv. Den ulmende uroen som hadde vært til å ta og føle på da han fortalte at grevinnen var kledd som en mann, var for lengst glemt. Men det hadde vært nære på. Det var kun takket være de iherdige forberedelsene at det hadde gått godt som det gjorde. Han tørket seg over pannen, og merket samtidig at han var våt på ryggen og i armhulene. Jeg må ha svettet som en gris, sa han til seg selv, og kjente plutselig hvor tørst han var. Han strakte høyrearmen frem ut over bordet og grep glasset sitt. Han skulle akkurat til å sette det for munnen da han oppdaget at glasset var tomt. Lettere forvirret stod han og stirret uforstående fremfor seg med det tomme glasset i hånden.
«Hei, Benrangel!» ropte en av kavalerne irritert, «hvorfor drikker du ikke?»
Til svar snudde Benrangelet det tomme glasset på hodet.
«Nei, det var som bare faen!» ropte flere av kavalerne i munnen på hverandre. «Nå tørster’n jaggu i hjel. Vert! Flere flasker, og det på rappen!»
Verten som nå en god stund hadde vært altfor opptatt med å tilberede maten, kjente ved det uventede tilropet et stikk i hjertet etterfulgt av en sur smak i munnen. Bare tanken på gullmyntene gjorde at han fikk tatt seg såpass sammen at han i en fei fikk satt en rekke flasker på langbordet.
«Sånn, ja!» kom det fra en røslig kavaler med rødt skjegg. «Det var sannelig på tide. Nå kan du gå på plass igjen og leke død hund.»
Verten kjente at et voldsomt sinne holdt på å bygge seg opp inne i ham. Gullmyntene, sa han til seg selv, gullmyntene. For sitt indre øye så han den distingverte herren åpne lerretsposen og helle de utover disken. Synet gav ham den nødvendige sjelero til at fikk kontroll på raseriet. Men som han likevel gjerne skulle ha plantet en knyttneve midt i det arrogante kavalerfjeset. Treffer jeg deg i en bakgate en mørk og måneløs kveld, kamerat, tenkte verten bistert, skal du få svelge dine egne tenner, udugelige slabbedask.
«Mange takk, vert!» grep den distingverte herren nede ved bordenden plutselig inn. «Vi skal sørge for å gi beskjed i god tid neste gang.»
Med en beleven bevegelse som røpet verdensmannen, snudde han seg i retning av Benrangelet som fremdeles stod og keitete holdt det tomme glasset i hånden.
«Venner,» ropte han til et par av kavalerne som satt ikke langt unna Benrangelet, sørg for at vår kjære Pierre får noe i glasset med én eneste gang!»

«Köthen er ikke bare navnet på målet for grevinnens lange reise, men også navnet på en unnselig landsby beliggende et sted mellom Magdeburg og Jena,» begynte Benrangelet etter begjærlig å ha tømt av glasset. Et øyeblikk overveide han om at også skulle nevne at franske aviser hadde omtalt dette området av Tyskland for «Pølselandet», men ombestemte seg raskt. Fristende var det, uten tvil, men slike improvisasjoner kunne han ikke tillate seg. De ville bare føre galt av sted. Og dessuten hadde den gode Talleyrand på det sterkeste advart mot å la seg rive med av innskytelser underveis.
«Improvisasjoner fører til ….,» hadde Talleyrand skrevet i «Dramatikkens kosmologi». Eller var det i «Dramaturgiens metafysikk?» Umulig å si på stående fot. Improvisasjoner fører til …? Til hva, til hva? Han husket ikke. Hjernen var helt blank. I samme øyeblikket Benrangelet innrømmet for seg selv at han ikke husket fikk han gåsehud på armene. Det er første gang jeg har glemt hva Talleyrand har skrevet hva i hvilken bok, tenkte han videre, og merket en kløende prikking i ansiktet. Improvisasjoner, improvisasjoner. Men hva mer? Og hvor? Han begynte å skjelve. Riktignok var det en ganske svak skjelving som hadde begynt nede i knærne, men han merket redselsslagen at skjelvingen krøp oppover kroppen. Bena skalv. Hoftene. Milde skaper, tenkte han frenetisk, snart når skjelvingen hodet. Og når den hodet, når den munnen, og tungen, og tennene, og jeg vil være ute av stand til å si ett eneste ord. I desperasjon pekte han med en skjelvende hånd på det tomme glasset foran seg på bordet som i en stilltiende bønn. Enkelte av kavalerne tok skjelvingen som et uttrykk for Benrangelets voldsomme følsomhet ovenfor temaet, og nikket anerkjennende. Dette kunne vært dem selv, tenkte de. Denne vidunderlige følsomheten. Kavalernes adelsmerke og svøpe. Heldigvis oppfattet en av de kavalerne som satt nærmest situasjonen annerledes. Han strakte seg over bordet, grep en av flaskene verten akkurat hadde åpnet og satt frem, og fylte Benrangelets glass opp til randen. Pierre La Coste, som nå merket skjelvingen helt opp til haken, forstod at han ikke ville makte å løfte opp glasset uten at innholdet skvulpe utover bordet. Dette skal og må ikke stoppe meg, sa han sint til seg selv. Ta deg sammen, Xenofon! Om det enten var det merkelige faktum at han igjen brukte sitt egentlige fornavn om seg selv, eller om han maktet å mobilisere uante viljeskrefter, hjalp formaningen. Lettet oppdaget han at den verste skjelvingen gav seg. Riktignok skalv knær, ben og hoftene fremdeles, men overkroppen var rolig. Raskt løftet han glasset med begge hender og satte det for munnen.
«Imponerende!» hvisket en av kavalerne til sidemannen da Benrangelet igjen hadde satt det tomme glasset tilbake foran seg på bordet. «Det hadde jeg aldri trodd om den magre bokormen!» fortsatte kavaleren og tvinnet fornøyd barten mellom tommelen og pekefingeren.
«Kanskje det er håp for ham likevel,» avsluttet han med akkurat i det Benrangelet rettet seg opp i sin fulle lengde, samtidig som han rapte så høyt at det hørtes helt ut å kjøkkenet.
«Og det var i denne unnselige landsbyen Köthen, reisens underlige mål, at Horats, etter et omtumlet og omflakkende liv, hadde bosatt seg.»
Uten å la seg merke med det lette hukommelsestapet når det gjaldt hva Talleyrand hadde skrvet i hvilken bok, vinen han nettopp hadde helt i seg eller det voldsomme rapet, gjenopptok Benrangelet fortellingen i et saklig og nøkternt tonefall.
«Horats har nettopp fylt 80 år. Etter et livslangt ekteskap hadde han for fem år siden blitt enkemann, og bor nå sammen med fem av elleve døtre. De stuller og steller med den gamle etter alle kunstens regler. Sin praksis har han så godt som avsluttet. Vel står apparatene fremdeles fremme, og han steller daglig urtene i hagen, men forskningen og eksperimentene med nye remedier, dette som stadig hadde drevet ham fremover, og gjort at han gjennom et langt yrkesliv hadde møtt en til dels nærmest uoverkommelig motstand, lå bak ham. Det hadde vært strevsomt og hardt, både for ham, men kanskje frem for alt for familien. Livet igjennom hadde de måttet flytte, til og med flykte, fra by til by. Det var først her, i landlige Köthen, at han i sin alderdom og som enkemann med døtrene ved sin side, endelig fant en slags ro i forvisningen om at han hadde gjort det han kunne. Men også i fredelige Köthen fortsatte de hatske angrepene mot ham fra medisinske autoriteter. Kun av og til viste den gamle løven klørne og tok kraftig til motmæle. Noen diplomat hadde han aldri vært, og selv nå kunne han ikke la være å uttrykke sin ektefølte forakt for et medisinsk system som i hans øyne var uutviklet og ikke egnet til virkelig helbredelse. Likevel forløp livet i huset i Köthen stort sett i en rolig og meditativ døs. De fem døtrene forgudet faren. Enkelte av dem hadde forlatt hjem og ektemenn for å kunne være hos ham, og et par hadde til de grader gått opp i rollen som oppofrende og trofaste døtre, at de forble ugifte. Horats tilbrakte dagene med å filosofere i haven samt med å føre en flittig korrespondanse. Bortsett fra de gangene han ikke kan la slå tilbake mot de verste angrepene, flyter dagene rolig og stille av sted. I landsbyen Köthen skjer det lite eller ingen ting. Om kvelden sitter Horats sammen med sine døtre og spiser. Man drikker kanskje en kopp te, snakker om løst og fast, og døtrene lytter ærbødig til hva den gamle har å si. Så går man til ro. Gamle Horats tar på seg nattluen og legger seg. Utenfor ligger landsbygatene øde og forlatt. Fra et sted i nærheten gjør en hund, og ute på jorden rauter et par kuer. Er enslig stearinlys brenner nederst i gangen. Alt er stille og rolig. Ingen i huset hører lyden av en hest som galopperer gjennom natten. På den tiden morgentåken letter fra jordene, og de første menneskene begir seg på vei til dagens arbeid, hamrer hestehovene mot brosteinene. I huset har man også omsider våknet. En av døtrene har stått opp før de andre. Hun tenner ovnen, og varmer vann, og da husets andre beboere mer eller mindre søvndrukne innfinner seg, står frokostbordet ferdig dekket. Med nattluen fremdeles på det skallede hodet, inntar Horats sin faste plass ved bordet. Man er så vidt ferdig med frokosten da husets ro plutselig brytes ved at noen hamrer på utgangsdøren.
En av de ugifte døtrene utbryter indignert:
”For et leven! Og det på denne tiden av døgnet!»
Hun reiser seg og sier bryskt til de andre:
«Bli bare sittende. Jeg skal sørge for å skysse vedkommende vekk!”
Hun går ut i gangen. For å beskytte faren mot mulig trekk fra den rå morgenluften, lukker hun døren inn til stuen bak seg, før hun fortsetter mot inngangsdøren, fast bestemt på å gi vedkommende som forstyrrer dem midt i frokosten en velfortjent overhaling. Hun dreier om låsen, og står morsk og myndig på dørterskelen. Utenfor står en yngling? en pasje? Hun blunker overrasket, gnir seg i øynene. Ordene setter seg fast i halsen. Overhalingen uteblir. Foran henne står en sped skikkelse. Klærne er så skitne og møkkete at datteren rynker på nesen. Hun hever blikket og stirrer med ett forbauset inn i de vakreste, blå øynene hun noen gang har sett. En kalveskinnshanske kommer av, og en delikat, velpleiet hånd kommer til syne. Hånden fjerner den bredbremmete hatten, og løsner på det stramt oppsatte håret. Datteren får ikke frem ett ord. Befridd for den bredbremmete hatten og snøret som holdt håret sammen, rister ynglingen? pasjen? på hodet. En tett krans av gyllent hår står om skikkelsen. Uten å vite hva hun skal si eller tro, blir datteren stående med åpen munn og glo. For et øyeblikk opphører tiden å eksistere, før en melodiøs stemme bryter tausheten:
”Jeg er kommet for Horats. Vennligst før meg til ham!”

Stemmen inviterer ikke til motsigelser eller tvil, men er likevel hverken arrogant eller nedlatende. Snarere er det som om den kun utsier noe helt selvfølgelig, som om det å være kommet for Horats var like ubestridelig som at etter regn kommer sol. Datteren ser inn i skikkelsens blå øyne som om hun leter etter et tegn på at Herren har en mening med alt som skjer. Skikkelsen møter blikket hennes og holder det fast, og med ett føler datteren seg avmektig. Hun åpner døren på vid gap, trer til siden og slipper skikkelsen inn. I det den besøkende går forbi henne, merker hun en duft av skog og svette, som blander seg med en svak og eksotisk krydderduft fra halslinningen. Fortumlet følger datteren skikkelsen med øynene. Hun kan fremdeles ikke bestemme seg for om det er det en mann, vakker på grensen til det feminine, eller den vakreste kvinnen hun har sett. Bevegelsene er avgjort feminine. Men klærne forvirrer henne. Hvorfor i en manns rideantrekk? Hun har aldri sett noe lignende. Eller forestilt seg muligheten. Og hadde ikke vedkommende snakket med en temmelig sterk aksent? Da skikkelsen har kommet innenfor, titter datteren bekymret ut av døråpningen. Jeg håper ikke naboene har sett noe, tenker hun urolig mens spørsmålene tumler rundt i hodet hennes. Den uanmeldte gjesten snur seg mot henne, og spør:
”Hvor er han?”
Datteren vet ikke hva hun skal tro eller si. Taus peker hun på døren inn til farens arbeidsværelse.
”Men jeg tror han er opptatt …,” klarer hun omsider å stotre usikkert frem.
”Merci,” svarer skikkelsen mykt, snur ryggen til henne, går ned gangen til Horats arbeidsværelse. Hun åpner døren uten å banke, forsvinner inn i værelset og lukker døren bak seg. Datteren står urolig og rødmende tilbake i gangen.”
Benrangelet tier med ett stille. Han strekker ut armene og troner ved bordenden som en av Guds engler. Kavalerne holder pusten. Sitter som på nåler. Inne i vertshuset ligger det en voldsom, undertrykt spenning i luften. Bikkja borte i hjørnet har lagt en labb over snuten, og bare ute fra kjøkkenet hører man en svak mumling av stemmer..
”Mine herrer!” roper plutselig Benrangelet, ”Tenk dere om! Prøv å forestille dere scenen. I dette huset var livet viet Horats. Ingen ting ble gjort hvis det ikke var for ham eller på hans ønske. Og så, uanmeldt og tidlig på morgenen, man har så vidt rukket å gni søvnen ut av øynene og har knapt fordøyd frokosten, hamrer et vilt fremmed menneske på døren, og forlanger, ja, annerledes kan det jo ikke sies, å treffe den gamle. Og som om ikke dette var nok, og til de grader uhørt, tramper vedkommende inn, uten å bry seg med å gi noen forklaring, uten formaliteter, uten varsel og uten anbefalelse! Vedkommende tar seg ganske enkelt seg til rette, og går ikke bare rett inn til den gamle uten å banke på døren, nei da, men er til og med frekk nok til å lukke døren foran nesen til datteren, som om hun var en tjenestepike! Forestill dere dette, mine herrer, sett dere et øyeblikk inn i datterens situasjon!”
Oppbrakt dro Benrangelet hendene gjennom håret.
”Man kan saktens spørre seg,» fortsetter han mykere, «om døtrene var uten egenvilje, nærmest som kreaturer på marken som lar seg føre hit og dit! Eller … mine venner … besatt den besøkende helt spesielle evner …. ?”

Benrangelet lar spørsmålet henge i luften. Der henger det akkurat lenge nok til at kavalerne begynner å titte urolig rundt seg. Da, og først da, griper Benrangelet igjen ordet.
«En stund blir datteren stående i gangen som forstenet. Hun stirrer på den lukkede døren inn til farens arbeidsværelse. Hadde det virkelig hendt? Selve opptrinnet kan ikke ha vart mer enn noen få minutter. Var det ikke for at selv hadde hun hørt hamringen mot døren, og reist seg fra frokostbordet og åpnet den, og med egne øyne sett vedkommende stå der iført en bredbremmet hatt og en manns rideantrekk, kunne hun ikke ha trodd at dette virkelig hadde hendt. Slikt hender ikke her i Köthen, sier datteren stumt til seg selv. Den brå lyden av en stol som skraper mot gulvet inne fra farens arbeidsværelse vekker henne. Hun skynder seg inn til de andre. Oppskjørtet og usammenhengende forteller hun om skikkelsen med de vakre blå øynene og det gylne håret, kledd i mannsklær. Nå i dette øyeblikk, sier hun kortpustet, er vedkommende alene med far, inne på hans arbeidsværelse.
Døtrene ser bestyrtet på hverandre. Men, kommer det betuttet fra en av dem, han har jo ikke en gang tatt på seg formiddagsklærne! Tanken på at deres gamle far i nattserken og med nattluen på hodet er alene inne på arbeidsværelset med et vilt fremmed menneske griper dem med panikk. Nei, dette går ikke an! Utbryter en av de ugifte døtrene. Dette er ikke et skammens hus! Likevel er respekten for den gamle er så stor at man trass i den svært alvorlige situasjonen kvier seg for å gripe inn. Og før man får bestemt seg, kommer den gamle med ett til syne i kjøkkendøren. Han smiler og ser plutselig forynget ut, som om en tung bør av alder og bekymring er tatt fra ham. Ja, der han vennlig ser smilende på døtrene er det som om ansiktet nærmest lyser av slags oppklart skjær. Han ber han døtrene om å følge ham inn på arbeidsværelset. Midt i rommet står en slående vakker, ung kvinne. Døtrene forstår med en gang at hun umulig kan være fra «Pølsehelvete». Gamle Horats iler bort til henne. Foran øynene på de forvirrete døtre, tar han hennes hvite, velpleide hånd i sin.
”Mine barn,” sier Horats med en stemme som oser av lykke, ”Dette er grevinne Madeleine.»
Tause stirrer de fem døtrene forlegent frem for seg.
«Jeg har gleden av å fortelle dere at vi skal gifte oss,» fortsetter Horats gledesstrålende, «Vi reiser til Paris allerede i kveld!”
”I kveld!” ropte Benrangelet høyt. Stemmen dirret av opphisselse. ”De skal reise samme kveld! Hvordan, min venner, skal man forstå noe slikt? Og hvordan skal man forstå døtrene? Som slått av lynet står de foran faren de elsker og har ofret alt for, og hører at han med noen få setninger rive grunnen vekk under deres liv? Gifte seg? Deres kjære, gamle far skal gifte seg?”
Benrangelet stirret fremfor seg med en fortvilet mine som om han var i den ytterste nød.
”Jeg ber dere, nei, jeg trygler dere om å betenke følgende,” sa han litt roligere etter å ha trukket pusten så høyt og dypt at en av kavalerne senere sverget på at han hadde hørt det suse i benpipene, ”grevinnen, Madeleine, er 45 år yngre enn Horats. Førtifem år, mine venner, altså nesten et halvt århundre! Og de har kun for et øyeblikk siden truffet hverandre. Og, som om ikke det er nok har de allerede ikke bare bestemt seg for å inngå ekteskap, men å reise sin vei allerede sammen kveld. Det er rett før de fem døtrene går rett i dørken. Flere av dem må holde seg fast for ikke å falle. Klokken er ennå ikke ti om morgenen i den gudsforlatte landsbyen, og restene av frokosten står fremdeles på bordet, men i løpet av noen hektiske og uvirkelige minutter har deres verden opphørt å eksistere.»
Benrangelet stirret rundt seg med et så hjerteskjærende blikk at enkelte av kavalerne måtte skynde seg å dekke til deler av ansiktet for å unngå at de andre ikke skulle se tårene som piplet frem.
”Så, jeg gjentar spørsmålet, mine herrer, hvordan, skal man forstå noe slikt?»
Benrangelet satte hendene i bordplaten, og lente seg fremover så lang han var mens han så den ene kavaleren etter den andre inn i ansiktet.
«Hvilken kraft,» hvisket han, «og hvilken makt står bak dette dramaet?”
Han rettet seg opp, slo ut med armene som om han ville gi en fiktiv motstander en kilevink, så seg omhyggelig over begge skuldrene, lente seg igjen fremfor, og med lutende rygg utbrøt hemmelighetsfullt:
”Hadde grevinnen bergtatt den gamle? Forhekset ham, og med ett eneste blikk forvandlet en kjærlig og omsorgsfull far og olding til en siklende lakei?”
Kavalerne rykket bestyrtet til på stolene. Bergtatt? Forhekset? Ordene vandret som istapper rundt langbordet. Man fomlet kraftløst etter pipene og sølte vin på bordet. Det virket også som fortellingen hadde brakt Benrangelet ut av fatning. En stund stod han rett opp og ned ved bordenden, stiv som en saltstøtte, før han plutselig begynte han å svaie fra side til side mens svetten silte nedover pannen. Synet var så uhyggelig at enkelte av kavalerne rent glemte å føle med de arme døtrene, men kastet usikre blikk rundt i lokalet og mumlet lavmælt om heksekunster og trolldom.
Stemningen rundt langbordet var med ett blitt tung og dyster. Enkelte av kavalerne stirret tomt frem for seg med likbleke ansikter, mens andre pattet så innbitt på pipene at man skulle tro de innbilte seg at det var røkelse de brant, ikke tobakk.

«Vin! Vi må ha mer vin!» brølte plutselig Benrangelet med en så kraftig stemme at man kunne høre den helt til neste prestegjeld.
”Hvor er den forbaskete slabbedasken av en vert?” fortsatte han olmt. ”Vert!” gjentok han iltrere enn en krakilsk sersjant på ekserserplassen samtidig som han slo i bordet med knyttneven. ”Mer vin, og det på røde rappet!”
Satans gjøkunger, stønnet verten for seg selv. Drikker som tørste kyr. Det pratesyke sauehodet er helt på styr, den drittsekken, la han til, og skar tenner av frustrasjon. Det var kun ved å tvinge seg til å tenke på den fasjonable restauranten han takket væte gullmyntene snart kunne åpne i byen P. for gullmyntene, at han klarte å holde seg i skinnet.
«Ja, da, ja, da!» gryntet verten tilbake, og stod like etter med favnen full av flasker ved langbordet. Kavalerne grep begjærlig de nye flaskene, og da glassene hadde blitt fylt til randen, tømt og fylt på nytt, rapte Benrangelet på nytt så høyt at tjenestejenta ute på kjøkkenet forskrekket mistet en gryte med poteter i gulvet.
Benrangelet tørket seg om munnen med skjorteermet, og grep med fornyete krefter igjen ordet.
”Men vår tid er begrenset, mine venner,” sa han rolig og vennlig. ”La oss derfor ikke dvele ved de scenene som utspilte seg i huset i Köthen eller ved de ulykkelige døtrenes skjebner. Det er heller ikke temaet for denne kvelden. La meg likevel nevne at to av døtrene ikke lenger etter gikk i kloster, og en av dem giftet seg med en baker. De to gjenværende døtrene ble boende i huset og voktet det som om det skulle være et museum. Alt lå presis som den dagen deres gamle far, Horats, i en karet grevinne Madeleine hadde leid, for alltid forlot Köthen og det tyske bondelandet. År senere hendte det at de en sjelden gang åpnet døren for en og annen besøkende. Som oftest var det en eller annen berømt lege som praktiserte i henhold til Horats’ anvisninger, men etter hvert som de selv ble gamle, ble det også slutt på dette. Tiden gikk og man hørte ikke noe om dem, før en lokalavis brakte den kortfattede nyheten om at den ene av dem, uten at man med sikkerhet kunne si når, hadde avgått ved døden, og at den andre, nå svært gammel, så vidt man erfarte, fremdeles bodde i huset. Skulle man tro ryktene som gikk blant naboene, var hun mer en skygge enn et menneske av kjøtt og blod. Fortapt i minnene om den gylne tiden sammen med faren før den skjebnesvangre morgenen grevinnen hamret på døren, flakket hun hvileløst omkring i huset som et gebrekkelig gjenferd. Årene hadde spunnet et tykt spindelvev rundt husets gjenstander og ting. Inne på Horats’ arbeidsværelse var glasskolbene dekket av mugg, og det lille som var igjen av hans omfattende, medisinske bibliotek, var et like sørgelig skue. Støvet lå så tykt utenpå bøkene at man ikke kunne lese titlene, men måtte skure dem rene med en klut før man maktet å tyde navnene på for lengst glemte forfattere. Det stod heller ikke bedre til med den engang så frodige hagen. Helt til den morgenen grevinnen hamret på døren, hadde den vært en naturens helligdom med et rikt utall av legende urter den gamle omhyggelig hadde kultivert og pleiet. Nå var hagen et ufremkommelig villnis. Benken hvor den gamle hadde elsket å sitte, var falleferdig og morken. Dessuten påstod enkelte landsbybeboere at de i måneløse netter, særlig rundt Alle Helgensaften, ofte hadde hørt lyden av tassende poter og noen som freste inne fra hagen.”
Benrangelet hev etter pusten.
Talleyrand ville i sannhet ha vært fornøyd med meg, tenkte han. Med sine lutende hoder og oppsperrete øyne var kavalerne så til de grader inne i fortellingen at da noen med ett klappet, hoppet de like høyt i stolene som om Napoleon skulle ha kommet inn døren. Også Benrangelet kvakk til. Rasende over at noen turte å forstyrre dem, og dermed rev til side det magiske sløret han hadde spunnet rundt tilhørerne, snudde han seg kjapt i den retningen lyden av de klappende hendene kom fra. Vedkommende kunne vente seg en overhaling han sent ville glemme. Men han ble straks mildere stemt da han til sin store overraskelse så han verten komme bærende på et digert fat. På fatet lå det som syntes å være en lekker stek, og bak vertens rygg tittet det kvisete ansiktet til hjelpegutten frem.

”Vær så god, mine herrer!” forkynte verten stolt, og plasserte den rykende varme steken midt på bordet, etterfulgt av hjelpegutten med et like stort fat med dekket med dampende rotgrønnsaker. Med et fraværende og fjollete uttrykk i ansiktet ble hjelpegutten stående å smatte med tungen. Så begynte han å pille seg i nesen. Heldigvis oppdaget verten det sekundet før en av kavalerne. Han grep hjelpegutten hardt i øret, og dro ham hylende etter seg ut på kjøkkenet.
”Så dere det, mine herrer?” kom det lattermildt fra den av kavalerne som satt nærmest. ”Guttungen burde jaggu hete Kåløre hetter.”
Og da verten og hjelpegutten like etter kom bærende med flere fat og terriner med saus, kunne kavaleren ikke dy seg, men nappet hjelpegutten i buksebenet og sa mens han lo så han ristet:
”Hei du, Kåløre! Jaggu har du noen store og røde ører!”
Illrød i ansiktet var det bare med nød og neppe hjelpegutten klarte å sette fra seg det han hadde i hendene uten å søle, før han styrtet ut på kjøkkenet igjen. Verten fulgte etter hakk i hæl. Han stakk ansiktet sitt så tett opp til hjelpeguttens at han nesten kunne se kvisene vokse.
”Hør her, din svimete drittunge! Finner du på noe mer tull, skal du få så mye juling at moren din ikke vil kjenne deg igjen. For ingen ting, og aller minst en kvisete fis som deg, Kåløre, skal få ødelegge mitt livs store måltid. Forstått?”
Verten ventet ikke på svar, men ristet så kraftig i hjelpegutten at tennene skranglet.
”Se her, tomskalle, ta og sett disse fatene på bordet like varsomt som om det var dine egne baller. Glem ikke at jeg kommer rett bak deg. Det minste surr fra deg, og du vil angre på at du ikke ble født i grisebingen!”
Hjelpegutten svelget hardt.
«Jeg lover,» sa han spakt og grep fatet.
Etter at de hadde båret ut enda flere fat, og enda flere terriner med saus, og det uten at Kåløre hverken pirket seg i nesen eller smattet med tungen, men dypt konsentrert holdt tungespissen godt synlig mellom hardt sammenpressede lepper, og all maten til slutt var servert de sultne kavalerne, satte verten humrende og fornøyd og humrende frem tolv vinflasker av merket «Château Jacques de Molay» han egenhendig hadde hentet opp fra det hemmelige lageret i kjelleren.
På sin plass ved venstre ende av langbordet, snuste den eldre herren med kjennermine inn duftene, undersøkte kjøttet og grønnsakene omhyggelig, før han med kirurgisk presisjon stakk en skje ned i sauseterrinen og smakte på innholdet. Tilfreds nikket han bekreftende til verten. Det skulle da også bare mangle, tenkte verten. Etter alle disse årene, hadde han endelig fått anledning til å vise hva han kunne. Selv maten på de fornemste restaurantene i byen P. ville smake emment og halvferdig etter dette. Det kunne de fordømte sullikene banne på. For ikke å snakke om vinen. Bedre vin enn de tolv flaskene var ikke å oppdrive på noen side av elven Dikana. Det de utspjåkete og parfymerte kelnerne serverte i byen P. var rene sølevannet i forhold. Med et selvsikkert smil om munnen, forsvant verten inn på kjøkkenet.

Gud, dette er magisk, nei, himmelsk, sa Benrangelet henført til seg selv. Han kunne ikke få lovprist maten nok. Den var perfekt tilberedt. Tenkte han seg om kunne ikke huske at han noen gang å ha smakt en så saftig stek før. For ikke å nevne rotgrønnsakene. Men overraskende nok var det kanskje sausen som var måltidets mest spennende element og stakk av med den kulinariske seieren. Tro mot sine mer pietistiske idealer og levevis, som i det store og hele kun var viet ett eneste formål, nemlig utøvelsen av hans kall, fortellerkunsten, var da også hans personlige overbevisning at for mye kraftig kost, i første rekke poteter, men også andre rotgrønnsaker, førte til at hjernen ble omdannet til et fordøyelsesorgan. I det daglige levde han på en langt enklere kost, bløtlagt korn med nøtter til frokost, en salat midt på dagen, og forvellede grønnsaker med et nøyaktig tilpasset stykke kjøtt, til middag. Men i møtet med vertens kokekunster var det umulig hverken for seg selv eller de andre skjule hvor overrasket han var.
”Dette måltidet er faktisk bedre enn hva jeg noen gang ar fått servert selv i byen P. mest fasjonable restauranter,” utbrøt han henrykt til en av kavalerne mellom to munnfuller. «Hvem skulle ha trodd,» fortsatte han mens han nippet til en vin som satte alle annen vin fullstendig i skyggen, «at dette forkomne og enkle vertshuset kunne diske opp med noe så vidunderlig?»
Han stirret henført på maten som lå på tallerkenen foran ham. Kavaleren han hadde snakket til, derimot, var altfor opptatt med å tygge og svelge til å svare. Han forsynte seg grovt med saus, og var altfor opptatt med å nyte de utsøkte smakene til å bry seg med at deler av sausen fant veien ned på skjortebrystet. Krydringen sitter som et skudd, sa Benrangelet for seg selv. Jeg tror det er på tide at jeg i stillhet utbringer en skål for den salige Talleyrand, tenkte han og løftet glasset til munnen. Bare duften av vinen var nok til at han følte seg hensatt til gudenes Olymp. Å, for noen dråper, for en vin! Ja, i sannhet en gudedrikk! Sammenligningen var for øvrig i mer enn et henseende treffende, for var det noen han i dette øyeblikket følte seg i slektskap med, var det Olympens guder. Og løftet han på hodet, og så rundt seg, var han ikke alene om å fortape seg i et måltid som gikk langt, langt utenpå alt man hittil hadde smakt. Rundt langbordet hersket en nærmest salig stillhet, som kun ble avbrutt av lyden av gafler og kniver, og av tomme glass som ble etterfylt. Dette er et overjordisk måltid, sa Benrangelet høystemt til seg selv. Fra det første øyeblikket han snuste inn duftene av den saftige steken, de perfekt tilberedte rotgrønnsakene og en saus som pirret smaksløkene med uoppdagete hemmeligheter, hadde han glemt alle sine omhyggelig utarbeidede regler for kosthold og levevis.
Etter at man omhyggelig hadde skrapt tallerkenene rene (noen løftet til og med tallerkenene til munnen og slikket dem rene), hørte man behagelige sukk fra rundt bordet, inntil flere av kavalerne uforstående innså at de hadde spist alt som var, og som på et usynlig signal ropte i munnen på hverandre mens de dunket i bordplaten med bestikket:
”En porsjon til! En porsjon til!»
Verten, som hele tiden hadde stått på lur bak forhenget inn til kjøkkenet, gned seg lykkelig i
hendene. Han snudde seg raskt mot den kvisete hjelpegutten, og brølte:
«Hva står du der og piller deg i nesen for, ditt drog! Hører du ikke at gjestene forlanger mer mat?» For å sette ekstra fart i hjelpegutten, tok verten et skritt i hans retning samtidig som han lot som om han grep etter brødkjevlen.
«Nei, mester, ikke slå!» tryglet hjelpegutten og tørket pekefingeren på buksen, «Jeg skal forte meg!»
De neste minuttene løp den arme Kåløre til og fra kjøkkenet med fat, terriner og sausenebb så svetten silte av ham, og med tungespissen hengende lengre og lengre ut av munnen. De grådige kavalerne kastet seg over de nye forsyningene som sultne ulver, men etter hvert virket det som om til og med de omsider begynte å bli mette. Man forsynte seg sjeldnere, spiste mindre, og begynte etter hvert å småprate seg imellom. Det gikk i anekdoter fra et omtumlet liv livet langs Dikana. Man fortalte om møter med elveprammens innfule skippere, og lurendreiere av noen omreisende kramkarer, før man til slutt ga seg i kast med lengre utlegninger om hva katten symboliserte innen det okkulte. Men da et par av dem begynte med detaljerte skildringer av sine fordøyelsesbesvær, og problemer med avføringen, bekjentgjorde den eldre herren nede ved venstre bordhjørnet høytidelig at hovedmåltidet var over.
Med kjærlig mine betraktet de tomme fatene, og vinket diskré på verten.
”Gode vert,” sa han så silkemykt at man etter et par drammeglass med største selvfølgelighet kunne ha tatt ham for et forvokst kattedyr, ”mange takk for et aldeles utsøkt måltid!”
Han blunket fortrolig til verten mens han strøk seg forsiktig over magen.

”Tenker jeg grundig etter, og det gjør jeg alltid når det gjelder mat, tror jeg saktens jeg må innrømme at jeg sjelden eller aldri har spist bedre noe sted. Steken var kort og godt perfekt. De skal ha all ære av den. Og grønnsakene akkurat så bløte og saftige som jeg hadde håpet. Valget av vin var dessuten utsøkt, selv om merket dessverre er fullstendig ukjent for meg.”
For å understreke hva han skulle si, dunket han lett med pekefingeren i bordet.
”Og det skal De vite, jeg vet meget vel hva jeg snakker om. Jeg har frekventert de beste restaurantene i byen P. Så tillatt meg ydmykt og ærbødig å berømme Deres kokkekunster. Det er virkelig synd og skam at en mann med Deres utvilsomme kvaliteter må slite som en bryggesjauer på dette gudsforlatte vertshuset. Men … men … kanskje betalingen kan rette på det, ikke sant?» tilføyde han skjelmsk, og blunket igjen til verten. «For at det ikke skal herske noen tvil om at jeg mener det jeg sier,» fortsatte han med et lurt smil, «lover jeg Dem på tro og ære at hvis desserten lever opp til standarden på hovedmåltidet, da kan De vente Dem enda et par gullstykker i drikkepenger.”
Verten, allerede sprekkeferdig av stolthet, fløy høyt over månen av all rosen, og rødmet som en blyg ungpike.
Enda et par gullstykker, suste det gjennom hodet hans. Tanken var som en diger flokk av de sagnomsuste gullgjessene fra Samarkand han hadde hørt om i sin barndom. De fløy inn gjennom soveværelsevinduet og la fra seg det ene egget etter det andre gullegget etter det andre på hodeputen. Vekselsvis rød og blek skulle han til å åpne munnen for å si noe, da den eldre kavaleren resolutt stoppet ham ved å holde opp håndflaten.
”Hittil har De mer enn holdt Deres del av avtalen. Jeg tror vi tar en aldri så liten pause i måltidet nå. Hvis De serverer desserten om en stund, skulle dette passe glimrende med våre behov.»
En enkel håndbevegelse signaliserte at samtalen var over. Den eldre herren lente seg makelig bakover på stolen, strakte ut bena og dro en sigar frem fra lommen på vesten. Verten rakk så vidt å få et glimt av et digert gullkjede, og et dødningehode av sølv innsatt med to røde rubiner i øyenhulene. Rubinene glødet blodrødt i det flakkende lyset. Verten kjente seg med et ille til mote. Enda så kort synet var, fordrev det øyeblikkelig de kaklende gullgjessene. Dæven, sa verten skremt til seg selv, her gjelds det å trå forsiktig. Han forsøkte å late som ingen ting, og fikk på en måte presset frem et slags smil, før han lot som om han hørte noen rope på ham fra kjøkkenet, slo unnskyldne ut med hendene og forsvant inn bak forhenget til kjøkkenet det forteste han kunne.
Sammen har vi har en jobb å gjøre,» fortsatte han alvorlig. «De fordømte lømlene der ute,” sa ”Hvordan i all verden er det du ser ut?”, spurte den barmfagre tjenejenta muntert da han rett etter stod på kjøkkengulvet. Helvetes, nysgjerrige kvinnfolk, bruste det gjennom verten. Et evig mas. Han var nær ved å slenge henne over fanget for å gi henne en skikkelig omgang på den herlige, bløte bakenden, men maktet i siste sekund å besinne seg. Herregud, han kunne ikke risikere noe nå. For mye stod på spill. Og ikke bare gullmynter. Det gikk om mer, mye mer, enn en ti, tolv gullmynter. Såpass hadde det korte glimtet av gullkjedet og dødningehodet fortalt ham. Ingen gråtende tjenestejente som forsømte sine oppgaver, og ingen kvisete Kåløre som åndsfraværende pillet seg i nesen foran gjestene skulle forpurre kvelden for ham. Men hun skal nok få betale senere for frekkheten sin, ja, og det med renters renter, sverget han for seg selv.
”Hva mener du, jente?” spurte han krast.
”Skjorta di, vel,” kom det fra tjenestejenta.
”Skjorten min …?” utbrøt han forbauset.
”Den ser ut som om du har badet i den,” fortsatte hun fremdeles like munter, ”Den er jo søkkvåt. Og du selv ser ut som om du har møtt Fanden sjøl!”
Han stirret ned på skjorten. Jo, så sannelig. Gjennomvåt av svette.
”Hør her, jenta mi,” sa han lavt og skjelvende til tjenestejenta, ”bry deg ikke om den skjorten. Og du har kanskje mer rett enn du tror,” la han tankefullt til. «Men bry deg ikke om det heller. han besluttsomt med et nikk i retning av lokalet, ”skal få en dessert de aldri i sin villeste fantasi kunne tenke seg var mulig. Og hvis det er slik at jeg har møtt Fanden, skal han få en dessert som minner ham på hva himmelriket er!»
Han hadde akkurat snakket ferdig, før Kåløre kom inn døren bærende på en sekk med poteter.
”Poteter?” ropte verten krakilsk, ”hvem i hule helvete spiser poteter til dessert?»
Han hadde ikke før sagt det, før tjenestejenta ble helt fælen. Uten å nøle skjenket hun opp et drammeglass til randen av det sterkeste urtebrennevinet huset kunne oppdrive.
”Drikk dette, mester,” sa hun bestemt og rakte ham glasset. For en gangs skyld gjorde verten som hun. Han grep glasset og tømte det begjærlig. Og selv om han etterpå måtte gispe etter luft, var det som om han gjenvant noe av sitt gamle seg, for da han så at Kåløre fremdeles stod midt på kjøkkengulvet, sa han bryskt:
”Hva pokker står du her og henger for? Se å dekke av langbordet. Og det på røde rappet!”

Fat og tallerkener ble båret ut. Nye lys ble satt i stakene, og ny ved lagt på peisen hvor det snart sprakte lystig fra store kubber. I det merkbart varmere lokalet spredte og en matt og døsig stemning seg blant kavalerne. Mette og trette ville flere av dem under mer normale omstendigheter ha satt kursen for sengen. Et par av kavalerhodene hang også mistenkelig nær bordplaten, mens andre glippet med øynene og klarte så vidt å åpne munnen for å si noe. Men dette var ikke normale omstendigheter, og det varte da heller ikke lenge før Benrangelet energisk spratt opp fra stolen.
”Ærede kavalerer!” utbrøt han ivrig og uten minste tegn til tretthet, ”før jeg fortsetter ber jeg om at vi utbringer en skål til vår eldre venn nede ved venstre bordende som takk for dette utsøkte måltidet!”
”Er det frokost allerede?” mumlet en av kavalerne sløvt med vallen tunge. Han så forvirret rundt seg som om han ikke forstod at han ikke lå på et silkelaken, men fremdeles satt på stolen i vertshuset. En annen av kavalerne hvilte hodet mot brystet mens pusten gikk som en blåsebelg.
”Opp med deg!”, sa sidemannen og skubbet til ham, ”Benrangelet vil vi skal skåle.”
Etter mye kremting og hosting, reiste omsider alle seg og hevet glassene. Da man hadde skålt for den eldre herren, kunne ikke en utålmodig Pierre La Coste vente lenger, men gjenopptok fortellingen allerede før sistemann hadde rukket å sette seg.

”Det ble kveld i Köthen. Hestene spennes for kareten som skal føre Horats og Madeleine til Paris. Ektepakten hadde i all hast blitt inngått allerede samme formiddag. Og det selvfølgelig uten at døtrene var til stede. Utenom prest og notar var det ingen andre som overvar begivenheten enn ekteparet selv. Horats hadde omsorgsfullt pakket ned sine journaler, notater, manuskripter og enkelte av bøkene fra biblioteket. Han skulle også til å pakke ned en rekke klær, da grevinnen med kjærlig stemme sier at dette ikke er nødvendig. Nye klær, klær som ville være langt mer anvendelige i hans nye liv, kunne jo enkelt anskaffes i Paris, verdens motehovedstad. Så istedenfor kofferter fulle av frakker, jakker og bukser, nøyde Horats seg med å ta med seg sin røykejakke av brokade og fløyelsluen han alltid gikk med. Rett etter solnedgang dro man av sted. Like før avreise hadde Horats tatt en siste spasertur i haven. Vemodig, men samtidig lykkelig, betraktet han urtene han møysommelig hadde pleiet og blomstene han hadde stelt. Til slutt hadde han omfavnet og kysset sin fem gråtende og ulykkelige døtre. Men selv ikke midt i sorgen og fortvilelsen, kunne de ikke unngå å legge merke til forandringen den gamle hadde gjennomgått. Fra å betrakte seg som en pensjonert utøver av en helt særegen form for medisin, medtatt av år med motgang, bakvaskelser og strabaser, fremstod han nå, i det solen purpurrød gikk ned over hustakene, som fornyet. Med en glød i øynene ingen av døtrene kunne huske å ha sett siden lenge før deres mor døde, var han ikke lenger den resignerte og livstrette gamlingen de fryktet skulle dø fra dem hver natt, men glad og ubekymret som en ung mann med fremtiden foran seg.
Øyeblikket nærmer seg. Hestene vrinsker urolige. Hele familien samles på trappen utenfor huset. Et par av naboene har også kommet til. Hva i all verden er det den rare, gamle mannen finner på nå? Spør man undrende hverandre, men passer på å si det uten at døtrene hører noe. Bare synet av døtrene er nok til at man nesten føler seg ille til mote. Grimete og forgråtte ser de ut som om alle verdens ulykker har rammet dem. Men det er ikke de fem sorgtunge døtrene man etter hvert glaner på, og heller ikke den gamle mannen, selv om han ikke er til å kjenne igjen der han stolt som en hane spankulerer omkring med fløyelsluen på hodet. Nei, det er den den vakre, unge damen. Ingen kan si at de har sett henne før. Og hun kan umulig være fra Köthen eller egnen omkring landsbyen. Fremtoningen og oppførselen er så til de grader forskjellig fra hvordan alt man hittil har sett. Det er nesten noe frivolt og umoralsk ved hennes væremåte. Måten hun går på, måten hun snakker til Horats på. Og de klærne! Man skulle tro hun kom rett fra Paris. Nei, noe lignende har man ikke tidligere sett i Köthen. Han har da aldri …? tenker man, og sender en bølge av stum sympati mot døtrene. Først mister stakkarene sin mor, og nå vil deres far, som jo alltid har vært en særing og kranglefant, tydeligvis forlate dem sammen med en ung dame mer enn et halvt århundre yngre enn ham selv. Kan slikt gå an? Det er rent ut moralsk fordervelig å se. Oppbrakte knuger hendene mot brystet og forsøker å se en annen vei, men det er som om den grasiøse skikkelsen er en magnet. Har man ikke en prest her i landsbyen? Enn si en lensmann som kan gripe inn mot denne usømmeligheten som utspiller seg rett utenfor hjemmene deres? Gudskjelov er barna sendt i seng og gardinene trukket for. Bare hensynet til døtrene gjør at man stilltiende blir enige om å feie skandalen under teppet. Kusken ser utålmodig bort på de reisende. De bør se å komme seg av gårde mens det ennå er noe dagslys igjen. Madeleine er allerede på plass i kareteten, da Horats går bort til døtrene. Han betrakter dem mildt, men bestemt, og omfavner dem, én etter én. Hans siste ord til dem er formet som et innstendig ønske om forståelse for at han, etter et omtumlet og langt liv preget av forfølgelse og kamp, nå vil tilbringe sine resterende dager med anonymt å slentre uforpliktende rundt i Paris’ gater. Nå vil han endelig i fred og ro kunne skrive sine memoarer, avslutter han med, og setter seg inn i kareten.”
Som om situasjonen utenfor huset i Köthen hadde satt dype spor i hans sjel, ristet Benrangelet ristet oppgitt på hodet.
”Husk, kjære venner,” fortsetter han med albuene i bordet og hodet i hendene, «at den samme Horats som sier dette til de fem døtrene er samme mann som mindre enn for tolv timer siden overhodet ikke har ofret Paris en eneste tanke! Og denne merkelige dagen,» fortsetter han med dirrende stemme, «som hadde begynt med at noen hamret på inngangsdøren mens idyllen råder rundt frokostbordet, avsluttes med at den gamle ber døtrene må tilgi ham i sine hjerter før han overlater dem til en uviss skjebne.»
Benrangelet har knapt snakket ferdig, før brått reiser seg og strekker opp på tåspissene.
”Kan man tenke seg noe slikt?”, utbryter han med en stemme som en hevngjerrig prest. ”Riktig nok,” fortsetter han litt mildere, ”lover han å skrive hver uke. Man kan da holde jevnlig kontakt. Skulle bare mangle. Paris er langt borte, men ligger ikke på den andre siden av jorden. Og dessuten kan døtrene selvfølgelig når som helst komme på besøk. Det ville jo bare være svært hyggelig. Dessverre er reisen både lang og kostbar. Kanskje han isteden skal forsøke å besøke dem? Det vil si, han er jo blitt en gammel krok. Det er slettes ikke sikkert at helsen etter hvert tillater at han begir seg utpå en så strabasiøs affære. Men han hadde alltid elsket deres mor! Tvil ikke på det, kjære barn! Takket være henne hadde han fått utviklet sine teorier og praktisert sin kunnskap. Likevel var det nå slik at skjebnen hadde i livets solnedgang uventet skjenket ham en vidunderlig gave han ikke kunne takke nei til. Her sender den gamle Madeleine et kjærlig blikk, før han igjen snur seg mot døtrene og ber dem tilgi ham i sine hjerter. Dermed er alt som kan sies sagt. Horats setter seg inn i kareten. Og hypp! Kusken svinger pisken.
Døtrene ser ham aldri igjen.

”De nygifte har nettopp ankommet Paris, og er så vidt installert i et hus i Rue Madame, før Madeleine rykker inn en annonse i en byens aviser. Annonsen bekjentgjør at den berømte Horats akkurat har åpnet en ny praksis i Paris. Alle pasienter ønskes velkommen. Annonsen er undertegnet med begges fulle navn. Hva grevinnens tidligere beundrere fra salongen tenker når de leser annonsen, som er det ingen som rekker å tenke på, for skjebnen har mer på lager. Mye, mye mer.”
Nede ved venstre bordende hørte den eldre kavaleren etter med et misbilligende uttrykk i ansiktet. Om det kom av at han syntes at den godeste Pierre La Coste var litt vel snakkesalig eller om han ikke likte snakket om kjærlighet og skjebne, var umulig å si. Ingen la da heller merke til at han la den ene benet over det andre, og utålmodig begynte å fingre med den gullkjeden verten hadde fått et glimt av tidligere på kvelden. Med rynket panne mumler han noe uforståelig for seg selv.
”Det er som skjebnen har slått et slag med en tryllestav, mine herrer,” fortsatte Benrangelet. ”Man skulle kanskje tro at en slik annonse ville gå forholdsvis ubemerket hen. Man er jo tross alt i Paris, verdens mest mondene by med verdens mest belevne og opplyste mennesker. En by hvor man har tilgang til alt som finnes av siste nytt innen medisin og forskning. Men avisen har ikke ført kommet i salg før de første pasientene melder seg. I dagene som kommer vokser antallet merkbart, og i løpet av et par uker er pågangen blitt enorm. Og ikke bare fra Paris, å, nei, langt i fra, pasientene strømmer snart til Rue Madame fra hele Europa. Blant dem er mennesker så velhavende at de uten å blunke kunne ha oppsøkt de mest velansette legene og spesialistene. Her kan man saktens tilføye at dette var noe de nettopp hadde gjort, uten at det førte til annet enn nye plager. Men man tar styggelig feil hvis man tror at kun rike og velhavende mennesker oppsøkte den nyåpnete praksisen. For her finner man også stakkarslige fattiglemmer, mennesker uten noen som helst mulighet til å betale, hverken nå eller senere. Pasientene rommer alt fra mennesker som istedenfor å ha blitt kurert for en enkel lidelse av tidens leger, hadde blitt påført det man anså som ubotelige skader, til de som mer drevet av nysgjerrighet enn urinveisplager, oppsøker gamle Horats, den berømte mirakelmannen fra Köthen. Tålmodighet innfinner man seg dag etter dag i Rue Madame. Ung som gammel, liten som stor, representanter for adel og kongehus, og en landsens skomakers sønn. Horats har nettopp fylt 80 år. Glemt er alt snakk om en rolig alderdom i Paris. Han har aldri arbeidet så hardt som nå, eller hatt så mange pasienter. Som 80-åring har han en praksis en betydelig yngre mann ville ha slitt seg ut på. En vanlig gjennomsnittsfilister ville garantert ha hevdet at den store pågangen tappet ham for krefter og oversteg hans kapasitet. Jo da, mine herrer, la de bare holde på! Man kan mene så mangt, men dessverre for motstanderne av Horats teorier og praksis, disse bedrevitende forståsegpåerne, hadde Horats aldri tidligere følt seg gjennomstrømmet av en så sterk livsglede og i utøvelsen av sin kunnskap. ”Jeg føler meg bedre, og mer lykkelig, under min elskedes uendelige omsorg og kjærlighet, enn hva jeg har følt på mange, mange år”, skrev han i et brev til en kollega. I det samme brevet fortalte også Horats kry hvordan en side av Madeleine med ett hadde sett dagens lys. Men dette er en side av henne som straks skal komme til å sjokkere mange i Paris og Europa, og som faktisk skaper bølger så langt borte som i Amerika. Og landsbyen Köthen sitter døtrene og toer maktesløst sine hender. For saken var at Madeleine hadde begynt å delta med sin egen aktive behandling innen Horats’ medisinske virkefelt.»
Flere av kavalerne ristet forbløffet på hodene.
En kvinne som medisinsk helbreder?
At Horats var omstridt var én ting. Den saken var klar. Langt fra alle kavalerne tok hans teorier for god fisk. Et par av dem hadde til og med resultatløst ødslet et par av sine beste ungdomsår ved legestudiet i byen P. Men selv for kavalerne, som anså seg for å være samtidens frieste sjeler, var tanken på en kvinnelig lege å tøye strikken vel langt. Man kremtet og stønnet, men Benrangelet tok ikke det minste notis av noen av dem, og fortsatte oppglødd:
”Helt fra den nyåpnete praksisens første konsultasjonstimen hadde Madeleine sittet ved hans side. Den første tiden nøyde hun seg med å ta notater, men etter hvert kom hun med spørsmål og forslag. Og en dag stilte hun, oppmuntret av Horats, sin første diagnose. På hans oppfordring åpnet hun ikke lenge etter sin egen praksis, om enn i en svært liten og begrenset målestokk. Snart viste det seg at kombinasjonen av Horats’ faglige dyktighet og Madeleines personlighet tiltrakk enda fler mennesker. Tilfreds betraktet gamle Horats utviklingen. Ingen ektemann kunne vært lykkeligere enn ham. De nesten femti årene som skilte ham og henne var ikke noe hinder for et fullbyrdet ekteskap. Det blomstret nemlig på alle plan, mine venner,» sa Benrangelet og smilte som en rev i hønsegården.
Et par av kavalerne var da heller ikke sene om å ta poenget.
”Man skulle for pokker ha vært en urtekoker!”, utbrøt en av dem, og dultet sidemannen ertende i siden. Vedkommende skulle til å svare, men i det samme signaliserte Benrangelet med et par myndige håndbevegelser at han nå skulle innlede ett nytt kapittel i fortellingen om den geniale Horats.

”På grunn av den enorme tilstrømningen av pasienter, viste huset i Rue Madame seg snart å være for lite. Og innen året var ute, flyttet de til et større hus i Rue de Milan i utkanten av Paris. Deres nye bolig lå nærmest landlig til, og på varme sommerettermiddager spaserte Madeleine og Horats sammen ned til Triumfbuen for å spise iskrem. Men det var ikke bare størrelsen som gjorde det nye huset svært forskjellig fra det forrige i Rue Madame. Og om omgivelsene enn var landlige, var det overhodet ingen ting ellers som minnet om huset i Köthen. Denne gangen hadde nemlig ikke Madeleine spart på noe. Den luksuriøse innredningen overgikk alt hva Horats tidligere hadde opplevd. Og her,” fortsatte Benrangelet mens han advarende løftet en finger i været, ”er det uhyre viktig at man ikke glemmer at Horats har tilbrakt mesteparten av livet i fattigdom. Man blir ikke rik av å kjempe for en annerkjennelse av en fagretning som går midt imot rådende holdninger, spesielt ikke innen et så ømtålig tema som medisin forskning og behandling. Og særlig hvis man nær sagt et langt liv har uttalt seg så negativt om de etablerte, medisinske autoriteter som Horats. Dessuten var han ingen hvem som helst innen medisin. Han var ingen legmann av en selvlært urtekoker, men med som utdannet som lege og farmasøyt besatt han førstehåndskjennskap til datidens medisiner og behandlingsmetoder. Han lot da heller aldri anledningen gå fra seg til uten omsvøp å karakterisere disse for barbariske og bestialske. Disse synspunktene ble ytterliggere forsterket etter at han begynte å praktisere sin egen form for medisinsk behandling, for gjennom sine pasienter fikk han en direkte erfaring med all smerte og ulykke den rådende medisinske behandling kunne medføre. Hans kompromissløse vesen, og den avslørende og nådeløse kritikken gjorde at han fikk oppleve at man ikke legger seg ustraffet ut med samfunnets rådende krefter. Han ble en utstøtt og en samfunnsfiende. Horats og hans familie levde i årevis fra hånd til munn. Man pisket opp stemningen mot ham overalt hvor han slo seg ned og åpnet sin praksis. Datidens aviser var selvfølgelig de etablertes villige talerør, og han måtte nærmest som en fredløs flakke omkring fra den ene byen til den andre, før han lei av kampene og den stadige trakasseringen, takket være en betydningsfull og takknemlig pasient, endelig fant et fristed i Köthen.
Og det er ikke til å legge skjul på at da grevinne Madeleine hamrer på inngangsdøren til huset i Köthen, lever Horats og døtrene ytterst sparsommelig, ja nesten på et eksistensminimum. Dette må man ha i tankene skal man forstå den kolossale betydningen hans nye hjem i Rue de Milan hadde for ham, og den grenseløse takknemligheten han viser ovenfor Madeleine. Fattiglemmen lever plutselig i en overflod av velstanden. Ting han aldri hadde hatt råd til, befinner seg nå innenfor mulighetenes grenser. Selvsagt kunne man si at huset minner mer om et palass enn en vanlig bolig. Veggene er behengt med draperier og malerier, blant dem flere av Horats. Det er skulpturer og kostbare vaser, og de mest eksklusive og forseggjorte møblene Paris’ beste møbelsnekkere kunne lage. På veggene i venteværelsene henger det innrammede diplomer, æresbevisninger og medaljer, og på små bord står det utstilt en rekke gaver fra takknemlige pasienter i inn – og utland. Ja, mine herrer, slik var Horats nye hjem i Paris. Men man må ikke stirre seg blind på selve huset. Det er nærmest kun som et symbol på en langt dypere omveltning å regne. Man kunne også sagt at det var det ytre uttrykk for et gigantisk evolusjonært sprang i hans utvikling som helbreder. For ikke lenge siden, noen måneder, ett år, levde han tilbaketrukket som en eremitt i en avsidesliggende, liten landsby på det tyske bondelandet, langt fra Europas hovedsteder og like langt fra verdens søkelys. Riktignok har han skrevet artikler og bøker, men det hender sjeldnere og sjeldnere at pasienter oppsøker ham langveisfra. Han vet han er blitt gammel, og har sakte, men sikkert innsett at det ikke lenger er bruk for ham. Han har gjort sitt, og er innforstått med å tilbringe de dagene han har igjen sammen med døtrene og å stelle i hagen. Riktignok har han skrevet artikler og bøker, men det hender sjeldnere og sjeldnere at pasienter oppsøker ham langveisfra. Men så skjer det noe, mine venner, som uten forvarsel skal snu alt på hodet. En galopperende hest vrinsker i natten, noen hamrer på døren tidlig en morgen midt i frokosten. En ung kvinne går rett inn til ham på hans arbeidsværelse. Hun er vakker, intelligent og svært bestemt. Han behøver ikke en gang tenke seg om. Og nå, måneder eller ett år etterpå, i det fasjonable huset i Rue de Milan utenfor Paris, er han enda eldre, men har aldri følt seg yngre, mer vital og energisk. Det er som om livet først nå virkelig begynner.
Og bak det hele står Madeleine, grevinnen som med sin salong og skjønnhet tidligere har sjarmert og underholdt alle ledende skikkelser innen Paris intellektuelle og kulturelle miljø, viser seg nå som Horats mest trofaste og utholdende medarbeider. Hun tar seg av alt det praktiske. Med et så tettpakket program som ekteparet har, er det er omfattende område. Og hadde hun man tidligere tenkt om henne at hun måtte være dronningen blant kurtisaner, viser hun nå helt andre egenskaper. Arbeidsdagen var svært velorganisert. Presis klokken ni hver morgen åpnes døren til konsultasjonsværelset. Den lukkes like punktlig klokken fem om ettermiddagen. Det er en åtte timers arbeidsdag, det, mine herrer, og det for en mann på over 80 år!”

Det var så vidt at Benrangelet ikke talte for døve ører. For var det noe kavalerne avskydde som pesten, så var tanken på å arbeide. Bare å høre om det var i seg selv nok til at flere av dem himlet oppgitt med øynene. Arbeide? Gud, noe så bortkastet og trivielt. Å høre at en 80-åring arbeidet åtte timer om dagen, og det frivillig, var å håne alt hva kavalerne stod for. Vel avstod man fra å kyle glassene mot dette uforskammete Benrangelet, men man kunne saktens spørre seg om han i grunn og bunn var en av dem. Eller var han, som enkelte av dem lenge hadde hatt mistanke om, han et fremmedelement og en oppvigler? Hvem eller hva han var, hadde han uansett fornærmet dem dypt. Visste han da ikke at for en kavaler bestod livets mening i å rendyrke ærefrykten for de store dydene? Kavalernes univers bestod av en rekke, slike opphøyde dyder. Gastronomi var én av dem. Kunnskap om sjeldne viner en annen. Selvfølgelig også kunsten å fortelle gode historier, men fortrinnsvis historier om kjærlighetens erobringer og historiske heltesagn. Men det som raget høyest, var kunsten å more seg. For at det å moro seg var ekte kunst, var hevet over tvil. Vittige kommentarer stod like høyt i gunst som ballspill på plenen. Eller det å tilbringe en hel formiddag liggende i gresset nede ved dammen mens man beundret vannliljene og lyttet til fuglesangen. Og nåde den sjarlatanen som turte å kalle dem for late. Vedkommende kunne like gjerne medbringe egen lege. I egne øyne var det nemlig de motsatte. Det var derimot alle de andre, de trivielle naturene, som ikke forstod at det å hengi seg til den umettelige lengselen etter skjønnhet, var menneskets adelsmerke. Arbeid var for strebere og esler. De fantasiløse. Fariseerne. Mennesker ute av stand til å elske, og som innerst inne hatet egen tilkortkommenhet. Vær så god, sett i gang! Kast bort livet på alskens trivielle gjøremål. Grav etter gjørme. Spis gjørme. Dø i gjørme. Et null var og ble et null uansett hvor mye gull man hang rundt halsen på det. Vi, kavalerne, fulgte en annen stjerne. En urgammel, mystisk stjerne menneskehetens utvalgte alltid hadde fulgt. Arbeide? Man hadde da for pokker ikke i samlet flokk satt kursen mot dette elendige vertshuset for å høre Benrangelet prise noe så nedverdigende som arbeid. Kanskje man like godt skulle hive den tufsen på peisen og bryte opp? I det det virket som om forsamlingen hadde bestemt seg for å gjøre kort prosess, kremtet kavaleren med det tette, sorte skjegget så kraftig at man overrasket vendte ansiktene mot ham. Den karen var viden kjent for at han ikke kunne være helt god å ha med å gjøre. Sterk var han også. Faktisk så sterk at det kanskje var best å høre hva han ville før man slamret med utgangsdøren. Kavaleren med det sorte skjegget reiste seg halvveis opp fra stolen og betraktet de andre med smale øyne. Noe i blikket gjorde at man fant ut at det i hvert fall for øyeblikket var best å bli sittende. Da han fremdeles uten å si noe hadde stirret alle inn i øynene, reiste han seg helt opp fra stolen. Pokker heller, man hadde glemt hvor bred han var over brystet. Fremdeles taus tok han langsomt av seg jakken, løsnet på snippen og begynte langsomt å rulle opp skjorteermene. Armene var dekket av en tett, sort hårvekst og bulte av veltrente muskler. Etter kroppsbyggingen å dømme kunne man uten videre ha tatt ham for en tømmerhugger. Den sortskjeggete la armene i kors, og betraktet de andre rundt langbordet gjennom enda smalere øyne. Ingen rørte seg. Det var sikkert både kaldt og mørkt ute, mens det her inne brant varmende på peisen. Det stod på vin på bordet, og hadde man ikke desserten til gode? Da den sortskjeggete møtte blikket til den eldre herren nede ved venstre bordene, fikk han ett øyeblikk bekymret nyve i pannen, men den forsvant like fort som den hadde kommet. Den eldre herren på sin side la hodet på skakke og betraktet ham med et lett ironisk smil rundt munnen. Det hele skjedde så fort at ingen av kavalerne fikk det med seg. De hadde også med ett fått en rekke andre ting å tenke på, og stirret åndsfraværende ned i bordplaten.

Mens dette pågikk, hadde Benrangelet, anspent og nervøs, tatt et par skritt bakover.
Talleyrand hadde aldri nevnt en slik situasjon, tenkte han ulykkelig, og forsøkte å telle opp antall skritt bort til utgangsdøren. Erkjennelsen av å i et så avgjørende øyeblikk ha blitt latt i stikken av sin mentor, fikk ham til å føle seg uendelig ensom og forlatt. Alt jeg tar i blir borte mellom hendene på meg, sa Benrangelet ulykkelig til seg selv. Det er like greit at jeg trekker meg tilbake og forsvinner ut døren, fortsatte han, og skulle til å ta et skritt mot døren, da en dyp og melodiøs stemme brøt den trykkende stillheten:
«Beklager avbruddet, Pierre,» kom det fra kavaleren med det sorte skjegget, «Men nå kan du rolig fortsette.»
Benrangelet trakk lettet pusten og kremtet for å rense halsen.
«Som sagt,» gjenopptok han forsiktig fortellingen, og utelot med vilje «mine venner», «arbeidsdagen varte frem til klokken fem om ettermiddagen.»
Det hadde vært nære på. Hendene skalv fremdeles og han måtte kremte flere ganger for å bli kvitt følelsen av å bli kvalt.
«Rette etter av man hadde avsluttet dagens arbeid, ble middagen servert i Rue de Milan. Og her vil jeg gjerne for egen del tilføye at selv om grevinnen la seg ekstra i selen når det gjaldt måltidene, og hadde ansatt en av Paris’ beste kokker, tviler jeg på er om måltidene kunne måle seg med det vi nettopp har hatt gleden av å nyte.”
Forbløffet ble han avbrutt av en spontan, men voldsom applaus.
”Hurra, Pierre!”, ropte man fra rundt langbordet, ”Godt sagt, min venn!”
Og som på en usagt kommando hevet plutselig kavalerne glassene. Med glassene høyt hevet hilste de først til Benrangelet, så i retning av kjøkkenet og til slutt mot den eldre herren nede ved venstrebordende. Så satte man glassene for munnen og drakk. Da glassene var tømt oppstod det en viss hurlumhei da man ivrig ville fylle glassene på nytt, og det viste seg at flere av flaskene var tomme. Noe av spenningen fra i sted hang fremdeles i luften, og det skulle lite til før kavalernes følsomme sinn igjen stod i fyr og flamme.
”Mine herrer, jeg skal sørge for at det kommer mer vin på bordet,” kom det rolig fra den eldre herren nede ved venstre bordende. Han dunket lett med pekefingeren mot bordflaten, og like etter kom verten susende ut fra kjøkkenet.
”Har det skjedd en ulykke?”, spurte han blek og tydelig oppskjørtet.
”Det avhenger av øynene som ser,” svarte den eldre herren med en stemme som minnet om en nyslipt knivsegg. Han viftet nonchalant med hånden i retning av bordet.
”Herrene tørster,” sa han kort, ”og slikt kan vi vel knapt tillate oss, vert, kan vi vel?”
”Nei, selvfølgelig ikke!” utbrøt verten.
Han bukket i retning av den eldre herren samtidig som han forsøkte forgjeves å tørke de svette hendene på forkleet.
”Høyst beklagelig, Deres Nå…!”
Lenger kom han ikke. En håndbevegelse fra bordenden fikk ham til brått å lukke munnen. Sannheten var da også at selv om han hadde villet fortsette, hadde det vært umulig. Tungen lå som en død sild i munnen hans.
”Det er forståelig. På en måte,” fortsatte den eldre herren avmålt. ”Men sørg heretter for at det jevnlig kommer nye flasker på bordet, og vi setter en strek over denne lite passende situasjonen,” sa han og knipset i det samme lett med fingrene på venstre hånd.
I dagene som fulgte kunne ikke verten verken forklare for seg selv eller andre hvordan det kom seg at han plutselig befant seg i vinkjelleren, ute av stand til å tenke på annet enn at han måtte å forsyne gjestene med mer vin.

Benrangelet betraktet langbordet som bugnet av vinflasker, og lovte seg selv at det første han skulle gjøre når han kom tilbake til sitt værelse, var å kaste Talleyrands bøker ut av vinduet. Utålmodig ventet han til glassene var fylt opp, før han fortsatte:
”Men selv om Horats og Madeleine, hovedsakelig takket være hennes nedarvede penger, tilsynelatende levde et liv i luksus omgitt av kostbare og vakre gjenstander, og hadde en rekke velstående pasienter, hadde Horats ikke glemt at han i mange, mange år hadde følt fattigdommen på kroppen. Det kan godt tenkes at det var dette som fikk ham til å innføre at pasientene ikke bare betalte etter evne, men også avhengig av hvor fornøyd man var med behandlingen. Som om ikke var revolusjonerende nok, håndhevet Horats strengt sitt gamle prinsipp om at hvis man ikke ble kurert for sykdommen eller plagene, skulle man heller ikke betale. Det var med andre ord opp til den enkelte pasient å fastsette betalingen. Men det finnes ingen regel uten unntak. Og unntaket var køen av fattige som hver morgen dannet en egen gruppe utenfor inngangsdøren. De måtte vente mens en lang kø av vogner og ekvipasjer med tilreisende pasienter fylte Rue de Milan, men til gjengjeld betalte de sjelden eller aldri. Av og til fortsatte køen også ned neste gate, som var en av de bredeste og mest fornemme gatene i denne delen av Paris. Gaten vendte ut mot en park. I et lite vann i parken, nærmest en innsjø i miniatyr, seilte barn små seilbåter mens barnevaktene, ugifte, eldre kvinner fra provinsen benyttet anledningen til å sladre om herskapene. Solen skinte, barna seilte sine små seilbåter, lekte med ball eller suste hvinende rundt i lykkehjulet mens vognene på Rue de Milan langsomt sneglet seg fremover. Ved husets inngang ble man tatt imot av livrékledde tjenere, som viste de besøkende inn en stor hall og videre opp en bred trapp. Her ventet andre tjenere på å anvise pasientene plass i den elegante salongen som utgjorde selve venteværelset. Den enorme pågangen, og det at enkelte problematiske konsultasjoner krevde mer tid enn andre, gjorde at ventetiden kunne strekke seg opp mot tre timer. Mens man satt i salongen og ventet, serverte de livrékledte tjenerne forfriskninger. Det hendte også ofte at grevinnen, alltid ulastelig antrukket, blendende vakker og strålende, uventet kom inn i venteværelset for å veksle noen ord med de som hadde ventet lengst, eller trengte spesiell omsorg og oppmuntring. Man ble kalt inn til gamle Horats ved at en av tjenerne høytidelig ropte opp pasientens navn, og forkynte at doktoren var klar til å ta imot. Tjeneren ledsaget så vedkommende bort til en stor dør av eiketre, banket forsiktig på før han åpnet den, og gjentok høyt navnet på pasienten. Den samme prosedyre ble fulgt uansett pasientens kjønn, alder eller sosiale rang.
Konsultasjonsværelset stod i skarp kontrast til husets andre, langt mer luksuriøse og overdådig innredete værelser. Her fantes ikke en eneste overflødig gjenstand. Flere av dem som så det for første gang ble da også slått av hvor sparsommelig det virket, særlig opp mot resten av huset. Det var få, hvis noen, pyntegjenstander og de få møblene begrenset seg til en bekvem lenestol med et par mindre stoler rett ovenfor, og et stykke unna, ved vinduet, en pult med enda en stol.
På motsatt side av rommet dekket et stort og høyt skap fullt av permer og papirer neste hele veggen. Men det som fremfor noe annet fanget pasientens oppmerksomhet i det man kom inn i konsultasjonsværelset, bortsett fra den sterke lukten av tobakk, var skikkelsen i lenestolen.”
En svak skjelving i stemmen avslørte hvor grepet Benrangelet var av sin egen fortelling.
”For i den satt gamle Horats. Han var i ført røykejakke og hadde den kjære fløyelsluen på hodet Lange lokker av snøhvitt hår stakk frem fra under luekanten. Han røykte nær sagt konstant på en langpipe som rakk ham til knærne.»

Igjen ble Benrangelet avbrutt i fortellingen. En av kavalerne som bare så vidt hadde klart å legge fra seg krumpipen mens de spiste, slo begeistret håndbaken i bordet og ropte:
«Hør, hør! Et ekte menneske! Ein Mensch,» tilføyde han for sikkerhets skyld på tysk.
Skal de da aldri holde opp med disse stadige avbrytelsene, sa Benrangelet oppgitt til seg selv. Når dette er over, reiser jeg langt vekk. Til Østerrike. Til opera og kaker og fornemme kafeer.
Han bestemte seg for å overse avbrytelsen, og fortsatte som om ingen ting hadde hendt:
«Gamle Horats tok kun pipen ut av munnen når han reiste seg fra lenestolen for å håndhilse på pasientene. Da dette var gjort, ba han vedkommende om å ta plass i en av stolene ovenfor ham. Det var i utgangspunktet avsatt halvannen time til hver enkelt konsultasjon, men avhengig av pasientens tilstand og sykdom, kunne konsultasjonene trekke ut, og av og til varte de mye lengre. Dette igjen medførte forsinkelser og komplikasjoner på dager hvor tilstrømningen av pasienter var spesielt stor. Man forsøkte derfor å korte ned på konsultasjonstiden, men var Horats opptatt med en pasient som led av en eller annen sjelden eller uhelbredelig sykdom, tok han ikke hensyn til tiden, og avsluttet han ikke konsultasjonen før han var overbevist om at han nøye hadde fått med seg alle detaljer.»
Mens han snakket, hadde Benrangelets ansikt fått et nesten sakralt preg. Hendene hans beveget seg, som om de levde sitt eget liv og forgjeves grep etter en usynlig krumpipe i det han for sitt indre blikk høytidsstemt, men samtidig forlegen, satte seg ovenfor Horats.
Selv om man også klart så for seg konsultasjonsværelset, hvor skildringen av den gamle Horats med sin krans av snøhvite lokker under fløyelsluen, fremstod så levende at man skulle tro at han satt ved siden av dem rundt bordet, kunne kavalerne likevel ikke la være å stirre fascinert på mimikken og Benrangelets nesten hjelpeløse håndbevegelser. I neste øyeblikk lukket Benrangelet øynene, og vendte så alvorstynget som om man skulle tro hans siste stund på jorden var kommet, ansiktet mot taket.
”Hvis han begynner å synge en salme, kaster jeg opp!” mumlet en av kavalerne til sidemannen.
I det samme åpnet Benrangelet øynene, og fortsatte nøkternt med klar og tydelig stemme:
”Mine herrer, dere husker sikkert at jeg nevnte en ny side av grevinnens personlighet, nemlig den overraskende interessen for medisin og Horats’ metode. Etter hvert som tiden gikk vokste denne siden av henne seg stadig sterkere, og hun ble mer og mer aktivt til stede i konsultasjonene. Fra i begynnelsen å ha vært taus og lyttende, til å ta notater, tar hun en dag tar selv ordet. Horats har lenge mer eller mindre taus fulgt med i hennes utvikling. Uten å si noe direkte, har han gjennom antydninger og kommentarer oppmuntret hennes interesse. Og da hun midt i en konsultasjon stiller sine første, nølende spørsmål, er han fra seg av lykke. Allerede ved neste konsultasjon, er hun enda mer aktiv. Hun stiller spørsmål, kommer med betraktninger og stiller til slutt, etter å ha rådet seg med Horats, av og til alene diagnosen. Det var nemlig ikke bare Horats som den skjebnesvangre morgenen i Köthen, hadde fått en ny kontrakt med livet da noen tidlig om morgen hamret på inngangsdøren midt i frokosten. Også Madeleine har gjennomgått en forvandling. Og her åpenbarer det seg et pussig fenomen for oss, mine venner. Man kan nesten si at deres forvandling skjer i to motsatte bevegelser. Horats hadde gått fra å nærmest å være en eremitt, til i svært høy alder å drive en enorm praksis med hundrevis av pasienter. Madeleine, derimot, hadde gått fra å være en salonglivets ubestridte dronning, til å helbrede syke. Innledningsvis nevnte jeg at flere av salongens gjester spekulerte det de antok var hennes dunkle fortid som kurtisane. Med overbevisning hevdet enkelte av dem at hun besatt elskovens utallige hemmelighetsfulle kunster og variasjoner.”
Særlig tema elskov var i utgangspunktet vel egnet til å skape sterke reaksjoner blant kavalerne. Men Benrangelet hadde ikke til hensikt å la en eneste av dem slippe til. Alvorstungt, og med en dyp nyve i pannen, lente han seg fremover bordet.
”Men i huset i Rue de Milan,» sa han raskt før en av kavalerne rakk åpne munnen, «møter man en Madeleine som er til de grader annerledes at man kan spørre seg om det virkelig er ett og samme menneske. Hun er ydmyk og empatisk ovenfor de som livet ikke har fart vel med. Hun tar seg av, og pleier, de mest hjemsøkte og plagede, mennesker tilsynelatende utpekt til å erfare all verdens smerte og elendighet, med en nærmest selvutslettende medfølelse. Men likevel, mine herrer, men likevel!” Benrangelet hevet stemmen, reiste seg og det alvorsfylte uttrykket i ansiktet vek plassen for en slags spørrende, undring.
”Likevel var det ikke til å komme fra at hun utenfor husets fire vegger, om det så var i teateret, torsdagskveldene i operaen eller under en promenade på en av byens vakre gater, at hun fremstod kald og utilnærmelig, og oppførte seg som om hun anså seg høyt hevet over folk flest. Onde tunger var ikke sene om å snappe opp denne merkelige dobbeltheten i hennes vesen. Det oppstod en heftig debatt om temaet i et par av Paris’ aviser. Her ble hun vekselsvis fremstilt som helgen og kynisk forførerske. Et par av pasientene grep også pennen fatt og takket henne for at de fremdeles var i live, mens andre igjen hevdet at hun bak fasaden av å være en menneskehetens velgjører, utelukkende melet sin egen kake. Men det stoppet ikke der. Man gikk enda lenger, og lot det skinne igjennom at hun, med sin kolossale innsikt i kjærlighetens irrganger og erotikkens uransakelige veier, snurret den gamle og seksuelt utsultede Horats rundt lillefingeren.”
Benrangelet løftet seg opp på tåspissene, og naglet tilhørende med øynene.
”Likevel var disse dette som en mild bris å regne mot det som senere skulle komme,” tordnet han og stirret fremfor seg med oppsperrete øyne. «Nemlig Horats’ død, og hendelsene etterpå!”
Flere av kavalerne gispet forskrekket. Død? Fryktelig! Ikke nevn det ordet! Livet, det sorgmuntre livet var kavalernes enemerker. Forbannet være døden og dets tunge mørke fylt av savn og uopprettelige handlinger. Også gamle Horats da. Ham av alle! Og det akkurat nå som man hadde fått et positivt inntrykk av mannen. Ja, han kunne jo nesten ha vært en av dem. Og nå skulle han dø? Hva er dette for slags fortelling? Nei, nei, ropte det i kavalersjelene, vi vil ikke høre noe om det!

Det er ikke lett å si hvordan ting hadde utviklet seg hvis ikke en uvanlig stemme hadde grepet ordet. Ikke kald, ikke varm og ikke var den høy heller. Derimot hadde den en særegen, metallisk klang som øyeblikkelig fanget alles oppmerksomhet.
”Nå begynner det å bli virkelig fascinerende, kjære Pierre,” lød det nede fra venstre bordende, ”Døden er alltid av interesse for meg!”
Som på kommando snudde alle hodene, og så i den retningen stemmen hadde kommet fra. Dampende på en sigar satt den eldre herren fornøyd lent bakover i stolen mens fingrene lekte med et gullkjede som hang i vesten.
”Bare fortsett, min venn,” fortsatte den eldre herren uten å bry seg om de stirrende hodene. ”Jeg garanterer at ingen vil avbryte deg.”
Også Benrangelet hadde forbauset lyttet til den eldre herren.
Hvem er den mannen? spurte Benrangelet seg selv. Han kunne ikke huske å ha sett ham før. Nå var ikke det i og for seg merkelig. Han hadde omtrent ikke sett noen andre heller. Den siste uken hadde han murt seg inne på sitt værelse, opptatt med forberedelser. Må være en nykommer til kretsen, beroliget han seg selv med, samtidig som han forsøkte å neglisjere den underlige virkningen den eldre herrens stemme hadde på ham. Var det dessuten ikke med ett blitt merkbart kaldere i vertshuset? Trekker det? Stod et vindu åpent? Hva med døren? Nei, alt var lukket. Han så bort på peisen. Det var så vidt det ulmet svakt i noen nedbrente kubber. Der har vi forklaringen, tenkte han fornøyd. Heldigvis har alt i verden en fornuftig forklaring, sa han til seg selv. I det samme følte han at noen så på ham. Han løftet på hodet, og møtte det uutgrunnelige blikket til den eldre herren. Denne gjorde et kast med hodet i retning av peisen, og før han rakk å forstå hva han gjorde, nikket han tilbake. Den eldre herren mumlet lavt et eller annet. Ordene nådde frem til Benrangelet som broker av uforståelige ord. Den eldre herren hadde knapt mumlet ferdig, før verten kom til syne med favnen full av ved. Uten så mye som å kaste et blikk bort på langbordet hev han ny, frisk ved på peisen. Det er som om han går i søvne, grunnet Benrangelet i det verten forsvant inn bak forhenget til kjøkkenet. Besynderlig! sa Benrangelet til seg selv. Mon tro av noen av de andre hadde lagt merke til det? Han akkurat til å se seg rundt, da den eldre herren nede ved venstre bordenden gjorde en bydende bevegelse med venstrehånden. Plutselig følte Benrangelet en så sterk trang til å fortsette, at han uten tanke på å geberdene han hadde innøvd, åpnet munnen og satte i vei.
”Avisskriveriene var ille nok, men var ingen ting å regne opp mot den voldsomme stormen som skulle reise seg mot Madeleine etter Horats bortgang. Vel hadde skriveriene allerede bidratt til å så tvil om hennes karakter, men det var de merkelige og uforklarlige tingene hun foretok etter hans død, som for alvor pisket opp gemyttene, og som satte alt og alle opp mot henne. Og vi snakker i sannhet merkelige hendelser, mine herrer! Uforklarlige hendelser vevd inn i et slør av mystikk.”
Benrangelet var så grepet av stoffet i sin egen fortelling, at han helt glemte det merkelige opptrinnet med peisen. Han stirret undersøkende ut i luften, som om han forsøkte å gripe en usynlig flik av det mystiske sløret. Kavalerne slukte bevegelsene med øynene, og de av dem som satt med ryggen til peisen merket en gang at svetten drev nedover ryggen.
”Hvor godt kjenner vi menneskene?”
Benrangelet slynget triumferende ut spørsmålet. Med hevete øyenbryn beveget han samtidig hendene som om han holdt en tråd mellom to fingre.
”Hva vet vi egentlig om menneskenes drømmer?» fortsatte han langsomt, og lot den ene hånden falle mens den andre tilsynelatende dro i noe.
«Hva vet vi om de dypere motivene i deres liv, og grunnene til at de handler som de gjør? Forsvinnende lite, mine venner. Sannheten, godtfolk, er at menneskene vandrer i blinde når det gjelder sin neste. Vi har ører, men hører ikke. Vi har øyne, men ser ikke. Og vi vet akkurat så mye eller lite, om vår neste som vi vet om oss selv. Kun i den grad man gjenkjenner sin neste i seg selv, forstår man ham. Men slikt krever anstrengelser, mine venner, store anstrengelser. Modig må man kaste alle fordommer og forhastede slutninger over bord, og lære seg til å tenke på nytt. Men hvert skritt man tar i denne prosessen er viktig, for om enn skrittene er korte eller lange, løftes en slik av sløret til side. Og da kommer verden slik den er til syne. Ikke den man hittil har innbilt seg å være en del av, eller den man har forsøkt skapt i sitt eget bilde. Nei, slikt er bare narrespill og bedrag. For når sløret langsomt løftes, innser man at det her inne,” han slo seg på brystet, «også finnes utenfor oss i Guds frie natur.”
Den eldre herren nede ved venstre bordende hørte etter med et tydelig uttrykk av vemmelse. Hadde Benrangelet sett i hans retning, ville han ha oppdaget at rubinene i dødninghodet glødet urolig, men han hadde forbauset laget merke til at de kavalerne som satt med ryggen til peisen, for lengst hadde tatt av seg jakkene og løsnet på skjortesnippene, og så på ham med svetteglinsende ansikter. Han kastet et bekymret blikk bort på peisen. Selv om det allerede var en god stund siden verten hadde lagt på ny ved, fremdeles brant den like kraftig. Besynderlig, tenkte han, og snuste ut i luften, det er like hett og varmt her som i … Men før han rakk å tenke ferdig, gjorde den eldre herren en knapt synlig bevegelse med pekefingeren. Og igjen var det som om han ikke hadde noe valg, men i rasende fart måtte gjenoppta fortellingen.
”Og dette, mine herrer, var aksiomet i Horats behandling. Den naturgitte lovmessigheten i at likt kurer likt utgjorde selve kjernen i hans medisinske arbeid. Derfor gjaldt det i behandlingen å finne et similarium til sykdommen hentet fra naturens rike kilder av urter, planter og mineraler. Middelet ble fortynnet, eller potensert, i en rekke forskjellige relasjoner. I Horats’ univers var det en urkraft til stede over alt og i alt. Denne urkraften var kilden til alt levende. Det riktige middelet i rett dosering representerte denne urkraften, eller elementærkraften som han også kalte det, og rettet opp den ubalansen som forårsaket sykdommen. Nå var jo ikke Horats alene om å ha tenkt slik. Andre hadde gått opp lignende stier lenge før ham. Grunnlaget for deres tilnærming basert på et spirituelt verdenssyn som …. .”
Lenger kom han ikke. Det var som om ordene bokstavelig talt sluknet i munnen på ham. Tungen var som en død oter. Dessuten hadde han med ett fått en svært plagsom metallisk smak i munnen. En slurk vin vil sikkert hjelpe, tenkte han, og hadde han akkurat løftet glasset da noen plutselig klappet så hardt i hendene at han skvatt og sølte vin på klærne. Ikke nå igjen, tenkte han rasende og snudde seg i retning av der hvor lyden hadde kommet fra. Og, som ventet, midt på gulvet stod verten med blikket festet på den eldre herren nede ved venstre bordende.

”Der er De jo, kjære vert,” kom det lettet fra den eldre herren. ”Og det ikke ett øyeblikk for tidlig!” tilføyde han med et misbilligende blikk i retning av Benrangelet. ”Det er tid for desserten, tenker jeg. Nesten på overtid kunne jeg ha vært fristet til å si. Er den klar?”Verten nikket ivrig på hodet.
”Utmerket, utmerket, min gode mann!» humret den eldre herren fornøyd, før han fortsatte:
«Jeg er spent på om De makter å løse også denne oppgaven like tilfredsstillende som med middagen. Og jeg har slettes ikke glemt hva jeg har lovet når det gjelder en ekstra slant eller to.»
Verten tok ett par skritt i retning av bordet slik at alle kunne høre ham, og sa sprekkeferdig av stolthet:
”Det er meg en stor glede å fortelle at den puddingen jeg nå skal få æren av å servere herskapet, burde overgå alt hva kjøkkenet hittil etter ringe evne har formådd å frembringe!”
Etter en bifallende mumling fra kavalerne, stod straks etter desserten på bordet, ledsaget av kanner med rykende, varm te.
”Te!”, pep den unnselige mannsling med en sort lapp over høyre øye foraktelig, ”Te er gift! Gi meg varm vin, vert, varm vin!”
Han fiklet med noe i beltet. I det flakkende lyset var det vanskelig å se hva det var. En av de som satt nærmest syntes det minnet om skjeftet til en dolk eller kårde, men fikk annet å tenke på da han stakk den første skjeen med pudding i munnen, og utbrøt:
”Ved min salige sjel, dette er rene frelsen!”
Men de rosende ordene gikk verten hus forbi. Mannslingens gnål etter varm vin hadde igjen fått sinnet til å koke i ham. Han betraktet denne med en mine som ikke levnet noen tvil om at gladelig kunne ha kokt suppe på ham. Jævla rotte, tenkte verten, og skulle til å ta til motmæle da han ut av øyekroken oppfanget at den eldre herren nikket til ham.
”Javel, da,” unnslapp det verten med et dypt sukk. Han sendte mannslingen et siste foraktelig blikk og forsvant ut på kjøkkenet. Ikke lenge etterpå kom Kåløre med en liten gryte varm vin som han satte foran mannslingen..
Mens herrene hengav seg til desserten, stampet verten sint med føttene ute på kjøkkenet. Hva faen gikk det egentlig av ham? Store deler av denne fordømte kvelden hadde han følt seg så merkelig til sinns som han aldri hadde gjort før. En del av ham var ikke ham, men likevel ham, og det var øyeblikk hvor det var som han var utenfor seg selv, og ikke forstod hva han gjorde eller hvorfor. Han tenkte med gru tilbake til da han plutselig stod nede i vinkjelleren med rottene pilende over føttene. Jeg, arme mann, kan ikke engang huske at jeg gikk ned dit, stønnet han. Og nå dette vesle misfosteret som pep etter varm vin. Det fikk snart være grenser for hva han måtte gjennomgå. Selv for en haug med gullmynter! Raseri og fortvilelse kjempet en innbitt kamp inne i ham mens han som en olm okse trampet frem og tilbake på kjøkkengulvet. Utakknemlige gjester burde kokes i olje, og restene kastes ut i grisebingen. Fra der hun stod ved komfyren, skottet tjenestejenta bekymret på ham. Uff og uff, dette blir rent for mye for den stakkars mannen, tenkte hun fortvilet.
”Så teen vår er liksom ikke god nok! Fine er de på det, apekattene. Stygg er han også, dvergen!” brummet verten iltert, og slo rundt seg i luften med knyttede hender.
Vertens oppførsel gjorde Kåløre så forvirret at han i vanvare kom borti i en stabel med brukte kjeler. De gikk i gulvet så det smalt. Lyden fikk verten et øyeblikk til å tro at hans siste time var kommet.

”Klossmajor!” ropte han, og ga Kåløre en lusing som sendte hjelpegutten rett i gulvet. Verten bøyde seg over ham og løftet ham opp, og bar ham ut i bakgården. Der dyttet han tjenesteguttens hode langt ned i vasstrauet til grisene. Først da den arme gutten hadde nesten sluttet å sprelle med armene dro han den gjennomvåte skikkelsen opp igjen, og ristet ham som om han var en hanekylling mens vannet stod til alle kanter.
”Din forbaskete purkerompe!” brølte verten rasende.
Med håret klistret til hodet, gulpet Kåløre opp vann og snappet desperat etter luft.
”Jeg … jeg …,” stammet han spakt med tynne stemme.
”Ikke ett ord fra deg, din kalvbeinte lømmel!» brølte verten igjen og ristet ham enda kraftigere. «Få på deg noen tørre klær og kom deg inn på kjøkkenet. Vi har enda mye å gjøre. Og det sier jeg deg, din udugelige laban, at neste gang du finner på mer surr blir du liggende i trauet.”
Og uten å bry seg mer med ham, trampet verten tilbake inn på kjøkkenet. Han hadde ikke før kommet inn dit, før øynene hans falt på den herlige og omfangsrike bakenden til tjenestejenta. Med ryggen til ham stod hun bøyd over komfyren og rørte i en gryte. Synet fikk bena til å svikte under ham.
”Å, Herregud!” mumlet verten, og holdt henne i neste sekund fast rundt livet. Ønsket om å ta henne her og nå brant som ild i mellomgulvet. Han presset seg stønnende tett inntil henne. Den vidunderlige bakenden var deiligere enn den bløteste dynen. Han skulle akkurat til å fomle med beltespennen, da noen kremtet høflig borte ved døren. Hva faen er det nå, tenkte verten og slapp grepet rundt livet til tjenestepiken. Med røde flekker i kinnene, håret til alle kanter og klar til å mørbanke hvem som helst, snudde han seg i retning av døren.
”Bry dere for all del ikke om meg,” kom det fra den eldre herren. ”Jeg lever godt med synden!”
Han åpnet munnen og lo en stum latter.
”Svært godt til og med. Ved siden av menneskelig dårskap er det er den jeg livnærer meg på,” la han smilende til mens tjenestejenta rødmende i bakgrunnen ordnet stakken.
”Men,” fortsatte han like silkemykt, ”det var ikke derfor jeg kom. I hvert fall ikke denne gangen,” la han ettertenksomt til, og tok frem en liten lærpung fra innerlommen.
”Se her, vert,” sa han og rakte verten lærpungen. Verten tok nølende i mot den med skjelvende hender, ”betrakt dette som et lite bonus. I likhet med mange andre mennesker, om enn riktignok under andre omstendigheter, har De ikke skuffet meg. Tvert imot, må jeg vel nesten dessverre si. Desserten De servete, puddingen, stod ikke på noen måte tilbake for resten av måltidet, men overgikk faktisk enhver forventning. De har til fulle oppfylt Deres del av avtalen. Og De kan tro meg på mitt ord når jeg sier at det er de færreste som har holdt avtalene sine med meg.”
Han nikket i retning av lærpungen.
”Med denne lille ekstra påskjønnelsen alene,» la han til med et underfundig smil, «burde De kunne anskaffe Dem praktfulle lokaler i byen P. Og ..,” han holdt et øyeblikk inne mens han med kjennermine betraktet tjenestejentas omfangsrike korpus, ”… dessuten kan De forlyste Dem med minst et dusin til av hennes kaliber!”
Med et siste skjelmsk blunk til verten forlot han kjøkkenet like stille som han hadde kommet.
”Hvem …,” kom et stakkåndet fra tjenestejenta, ”… i all verden var det der?”
Verten stirret tankefullt fremfor. Den lille lærpungen føltes tung som bly.
”Ingen du trenger å vite noe om,” svarte han kort. ”Og forhåpentligvis aldri møter igjen,” la han lavt til for seg selv.

Det brant ikke like voldsomt i peisen. Flammetungene slikket ikke lenger hissige som et kobbel uthungrede ulver. Ilden loet dovent i noen store vedkubber, og spredte en lun varme i rommet.
Noen av kavalerne lå utstrakt over bordet med hodene hvilende på armene. Et par av dem glippet døsig med øynene, mens andre sov med åpen munn. Et stykke unna, omhyllet av sine kapper, hadde en del av dem klynget seg sammen. Med tente piper og glassene innen rekkevidde, småpratet de om løst og fast. To av kavalerne hadde til og med tatt frem et brett med dam, og satt fordypet over spillet. Nede ved venstre bordende la den eldre herren kabal. Av og til fiklet han tankefullt med gullenken. Rubinene i dødninghodet skinte matt. Hadde man sett nærmere etter, noe ingen heldigvis gjorde, kunne man ikke ha unngått å legge merke til at bildene på kortene foran ham, med tegninger av pentagrammer, dolker og merkelige nummer, var helt annerledes enn på vanlige spillkort.
Bare Benrangelet spiste fremdeles. Det var først etter at han hadde tømt den første porsjonen med pudding, at han virkelig oppdaget hvor sulten han var. Men omsider hadde selv han fått nok. Han skyllet ned den siste skjeen med pudding med nok en kopp te, før han, etter å ha tørket seg omhyggelig rundt munnen, skjøv tallerkenen til side og reiste seg. Den høylytte skrapingen av stolen brøt rommets avslappende ro. Kavalerne som lå utover bordet glippet med øyene. Søvndrukne rettet de seg langsomt opp. Klyngen med de småpratende kavalerne oppløste seg, og man fant tilbake til sine plasser rundt langbordet. Også de to dam spillerne klarte omsider etter en rekke innsigelser å pakke vekk brettet. De merkelige kortene foran den eldre herren hadde umerkelig forsvunnet i samme øyeblikk Benrangelet førte servietten opp til munnen for å tørke seg, og gullenken hadde igjen forsvunnet under vesten. Den eldre herren strakte seg makelig bakover mens han nøye paset på at kun en flik av de røde silkesokkene stakk frem, og stirret på Benrangelet med et uutgrunnelig, forventningsfullt uttrykk i øynene. Da Benrangelet tilfreds hadde forvisset seg om at han igjen hadde kavalernes fulle og udelte oppmerksomhet, kremtet han høyt et par ganger, og gjenopptok fortellingen.

”Mine herrer,” sa han med en så klar og tydelig stemme at den døsige stemningen blant kavalerne forsvant som dugg for solen, ”nå som vi alle både har spist, og det svært godt, og dessuten har fått hvilt litt, er tiden kommet for å la teppet gå opp for siste akt i fortellingen om det eksentriske geniet Horats og grevinne Madeleine. Som jeg nevnte før desserten, var det var først ved Horats’ død at det for alvor igjen kom fart i ryktene om Madeleine. Og de var langt fra velmenende og positive. De oppstod først i form av vage antydninger, små hint nærmest, enkelte, men det tok ikke lang tid før ryktene fikk et slikt omfang at det virket som om man i Paris ikke var opptatt av annet. Selvfølgelig fantes det dem som hardnakket, i hvert fall en stund, forsvarte henne med å vise til hvordan hennes salong tidligere hadde beriket byens kulturelle liv. At enkelte allerede den gang ymtet frempå om at hun var den ypperste mest drevne av byens kurtisaner, forsøkte man å le vekk med å tolke det som et uttrykk for desperat kjærlighetssorg. Man viste også til årene med Horats, år hvor hun hadde vunnet almen beundring og menneskers hjerter ved sin oppofrende innsats, både for syke og fattige, og som uvurderlig støtte for Horats selv.”
Plutselig fikk Benrangelet noe mørkt over seg. Det var som om det vokste opp en diger skygge bak ham. En kraftig rynke kom til syne i pannen. Han stirret så intenst fremfor seg at flere av kavalerne av frykt for at øynene skulle falle ut, uvilkårlig trakk seg bakover, før han grepet av alvoret i det han skulle si, sukket tungt og fortsatte:
”Men ting skulle snart forandre seg! For etter Horats død, kom enda en ny side fullstendig uventet til syne ved Madeleines personlighet. Og hadde avisene tidligere publisert enkelte skriverier, skriverier som i grunn og bunn ikke var annet enn en gjengivelse av den vanlige sosietetsladderen man fylte spaltene med, hadde Horats mange tilhengere, fullstendig klar over at man utelukkende kunne takke henne for at han i det hele tatt hadde kommet til Paris og åpnet sin praksis der, stått last og brast med henne. Men Madeleines oppførsel etter Horats’ død slo til og med de mest trofaste støttespillerne med forferdelse. Og grepet av en kolossal indignasjon, vendte snart alt og alle seg mot henne i noe som minnet om intet mindre enn en heksejakt!”
Ved ordet ”heksejakt” gjennomgikk kavalerne en brå forandring. Man rykket like brått til på stolene som infanterister i den prøyssiske armé ved en uventet inspeksjon. Vokslysene blafret, hender grep etter noe å forsvare seg med. Man kastet mistenkelige blikk inn i hver minste krok av rommet. En av kavalerne stakk til og med hodet delvis inn i peisen for å forvisse seg om at ingen var på vei ned pipen, men det eneste han oppnådde var å få hår og skuldre dekket av sot.
Den eldre herren nede ved venstre bordene lo igjen sin tause latter.
”Det nytter ikke å stikke hodet opp i pipen, gutten min. Fanden, forstår du …,” sa han med et megetsigende smil til kavaleren som småbannende forsøkte å riste soten ut av sine lange, grånende krøller, ”er altfor distingvert til å komme som en tyv om natten.”
Benrangelet, derimot, var synlig fornøyd med kavalernes reaksjon.
”Akkurat, ja, mine herrer, slik var det,” ropte han triumferende, ”Med ett var verden snudd på hodet. Ingen visste ikke lenger hva man skulle tro eller mene. De største skeptikerne hadde allerede lenge hevdet at hun ikke var annet enn en utstudert lykkejeger som kynisk hadde utnyttet en oldings svakhet. Og det viste seg umulig å få dem til å forandre mening. Selv ikke det ugjendrivelige beviset at det takket være henne, var hundrevis av syke mennesker blitt helbredet, rokket ved deres overbevisning. Hardnakket nektet man å ta de faktiske forholdene inn over seg, og blåste bare foraktelig av at det var hennes fortjeneste at Horats var frem fra alderdommens avmektighet og verdens glemsel. Man lukket ørene for at det hun ikke bare hadde gitt hans liv et nytt innhold, men også gjort Paris til senteret for hans arbeid. Og folk hadde strømmet til Paris fra nær sagt alle verdens hjørner. Aviser fra Pittsburgh i Pennsylvania til lokalavisen i Köthen i Sachsen brakte nesten ukentlig reportasjer om Horats, hans vakre, unge kone, og deres enorme og suksessrike praksis. De skrev side opp og ned om ekteparets galante luksusliv i Paris, og om alle de fornemme dignitærene som på en eller annen måte kunne takke ekteparet for å ha blitt kvitt sine plager. Det het seg blant annet at på Horats’ venteværelse skulle diplomatiske overenskomster blitt inngått som man ellers ville ansett som umulige. For sykdom spurte ikke etter rang, alder eller politiske interesser. Den brød seg ikke med territoriale disputter, eller hvem som satt med makten i hvilket land. Så hadde da også Horats’ venteværelse vist seg som en uuttømmelig kilde for sosietetsjournalister og ryktesmeder. Legger man til de særdeles gode resultatene Horats oppnådde med sin behandling, for ikke å nevne dem misunnelsen og irritasjonen dette frembragte innen den etablerte legekunsten, samt grevinnens tidligere livsstil, og forskjellen i alder i deres ekteskap, ja, mine herrer, da forstår man glatt at her var det mer enn nok å ta av. Når det gjaldt avisoverskrifter og endeløse samtaler i Paris’ cafeer og restauranter, var det var bare å velge og vrake blant alle ingrediensene, som hver for seg rommet et helt arsenal av potensielle skandaler. Som et ekstra pikant og pirrende krydder i dramaet hadde Horats allerede tidlig i ekteskapet satt opp et testamente. Her ble grevinnen ikke bare økonomisk begunstiget, men dessuten også gitt full råderett over hans skriftlige verker. Og nå, mine herrer, ” ropte Benrangelet mens han hoppet opp og ned av sinnsbevegelse, ”nå nærmer vi oss det skjebnesvangre crescendo i dramaets siste akt!”
Med et hemmelighetsfullt uttrykk i ansiktet som tydelig vitnet om at han nød hvert sekund, lot han blikket vandre mellom kavalerne rundt bordet.

”For testamentet,” fortsatte han omsider, og så lavt at kavalerne måtte anstrenge seg for å få med seg hvert ord, ”inneholdt også noe annet. Noe svært kuriøst. Nemlig en klausul at hun i tillegg hadde hun full råderett når det gjaldt hans begravelse!”
Flere av kavalerne ristet uforstående på hodene.
”Ja, men, Pierre,” utbrøt en av dem så forvirret at han glemte å bruke hans vanlige kallenavn, ”var ikke det fornuftig, da? Jeg mener, Horats hadde jo ingen familie eller noe slikt i Paris.”
Benrangelet gadd ikke svare, men avfeide vedkommende med en utålmodig håndbevegelse, som om han ville bli kvitt en irritabel flue.
”Etter mange års utrettelig virksomhet, merket Horats at det gikk mot slutten. Snart 90 år gammel hadde han de siste 10 årene hatt arbeidsdager som ville ha fått langt yngre menn til å bukke under. Hundrevis, kanskje tusenvis, av pasienter hadde oppsøkt ham. Oppriktig, og med dypt følt takknemlig, hadde han hørt på de som hadde vist ham sin tillitt. Og som aldri før i livet, hadde han gledelig øst av sin kunnskap, evner og krefter, inntil han en morgen ikke maktet å stå opp fra sengen. Alle avtaler ble øyeblikkelig avlyst. Ventende pasienter fikk beskjed om å reise hjem, ofte med en anbefaling til en eller annen som praktiserte i henhold til Horats’ lære i deres hjemby. Snart var det ikke lenger noen kø av vogner utenfor huset i Rue de Milan, og som på spesielt travle dager syntes å fortsette i det uendelige. Porten inn til eiendommen forble lukket. En sorgtung stemning senket seg over huset i Rue de Milan. Horats ville ikke ha noen medisin, og ingen annen form for pleie enn å holde sin kone i hånden. Det kunne gå timer uten at han snakket. Taus stirret han inn i den gåtefulle evigheten med sine gamle, slørete øyne og fløyelsluen på hodet.
Det var ingen å se og ingen å høre i værelsene som hadde summet av så mange forskjellige stemmer. Fortvilede, oppgitte, men også fylt av nytt håp. Ingen å se, ingen å høre. Ikke en lyd av slepende føtter som så vidt maktet å subbe seg av gårde inn til konsultasjonsværelse. Ingen faste skritt av livrékledde tjenere som anviste besøkende deres plasser. Eikedøren inn til konsultasjonsværelset forble lukket.

Og etter hvert, som tidevannet som langsomt trakk seg tilbake, forsvant tjenerne én etter én. Til slutt var kun den sicilianske lømmelen tilbake. Madeleine viste seg aldri utenfor huset, og man ante vel knapt at lømmelen fra Sicilia var der, før han mørk og alvorstynget banket på døren til en tysk lege i nabolaget, og sa med en stemme som ikke innbød til diskusjon: ”Bli med meg!” Underveis mot huset i Rue de Milan forsøkte den tyske legen å spørre sicilianeren hva det gjaldt, men ble bryskt avvist. Da de omsider kom frem til huset, møtte de Madeleine oppløst i tårer. Horats lå død i sin seng.”
Her ble Benrangelet avbrutt av høylytt stønning. Kavalerne var så grepet av fortellingen, at flere av dem gråt åpenlyst da de hørte at Horats var død. Bare den eldre herren nede ved venstre bordene virket påfallende uberørt av hva Benrangelet nettopp hadde fortalt. Med en rykende sigar i munnen, stirret han utover forsamlingen med et spotsk blikk mens han tilfreds gned seg i hendene. Men Benrangelet hadde aldeles ikke til hensikt å la verken sorgen ta overhånd, eller tillate at kavalerne falt ned i en letargisk sinnstilstand, noe de ofte hadde lett for å gjøre. Han banket han hardt i bordet, og fortsatte uten videre omsvøp:
”Lettere beskjemmet over den noe underlige kjensgjerningen at han representerte en medisinsk retning den avdøde hadde brukt et langt liv på å bekjempe, konstaterte den tyske legen forlegent på et stotrende fransk med tydelig aksent, at jo, Monsieur Horats var død. Men, mine herrer, allerede nå skulle ormen i eplet stikke hodet frem. For like udiskutabelt det var som at han var død, like umulig var å fastsette tidspunktet for når døden inntraff. En ting, noterte den tyske legen bekymret, var likevel hevet over en hver tvil, og det var at Horats ikke hadde dødd samme morgen. Det kunne ha vært tidligere om natten, men mest sannsynlig enda tidligere, kanskje i løpet av foregående kveld eller aften. Den tyske legen beveget seg rundt den avdøde som om han gikk på nåler. Fremdeles forlegen, og enda mer stotrende enn tidligere, forsøkte den tyske legen å frariste Madeleine og den sicilianske lømmelen det nøyaktige tidspunktet da døden inntraff. Men Madeleines svarte svevende og uklart, og sicilianeren forble stum som en østers, og til slutt måtte han innse at han ikke ble noe klokere. Desto merkeligere var det derimot at Madeleine på en eller annen måte klarte å overtale ham til ikke si å nevne Horats død til noen de nærmeste tjuefire timene. Løftet fikk den tyske legen til å føle seg enda mer ille til mote. Vel vitende om sakens uhyre delikate natur, og med svært motstridende følelser, utstedte legen nølende dødsattesten. Men,” fortsatte Benrangelet og stirret fremfor seg med sammenknepne øyne, ”omstendighetene rundt Horats død skulle snart bli enda mer gåtefulle og mystiske. Blekket på dødsattesten var knapt tørt, før Madeleine på uforklarlig vis klarte å innhente myndighetens tillatelse til å oppbevare liket i huset i Rue de Milan på ubestemt tid.”
Benrangelet senket hodet og sa lavt som om han bad:
«Og dag ble til natt, og en ny dag fulgte og ble til ny natt. Og mens tiden gikk, lå den avdøde i sin seng uten at omverdenen visste annet enn at Horats skulle være syk,» sa han så lavt og langsomt at kavalerne knapt turte trekke pusten for ikke å høre hva han sa. Da han var ferdig hadde stemmen blitt til noe knapt mer enn hvisking. Ordene hang en stund i luften, kavalerne satt musestille uten å røre seg på stolene. Omsider løftet Benrangelet sakte på hodet. Kavalerne fulgte hver bevegelse og nyanse i ansiktet hans med åndeløs spenning. Plutselig kastet Benrangelet seg så hurtig fremover at de som satt nærmest skremt rykket til på stolene. Ville han kollidere med bordkanten og falle over dem? Hadde Benrangelet fått et anfall? Hjertestans, led han av epilepsi? I siste sekund var det som om ble holdt tilbake av en usynlig hånd. Med halve overkroppen lent over bordkanten, utbrøt han så alvorstynget at flere av kavalerne svelget hardt:
”Men omsider slapp nyheten om Horats’ død endelig ut.”
Med et ansikt som en stivnet maske, stirret Benrangelet vilt fremfor seg. Kun de kavalerne som satt nærmest kunne ha sett at neseborene vibrerte svakt, men kavalerne satt alle som en ubevegelig på stolene, som om de var i dyp transe. Og da Benrangelet med ett rettet seg opp, og med utstrakte armer tronet oppreist ved bordenden som en hevnes engel, gikk det kaldt nedover kavalernes rygger. Enkelte av dem gjorde uvilkårlig korsets tegn i luften foran seg, og selv de minst gudstro følte det som om dommedag var nær.

Det var umulig å si hvor lenge denne situasjonen varte.
Ingen av dem som var til stede i vertshuset denne kvelden, kunne senere gjøre rede for hvor lenge man hadde sittet slik eller når Benrangelet gjenopptok fortellingen. Det eneste man kunne si var at Benrangelet med ett hadde brølt med en stemme som hadde fått Kåløre til å miste en tallerken i kjøkkengulvet og hunden til å ule av redsel:
”Nyheten om Horats’ død var intet mindre enn en sensasjon, mine herrer! Og den satte da også Paris fullstendig på hodet. Men, som vi snart skal se, bredte nyheten om Horats’ merkelige bortgang, og ikke minst det mystiske tidsrommet etterpå, som en ild over hele den siviliserte verden. Først avmektige og lamslått, så indignerte og rasende, hørte man etter. Hva var på ferde? Hva hadde egentlig utspilt seg? Var man ganske enkelt blitt holdt for narr og lurt? Her hadde man urolig gått omkring mens man håpet det beste. Man hadde tenkt på gamle Horats, man hadde tent lys og bedt for ham, og etter hvert som dagene gikk og man ikke hørte noe, hadde man tenkt at ingen nyheter var gode nyheter. Han befant seg sikkert på bedringens vei. Noe annet var jo utenkelig. Og så, med ett, ut av det blå, nyheten om at han var død! Men det var ikke nok. Og ikke alt. Langt fra. Jo mer man hørte, jo verre ble det. For dødsfallet til den ærverdige, gamle Horats hadde ikke blitt offentligjort samme time eller dag han gikk bort. Å, nei, slettes ikke! Men derimot først etter tre, fire eller var det hele fem dager senere? Og fremdeles uten noen ordentlig beskjed. Ingen offentlig notis i avisen. Ikke ett ord fra grevinne Madeleine selv. Uhørt, gikk ikke an! Man kunne ikke oppføre seg slik ovenfor en så aktet og elsket skikkelse som gamle Horats, for ikke å nevne hvilken ringeakt en slik holdning viste ovenfor hans utallige, takknemlige pasienter og skaren av kolleger som over hele Europa praktiserte i henhold til hans anvisninger, noe som var en daglig kamp, hetset og hånet som de ble av medisinske autoriteter, og latterliggjort av sladderpressen. De uklare omstendighetene rundt Horats død gav motstanderne akkurat det de trengte for å sette inn et knusende slag. Glemt var det ugjendrivelige faktum at i løpet av de årene han hadde virket i Paris, hadde Horats med helbredet hundrevis, ja, tusenvis, av mennesker. Og i en tid hvor den medisinske behandlingen kunne være like livsfarlig og ødeleggende som selve sykdommen, feide man raskt under teppet at i motsetning til den rådende medisinske behandlingen, hadde Horats behandling ikke bare over en årrekke gitt utallige positive resultater, men metoden var i tillegg ytterst skånsom og uten farlige og livstruende bivirkninger. Nå var det kun en ting som gjaldt: å rive ham ned og ødelegge hans livsverk. Det er det vi alltid har visst, skrek motstanderne, mannen var en sjarlatan! Metoden med potensering av urter og metaller er uvitenskapelig overtro!»
Benrangelet trakk pusten før han forpint stønnet frem:
«Kunne det bli verre, mine herrer?»
Han så fremfor seg med et tomt blikk mens han hjelpeløst toet han de lange, magre hendene. Der de satt rundt langbordet, følte kavalerne seg dypt ulykkelige. Det var som om det tragiske i Horats’ skjebne rammet også dem. Jo, takk, en og annen av dem hadde selv blitt utsatt for den såkalte legevitenskapen, og kunne takke sin skaper for at de fremdeles var i live. Noen haltet fremdeles, og arrene på kroppen talte sitt tydelige språk. Bare tanken på den uutholdelige arrogansen de dyrket bak sitt uangripelige skjold av såkalt vitenskapelighet, var nok til at man kunne ha hengt dem opp i peisen etter føttene her og nå.
«Svaret,» kom det stille fra Benrangelet, «er ja. Og ikke bare kunne det bli verre, men mye, mye verre. For man hadde så vidt rukket å ta nyheten om Horats’ bortgang innover seg, før det kom for en dag at han allerede var begravd. Begravd!» gjentok Benrangelet med skingrende, høy stemme. «Sladderpressen godtet seg. I Paris slo overskriftene imot en fra hvert gatehjørne.
I likhet med store deler av befolkningen, trodde tidligere pasienter, kolleger og venner av ekteparet sjokkert ikke sine egne ører. Horats allerede begravd? Telegrammene suste frem og tilbake mellom Paris og utallige hovedsteder. Mennesker over store deler av verden, mennesker som mer enn gjerne hadde kommet helt fra Amerika for å være til stede ved Horats’ begravelse, ristet oppgitt og uforstående på hodet. Og i Paris’ cafeer gikk diskusjonene i høye stormkast. Man finleste avisene og oppsøkte redaksjonene i håp om å frariste journalistene detaljer. Rådville stod man timevis utenfor huset i Rue de Milan og stirret mot de tildekte vinduene. Også i parkene og teatrene, og overalt hvor folk møttes, snakket man ikke om annet. En premiere i operaen, med den berømte, italienske sopranen, Bianca Castafiori, også kalt Den milanesiske nattergalen, i hovedrollen, ble brått avbrutt midt i første akt da nattergalens stemme sviktet, og hun styrtet gråtende ut med hendene foran ansiktet.»

Pierre La Costes ansikt fortrakk seg i indignasjon og smerte. Det stod heller ikke stort bedre til med kavalerne. Noen stirret ned i gulvet, som om de forventet at ridestøvlene ville forvandles til persiske snabeltøfler bare de stirret lenge nok. Andre forsøkte forgjeves å skjule ansiktet bak en sky av tobakksrøyk, mens andre igjen stirret bare rett fremfor seg med munnen på vidt gap. Men felles for alle var at de tenkte: Det er ikke mulig. Det kan ikke skje. Det kan går for pokker ikke an! Som om han hadde lest deres tanker, la Benrangelet en hånd på hjertet, og utbrøt resignert:
”Jo, mine herrer, slik var det! Men tro ikke at dette var alt. For som jeg sa, det skulle ikke bare bli verre, men mye, mye verre. Hadde man hittil kvalt det ulmende raseriet med en reaksjon av sjokk og vantro, skulle det ulmende raseriet straks slå ut i fyr og flamme. Gnisten som antente denne helvetesilden, var da detaljene rundt Horats’ begravelse ble kjent. Det viste seg nemlig at hedersmannen Horats hadde blitt begravd uten andre til stede enn grevinne Madeleine!”
For mye? Ja, alt, alt for mye! Plutselig begynte kavalerne å snakke i munnen på hverandre. Det var som om en usynlig hånd hadde fjernet lokket på en trykkoker. Jeg må la dem få snakke, tenkte Benrangelet, får de ikke luftet følelsene sine nå klarer de ikke å sitte rolig for å høre resten. Han grep nærmeste vinflaske, bare for å oppdage at den var tom. Han løftet opp en til, holdt den opp mot øynene. Nei, så pokker, tom den også. Den eldre herren nede ved venstre bordende, som hadde lyttet med et spottende smil om munnen, var den eneste som oppfattet situasjonen. Kavalerne var så opptatt med å snakke at hele bordet kunne ha løftet seg og svevd under taket uten at de hadde merket noe. Den eldre herren knipset lett med to fingre, og minuttet etter kom verten med favnen full av flasker. Da han møtte blikket til den eldre herren, ble han synlig blekere og skulle til å åpne munnen for å si noe, men den eldre herren la pekefingeren og nikket kort nikk med hodet vi retning av bordet. Hurtig, som om det brant under føttene hans, småløp verten rundt langbordet, og fylte opp i alle glassene med en skjelvende hånd. Da det var gjort satte han resten av flaskene midt på bordet, og skyndte seg ut bak forhenget uten å se seg tilbake. Den eldre herren betraktet rolig de opphetede kavalerne som nå skravlet stadig mer høyt og intenst, og kremtet forsiktig. Som ved et trylleslag ble kavalerne med ett klar over hvor tørste de var. Den ene etter de andre av dem satte glasset for munnen. Uten å tenke seg om løftet også Benrangelet glasset, men i det han skulle til å drikke, var det som om han kom til å tenke på noe. Med et ettertenksomt uttrykk i ansiktet studerte han det fulle vinglasset, før han med et skuldertrekk satte det for munnen og drakk begjærlig. Vinen var god. Gud, hvor det smakte, tenkte Benrangelet og tømte begjærlig glasset. Det var først da han fornøyd hadde tørket seg om munnen og satt det tomme glasset tilbake på bordet, at han forundret oppdaget at praten hadde stilnet. Tvert imot satt kavalerne igjen som tente lys og med ansiktene forhåpningsfullt vendt mot ham. Tiden er inne, tenkte han. Og nå uten de faktene og knepene den forbaskete Talleyrand skriver om, sa han til seg selv.

”Tidlig en grå og regntung morgen i Paris, mens de fleste fremdeles ligger i sine senger og sover, kjører en sort vogn trukket av enslig hvit hest frem foran huset i Rue de Milan. En båre av tre løftes inn i vognen. Båren er av det enkleste slaget. Den er uten utsmykninger, kostbare utskjæringer eller håndtak av palisander. Men fremfor alt er den uten navneskilt. Hadde man sett den, ville man straks ha gjenkjent den som en båre for de ukjente, de navnløse og fattige. Vognen setter seg i bevegelse. Foran vognen går en enslig skikkelse, barhodet, og kledd i en fotsid, sort kåpe. Regnet styrter ned. Den lille prosesjonen beveger seg langsomt gjennom Paris’ øde gater. Fremme ved kirkegården blir kisten uten noen form for seremoni senket ned i en grav for de ukjente døde. Vognen kjører sin vei. Noen kirkegårdsarbeidere tar frem spadene, og dekker kisten med jord. Den sortkledde skikkelsen står en stund taus ved graven, snur seg og blir borte i regnet.”
Benrangelet så fortvilet fremfor seg.
”En ukjent grav!” klarer han til slutt å hikste frem. «Tenk dere om, mine herrer, se det for dere!» utbryter han med en stemme som dirrer av bitterhet. «Den geniale Horats, den verdenskjente helbrederen og legen, mannen som ene og alene har revolusjonert medisinen og den medisinske behandlingen, mannen som har hjulpet og kurert utallige mennesker fra fjern og nær, han, av alle, legges i en ukjent grav! » Stemmen dirrer av bitterhet. ”Tenk dere om, mine herrer, se det for dere! Den geniale Horats, en lege kjent over hele den siviliserte verden, mannen som ene og alene har revolusjonert hele konseptet for medisin og medisinsk behandling, mannen som har hjulpet og kurert hundrevis av mennesker, han, av alle, legges i en ukjent grav! Og det uten en ordentlig begravelse, uten en prest eller velsignelse!»
”Er såkornet først plantet, begynner det å spire,” humret den eldre herren nede ved venstre bordende fornøyd for seg selv. Han kastet restene av sigaren fra seg på gulvet, og begynte å rette på klærne som om han hadde i tenkt å forlate vertshuset.
Benrangelet legger ikke merke til hva den eldre herren foretar seg. Med svetten sildrende nedover ansiktet står han ved den andre enden av langbordet og hiver etter pusten.
”Mine herrer,» utbryter han oppkavet, «man kan ikke en gang forestille seg den voldsomme bølgen av indignasjon som reiste seg mot grevinne Madeleine. Hatet glødet. Fra Amerika til europeiske storbyer og bortgjemte landsbyer, spredte raseriet seg. Nyheten at Horats avsjelede legeme hadde blitt lagt i en grav for de ukjente, fikk det til å hull på demningen. Skjenselen var for stor til å kunne tilgis. Den grove og uærbødige behandlingen av den avdøde var en skam man dømte henne til å leve med for alltid. Ingen ville lenger ha noe med henne å gjøre. Møtte man henne tilfeldigvis på gaten, snudde man seg bort uten å si ett ord og gikk en annen vei. Pasienter avbestilte konsultasjoner som var avtalt lenge i forveien, og ingen nye meldte seg. Overalt hvor hun kom og gikk ble hun møtt med en mur av foraktelig taushet. Hun skrev brev til tidligere kolleger hvor hun tryglet om forståelse, men fikk dem i retur. I løpet av forholdsvis kort tid ble hun en utstøtt, ett menneske man ikke lenger snakket om og helst ville glemme.”
Benrangelet var tydelig medtatt. Håret var gjennomvått av svette og lå klistret til hodet. Med ett virket han også merkbart tynnere. Huden strammet over kinnene, og øynene var rødkantede og opphovnet.
”Men hvem,” ropte hans hest med det lille av kraft han fremdeles hadde igjen, ”tenkte på, og forstod hennes sorg? For står det ikke skrevet at Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd,» fikk han så vidt presset frem før han utmattet sank kraftløst sammen i stolen.
I det samme sivet soloppgangens første spede solstråler inn gjennom vertshusets møkkete vinduer.

Nede ved venstre bordende flyttet den eldre herren urolig på seg. morsk fremfor seg.
Han grep det tomme glasset foran seg på bordet, løftet det over hodet og før kavalerne forstod hva som hendte, kylte han det i veggen så det gikk i tusen knas.
”Og slik likt kurerer likt, finnes det ingen kur mot tapet av den man elsker over alt,» fikk han presset frem før han sank utmattet sammen i stolen. I samme øyeblikk sivet de første strålene fra soloppgangen inn gjennom de møkkete vinduene. Den eldre herren så på den vesle mannslingen som satt rett ved Benrangelet. Under mesteparten av fortellingen hadde han holdt seg så godt skjult i skyggene at de andre kavalerne rent ut hadde glemt at han var der. Mannslingen møtte blikket til den eldre herren, kom seg i neste sekund ut av stolen og skrek.
«Til helvete med dette tåpelige snakket om toskeskap og kjærlighet!»
Det glimtet kaldt i stål. Raskere enn en røyskatt kjørte han kården dypt inn i Benrangelets bryst. Blodspruten stod ut over bordet. Kavalerne skrek og jamret seg. Skremt av de plutselig høye skrikene kom verten ilende ut fra kjøkkenet. Ved synet av Benrangelets blodige og livløse skikkelse, korset seg. Det var som bare pokker, tenkte verten, nå begynner jaggu gærningene å ta livet av hverandre. Fortvilet snudde han seg mot venstre bordende. På stolsetet hvor den eldre herren hadde sittet, lå en sort fjær.