Mor går inn

(Jakten på Halvard Haugerud)


1
Det sluttet å regne mens vi sneglet oss frem mot Nøstvettunnelen. Jævlig krøkkete navn på en tunnel, forresten. Bare en skrivebordteoretiker kunne finne på noe slikt. Regnet hadde pisket vilt mot frontruten som om det ville ta et oppgjør med sommeren. Vel var juli på hell, men likevel, en sommer varer lengre enn som så, tenkte jeg. Om ikke evig, så lengre enn alle andre årstider. I hvert fall helt til langt ut i september. Tror jeg at jeg tenkte. Jeg tror også at jeg tilføyde at jeg hatet vinteren. Inderlig. Snø, slaps, kulde. Og is. Den jævlige isen. Og alle klærne. Herregud, så mange klær! Ullvotter, ullskjerf, ulllue. Tunge og omstendelige jakker som stank av gammel sau. Hvorfor? Hvorfor må jeg, jeg av alle, et menneske skapt for det gylne lyset i området rundt Perpignan, hvert bidige år gjennomleve den bedritne årstiden da alt ble forvandlet til et kaldt ødeland, og man ikke kunne gå i skogen uten de dumme greiene under føttene som heter ski. Gikk van Gogh på ski, liksom? Gauguin? Edvard Munch? Har noen sett ham komme susende ned bakkene ved Ekely med ski på bena og blå topplue på hodet? Nemlig. Nå nærmer vi oss. Det må være en bestemt grunn til dette. Den saken er klar. Altså, for meg er den klar. Faktisk helt opplagt. Men jeg er langt fra sikker på om den er det for mine landsmenn. De er jo helt opphengt i disse skiene. Resten av verden kan gå ad undas, bare Norge vinner gull i ski-VM. Spør enhver drosjesjåfør fra et annet land enn Norge om hva som er nordmenns religion, og blikket flakker. Ski, svarer jeg. Da ser de bekymret på meg i speilet.  
Tankene pløyde seg gjennom hodet mitt raskere enn en elektrisk traktor. Nærmest som en siste, avmektig refleks før man ramlet ned i sprekken i isbreen. 
Når sant skal sies er jeg ikke helt sikker på hva jeg tenkte denne ettermiddagen i juli mens jeg lente meg over rattet, og gjennom striregnet forsøkte å få et glimt av støtfangeren til bilen foran. Vindusviskerne gikk i ett sett. Bare det å komme hit, et eller annet sted mellom gjenvinningsanlegget ved Grønmo og tunnelen med det teite navnet, hadde vært en prøvelse. Ikke det at jeg ikke maktet oppgaven. Tvert imot. Trafikken hadde fått meg til å tenke på en av de tegneseriene jeg hadde lest som barn, men for lengst hadde glemt navnet på. Det eneste jeg husker var at helten var en eller annen lyslugget fyr (Lefranc? Fra Monte Carlo?) som kjørte en rød sportsbil (men dette er igjen mer usikkert) og behendig manøvrerte den gjennom krappe hårnålsvinger i syd-franske fjell, og alltid (selvfølgelig) bokstavelig talt tok innersvingen på skurkene. 

2
Skurker er teite. Det er noe alle vet. De er teite fordi de blir tatt. Litt som med UP kontroller. Tapere blir tatt i UP kontroller. Jeg tråkket hardt på gassen, giret raskere enn øyet kunne se og vred på rattet så jeg fikk krampe i hendene. Å bremse er en egen kunst. Det er også noe alle vet. Eller burde vite. Selv har jeg et lett problematisk (eller nevrotisk?) forhold til det å bremse. Jeg liker nemlig å bremse slik glade feriegjester den gang verden fremdeles var ålreit, pumpet opp onkels gamle luftmadrass med føttene. Carl Barks har en tegneserie hvor Donald kjører en bil man ville fått hjertestans av å se på veien i dag. Men det er ikke i selve bilen det skjer. Niks. Det er i rukkelet, på sin tid sikkert topp moderne, av en campingvogn som slenger bak at moroa utspiller seg. Uansett er det topp stemning i både bilen og i campingvognen. Man traller og synger. Jeg innbiller meg at Donald (eller var det Langbein?) akkurat holder på å steke egg da koblingen mellom bil og campingvogn plutselig løsner. Egg og stekepanne går veggimellom. Den rolige og eksemplariske kjøreturen er brått forvandlet til et vilt kaos. 
I vår bil hersket det en eksemplarisk orden i bagasjerommet. Lenger foran, ved forsetene forholdt det seg noe annerledes. Å kalle det for vill uorden var likevel å overdrive. Mer en slags avansert orden. Litt sånn vanskelig å få øye på. Pastillesker og fyrstikker, og sånt man plukker opp her og der, hører med i en bil. Jeg kjørte jo ikke en helvetes nazi-tank heller. Mange er jo så pertentlige at de aldri finner gasspedalen. Å tro at livet består av enkle løsninger overlater jeg til andre. Noen tror jo også fremdeles at jorden er flat. Alle mennesker har problemer. Du har dine, jeg mine. Ett av mine var at jeg hatet å bli forbikjørt. Nå er ikke vår bil noen racer. Den lysluggede kammeraten fra tegneserien (Lefranc?) ville ikke hatt store vanskeligheter med å gruse meg. Han var forresten ikke alene om det ønsket. I løpet av livet på veiene har jeg truffet plenty av sjåføren som sikkert har bønnfalt høyere makter om det samme. Men hvor mange av dem har lykkes? En ting er å kunne kjøre bil, noe helt annet er hvor god du er. Hva slags bil du kjører spiller også inn. Men akkurat på dette punktet er det duket for endeløse diskusjoner og slåsskamper, så vi lar det ligge. Med litt flere grunker på kontoen hadde jeg gjerne byttet ut denne franske skramlekassa med en sportslig, engelsk pusekatt. Aston Martin er kongen og Jaguar dronningen. Mercedes har ikke fått det ordentlig til etter midten av 1990-tallet. BMW er narkoguttas doning nummer en, og italienerne er for fikserte på linjer og merksnodige detaljer. Jeg ville aldri ha kjøpt en Maserati. Amerikanerne er ikke hakket bedre. Tesla er en kjerre med gjennomført dårlig design. Gi meg heller en Jaguar i-Pace. Det er engelskmennene som klarer å gi bilene the feeling. Den som påstår noe annet kan like godt ta bussen. Og så har vi de folka for hvem bilkjøring dreier seg om kun to ting: konkurranseinstinktet og trangen til å hevde seg. Jeg mener det er viktig å skille mellom de to. De med konkurranseinstinkt gir katta i hva slags bil de kjører. De vet at det å kjøpe seg til seier er å fuske i faget. De kjører etter prinsippet om at uansett bil, skal de komme først. Jeg liker den innstillingen. Den er sunn. Om den er bærekraftig for fremtid får grønnsakshodene ta seg av. Sett i ett tusenårsperspektiv er det få ting bortsett fra kunst som er det. Likevel bør man bruke lange briller. Noen, jeg har for lengst glemt hvem, har fortalt meg det. Jeg sluker alt sånt rått. Selvutvikling, profetier, spådommer og troen på at en eller annen gjøk med hestehale besitter magiske krefter. Går rett inn. Må være en slags personlig svakhet. Uttrykk for en fundamental og eksistensiell usikkerhet. En gang førte det til at jeg gikk meg vill. Jeg kom til byen Jante. Der fikk jeg mye juling. Nå jeg kjenner lusa på gangen. Jeg kan lese i øynene og se det usynlige tegnet på pannen. 

3
Dessverre har ingen spurt meg om råd. Ingen har spurt meg om de burde ta lappen for automat- eller manuell giring. Ganske irriterende. Jeg skulle ha fortalt dem at det de egentlig spør om er om de burde lese Schopenhauer eller Kant. Sier du Heidegger kan du bare glemme å sette foten i min bil. Nå varer ingen av de gutta særlig lenge uansett. Med Schopenhauer er du nesten programforpliktet til å kjøre i grøfta, og med Kant klarer du ikke en gang å åpne panseret for å skifte spylervæske. For Kant er bilmotoren det fysiske uttrykket for das Ding an sich. Utilnærmelig. Du vil aldri vil tilgang til hva som skjuler seg under panseret. Omtrent som på en av disse moderne el-bilene Oslo vest er så happy for. Leketøy for velstående akademikere. Men er det noe alle vet, er det at akademikere ikke kan kjøre bil. Finnes ingen hårnålsvinger på lesesalen. Derimot plenty av brede albuer. Men brede albuer passer ikke inn i trafikken. Med mindre man er politiker og vil hjem til kona en sen aften. Da er det knasende kjekt å kunne trekke frem det fancy, blå lyset fra hanskerommet. Og med blålyset tent er det bånn pinne. Drit i gatekryss og forkjørsrett. Loven er for kveget. Kjerringa har allerede satt pizzaen i ovnen.  Man blir jævlig sulten og tørst av å prate piss hele dagen.   
Jeg har opplevd politikere i fri dressur. To ganger. En blå bølle og en rød gjøk. I samme kryss ved Majorstua. Med blinkende blålys blir alle politikere grå.  Ikke alle liker at jeg sier det jeg sier. Opptar meg ikke. Når jeg sitter bak rattet er jeg derimot veldig opptatt om at en eller annen tufs skal vise meg baksiden av spoileren. Slike typer gror opp hvor som helst. Brumunddal, Kløfta, Frogner eller Bygdøy. Opp mot mange andre, og mer rigga modeller, er bilen jeg kjører sånn midt på treet. Tro meg, det spiller ingen rolle. Det eneste det kommer an på er hvor god du er til å lese trafikken, og en kjapp nærkontakt med pedaler og ratt. Selvfølgelig skulle jeg gjerne kjørt en Aston Martin DBS Superleggera med en V12 Bi-Turbo. Dessverre litt i dyreste laget. Noe sa meg også at Ruby ikke ville blitt happyhvis jeg pantsatte leiligheten for å kjøpe den. Andre enn meg ville sikkert ha tatt det helt ut. Pantsatt leiligheten og solgt bikkja. Fristelsen var stor. Jeg medgir det. Noen ville sikkert si at bare lyden av V12 Bi-Turboen var verdt mange millioner. Rene SPA-anlegget for sjelen. 

4
Jeg slet med slike eksistensielle spørsmål da vi endelig gikk inn for landing i køen foran Nøstvettunnelen. Jeg hadde mange ting på gang. Dype ting. Ting man ikke tar lett på. Nødig snakker om. Og aldri med fremmede. Der andre har Hegels samlede på nattbordet har jeg Motor, bilmagasinet til Finansavisen. Kall meg gjerne sjelløs og grunn. Jeg trenger ikke din mening. Tenkte jeg, og trommet rastløst på rattet. Vi hadde vel klart å knipe inn en ti, femten treigisser. De hjortet langsomt av sted i venstre fil som slaktemodne sauer. Var som det burde være. Noe annet hadde vært å anse som et nederlag. Nå kan man godt si at det ikke nødvendigvis var skjellsettende tanker jeg gjorde meg der jeg presset inn bilen rett foran en tulling som forskremt brukte både fjernlys og hornet. Det var ingen ting i mine betraktninger som kom til å få noen avgjørende rolle hverken for hans eller verdens fremtid. Der og da var jeg dessuten langt mer opptatt av den tilsynelatende endeløse bilkøen vi var fanget i til å bry meg med det. Inntil nylig hadde regnet høljet ned som om dommedag lurte bak neste sving. Hvis vår bil skulle være arken, stod det heller dårlig til med artenes muligheter for overlevelse. 
Stort sett var det ganske god orden inne i bilen. Ingen gamle pizzastykker, ingen halvfulle pappkrus med cola. Rundt førersetet var det imidlertid mer ruglete, og hanskerommet minnet om en overfylt garderobe. Men det som virkelig irriterte meg var de hersens pastillene som hadde stukket av fra eskene. Som klissete minnesmerker over nederlaget mot røykekutt, dukket de opp hvor som helst. Ikke min skyld at de laget pakker man kan åpne med en hånd midt i en forbikjøring. Nå finnes det verre ting. Noe er det i alle menneskers liv. Hvis du innbiller deg at penger og berømmelse forandrer noe, kan du like gjerne hoppe fra bryggekanten. Hemingway hadde helt rett. Selvfølgelig kan folk med plenty av gryn drikke seg fra sans og samling på sjelden årgangswhisky, men det er jævlig mye annen billig dritt som gjør akkurat samme nytten. Likevel er det ikke til å komme utenom at de kan kjøpe mye fin billedkunst andre bare kan se langt etter. Da Hemingway var en ung mann i Paris, i modernitetens barndom rett etter århundreskiftet, kunne man kjøpe bilder av blant annet Picasso og Braque til svært overkommelige priser. Gertrude Stein hadde både øyet og pengene. I 1905 kjøpte hun og hennes bror, Leo, Kvinne med hatt av Matisse for 500 franc. Dette var begynnelsen på det som skulle bli en fantastisk samling. Veggene i leiligheten i Rue de Fleurus nr. 27 i Paris, hvor hun i 1920 årene bodde sammen med Alice B. Toklas, var dekket av bilder. Gertrude Steins bror, Leo, likte hverken Alice B. Toklas eller kubismen, og i 1913 gikk bror og søster hver sin vei for aldri å møtes igjen. Han tok med seg maleriene av Renoir, til sammen 16 arbeider. Hun beholdt arbeidene til Picasso. Ved Gertrudes død i 1946 bestod kunstsamlingen av 47 malerier, hvorav 38 av Picasso. Leo var ikke like heldig. I løpet av årene som fulgte måtte han selge alle maleriene av Renoir. Hemingway selv var heller ikke helt borte når det gjaldt å kjøpe billedkunst. I 1925 kjøpte han Joan Miros «The Farm», og i 1931 to malerier av Juan Gris. Som tilsvar til F. Scott Fitzgerald påstand om at de rike var annerledes enn andre mennesker, sa Hemingway at forskjellen bestod i at de hadde mer penger. Man kan omskrive Hemingways svar med å si at forskjellen består i at de rike har mer penger å kjøpe billedkunst for.

5
Tenkte jeg, og trommet rastløst på rattet. Der vi satt låst i en saktegående kø foran Nøsttvettunnelen, var det å kjøpe billedkunst et ømtålig tema. Ruby visste ikke at jeg for noen få timer siden hadde brukt omtrent alt jeg hadde av penger for å kjøpe et maleri av Halvard Haugerud. Det bare skjedde. Jeg kunne ikke la være. Bildet holdt meg fast. Rart hvordan ting som ikke eksisterte i går, var et problem dagen etter. Selvfølgelig måtte jeg før eller senere ta bladet fra munnen. Smartingene blant oss sier at det du ikke vet, har du ikke vondt av. Jeg er ikke overbevist om at dette ikke er noe annet enn en dekkoperasjon. Problemet var heller det at ordene og jeg ikke akkurat er bestevenner. Jeg mistenkte dem for ikke å ta seg selv alvorlig. OK, på ett eller annet tidspunkt måtte jeg si det som det var, men som en annen politiker sa jeg til meg selv at det fantes en drøss av formidlende omstendigheter.  Sannheten var da også at jeg ikke hadde dårlig samvittighet. Til det var bildet altfor bra. Faktisk var jeg stolt av å ha kjøpt det bildet. Men selv om det var det første maleriet jeg hadde kjøpt, var det likevel tanken på at jeg knapt hadde penger nok til å bensin for tilbaketuren som fikk meg til manisk å frese forbi alt og alle mens regnet høljet ned som et etterslep av Åsgårdsreien. At jeg ikke husket hva maleriet het kompliserte saken ytterligere. Husket? Jeg hadde ikke engang tenkt på tittelen. Ting skjedde så fort. Jeg skulle kjøpe fiskeutstyr da jeg utilsiktet snublet innom galleriet. Må ha vært utstillingsplakaten utenfor som gjorde det. Navnet på kunstneren, Halvard Haugerud, sa meg ingen ting. Men i det øyeblikket jeg stod foran maleriene, slo lynet ned og naglet meg til gulvet. Verden opphørte å eksistere. Det var bildene og meg. Var særlig ett jeg ikke klarte å løsrive meg fra. Hadde det ventet på meg i tusen år? Det var som å komme hjem etter en lang reise. Var det fargen på jorden? Skyformasjonen over et duvende åkerlandskap? Uttrykte maleriet en tilhørighet til et uoppnåelig Shangri-la på bondelandet kun Senterpartivelgere drømte om? Jeg vet ikke, men jeg vet det skal bli innmari hett i helvete før jeg stemmer på Senterpartiet. Hva det enn var, overrasket over min egen reaksjon, kunne jeg ikke se meg mett. Figurativt maleri har aldri vært noe for meg. Vel, bortsett fra Skredsvig og Kitty Kielland. Noen ville kanskje si Harriet Backer, men jeg holdt en knapp på Kitty. Noe ubestemmelig tok deg med inn. Lyset, penselstrøkene, fargene. En forståsegpåer ville sikkert bable i vei om at kunsten skal være grensesprengende. De folka lirer av seg alt mulig sprøyt. Sier de at noe er «grensesprengende» kan du bite deg i nesa på at det er kitsch eller politisk agitasjon. Mange er sikkert uenige. Dem om det. Det er som med bilkjøring. Enten kan man kjøre bil eller så kan man det ikke. Inndragelse av førerkortet, derimot, forandrer verden. 
Der jeg står i galleriet, ser noe jeg tidligere ikke har sett. Samtidig vil en del av meg fortsette å traske rundt i gamle mønstre. Gammelmodig, sier denne delen. Romantisk. Men istedenfor å gå videre, går jeg nærmere. Utstillingen trekker meg til seg. Det er særlig et motiv av skyer over et sommerlig åkerlandskap jeg vender tilbake til. Et enslig, nesten nakent bjerketre til høyre i bildet. Hvorfor har jeg aldri sett skyer på den måten før? Her er det noe jeg ikke skjønner. Jeg må ta ett skritt tilbake. Liker jeg dette? Jeg kjenner meg ikke igjen mine reaksjoner. Non-figurativ kunst hadde noe frihetlig ved seg jeg alltid tidligere kunne relatere til. Som om den på sitt vis uttrykte en sansefri form for tenkning. Den non-figurative kunsten åpnet opp for en rekke tolkningsmuligheter et figurativt maleri nødvendigvis måtte definere og avgrense. Trodde jeg. Inntil jeg så bildene til Halvard Haugerud.

Halvard Haugerud: Sommerlandskap, 2003


6
Selv om regnet hadde gitt seg og solen tittet frem, beveget køen seg knapt. Gass, brems, full stopp. Rett etter gjentok det samme seg. Bare så vidt at vi sneglet seg fremover. Det er kanskje vanskelig å tro, men jeg er ikke skapt for slikt. Nå kan man jo alltids diskutere hva jeg er skapt for. 
Vi hadde endelig kommet omtrent midtveis i tunnelen. Høyre fil var stengt. Trafikken gikk like tregt som før. Har du sett en tunnel, har du sett alle. Vestlendinger får sikkert hjemlengsel, mens jeg bare vil ut av dem fortest mulig. Jeg skulle til å skru på bilradioen, men noe fikk meg til å kaste et blikk i speilet. Var det ikke en svak strime av noe blått mot taket og veggene langt bak oss? Det virket ikke som om de andre bilistene hadde registrert det. Karen med det tette, sorte skjegget i bilen rett bak var fordypet i en intens samtale med passasjeren, en kvinne i hijab. Han viftet med armene. Av og til stakk han venstrehånden ut av vinduet og slo den mot biltaket. Kanskje han begynte han å bli lei lyden av sin egen stemme. Kanskje av passasjerens. Mange muligheter for den oppfinnsomme. Men det så uvilkårlig ikke ut som om de skulle til Tusenfryd for å kjøre berg og dalbane. 
Urolig kastet jeg et nytt blikk i bakspeilet. Ingen tvil. Blå lys. Jeg slo på blinklysene i et håp om å fange oppmerksomheten til fyren bak meg. Om ikke for annet så for å få ham til å dra til seg hånden. De blå lysene kom raskt nærmere. Jævla tulling, tenkte jeg og brukte hornet. Det gjorde susen. Fyren lente seg forover og stirret rasende på meg mens hånden slo mot biltaket. Han måtte ha en lunte lengre enn Oslofjorden. Jeg pekte mot høyre fil, tutet igjen. Endelig virket det som om det begynte å demre noe for ham. Uttrykningsfartøyet, en brannbil, kom susende i en fart som gjorde meg syk av misunnelse. Det kan ikke ha vært mer enn en 10-15 meter unna, da fyren bak meg kjappere enn en røyskatt dro til seg hånden. I speilet vinket og smilte han til meg. Friends forever. Like etter kom et nytt utrykningsfartøy. Denne gangen en ambulanse.
”Noe alvorlig må ha skjedd,» kom det urolig fra Ruby. 
Hun skrudde på bilradioen i håp om å høre om det som hadde skjedd et sted foran oss. Norsk køntrimusikk dundret ut av høyttalerne. Hjem til krøtterne på Krøderen. Jeg skulle akkurat til å be henne om å skru av den hersens radioen, da en mannsstemme avbrøt musikken. 
”Flere alvorlige ulykker på E6,” sa stemmen, ”Saktegående trafikk ventes i lengre tid.”
”E6?”, sa jeg, ”er vi på E6 eller E18?”
”Det burde jo du vite,” svarte Ruby.
Jeg lot som jeg ikke hørte anstrøket av bebreidelse i stemmen.  
”E6 er stengt flere steder ved Vestby,” fortsatte radioen.
Vestby? Greit, da visste jeg hvilken av E’ene vi var på. Denne køen kom til å bli lang som et uår.
I det samme fikk jeg en idé.


7
”Du,” sa jeg med den uskylden i stemmen bare vissheten om en tom bankkonto kan gi, ”skal vi kjøre om Askim?»
”Askim?” 
Ruby hørtes ut som om hun hadde vanskeligheter med å uttale navnet.  
”Hvorfor Askim?» fortsatte hun, «Da havner vi jo bare langt unna dit vi skal.”
Det var en fornuftig innvending. Men etter å ha ruget i en halv evighet i denne tunnelen snakker hun ikke til en fornuftig mann. Det var på tide å legge kortene på bordet. I hvert fall et par av dem.
”Du husker jeg fortalte deg om den utstillingen til Halvard Haugerud jeg dumpet innom tidligere i dag?» 
Jo, hun husket det, svarte Ruby med et ettertenksomt uttrykk i ansiktet. Hun aner ugler i mosen, sa jeg til meg selv. Jeg kan se det på henne. Her måtte neste trekk planlegges grundig. I en ideell verden skulle jeg gjerne ha tenkt nøye gjennom sakene mens jeg hørte på albumet Beyond the Missouri Sky med Charlie Haden og Pat Metheny. Men Nøsttvettunnelen er ikke, med mindre man er ingeniør i Veivesenet, et ideelt sted.  
«Husker du også åpningsscenen fra Michael Manns filmatisering av James Fenimore Coopers bok Den siste mohikaner? Jeg mener den scenen hvor Hawkeye og Chingachgook løper gjennom skogen?»


«Herregud,» kom det resignert fra Ruby. «Den filmen er jo kjempegammel.» 
«Hvis det er noen trøst, er boken enda hundre år eldre,» svarte jeg, «Men det jeg ville frem til er at Halvard Haugerud er Østfolds svar på Hawkeye og Chingachgook. Begge i én og samme person. Den ene er naturen, den andre kulturen. Sammen er de dynamitt. Sammen løfter de hverandre opp til et sted ingen av dem hadde nådd alene.»

Halvard Haugerud: April, 2022


Jeg lot som om jeg ikke merket anstrøket av resignasjonen i stemmen hennes. Jeg kan være ganske flink til slik. 
«Saken er,» fortsatte jeg, « at bildene til Haugerud fikk meg til å ville se mer av Østfold. Og Askim burde jo være midt i det østfoldske gokk. Dessuten ligger da Vinci-broen, i den retningen.»
«Du har en eller annen baktanke,» svarte Ruby kjapt.
Tiden var kommet for å legge i hvert fall ett kort på bordet.
«Det er noe jeg har lyst til å utforske,» svarte jeg lett svevende tilbake. Og det er ikke neste kontoutdrag, la jeg til for meg selv.
«Hva da?»
«Østfolds indre mystikk,» svarte jeg i det jeg i siste sekund vred oss ut av køen og inn på avkjøringen til E18.   
«Østfolds indre mystikk?» 
Ruby hørtes ut som om hun ikke visste om hun skulle le eller riste oppgitt på hodet. 
Måten hun sa «Østfold» på røpet det meste. Hva pokker kunne være mystisk med et fylke kjent for motorveier og traktorer, og verdens teiteste dialekt? 
Jeg hadde i hvert fall tenkt slik hvis jeg hadde vært henne. Hun hadde utvilsomt ett poeng. Inntil jeg hadde sett skyene over kornåkrene i Halvard Haugeruds malerier, hadde jeg helst tatt nattoget gjennom Østfold. 
«Misforstå meg riktig,» svarte jeg. «Det står ikke gamle tempelruiner på øde jorder. De hellige eikelundene tilegnet guden Pan er for lengst hugd ned, og Hans Nielsen Hauge død og begravet. Men det kryr av fornminner. Tunesteinen, for eksempel. Den har en av de lengste norske runeinnskriftene, og er eldre enn alle Østfolds traktorer til sammen.

Tunesteinen, ca. 200-450 e.Kr.


8
«Skal vi se på densteinen?»
Ruby hørtes ikke veldig begeistret ut. 
Et sted langt inne i bevissthetens mørke skygger, rørte noe på seg. Fortiden var full av ting vi ikke forstod og kanskje aldri kom til å forstå. Vi var for langt unna. Ikke i tid, mentalt. I menneskehets historie var århundrer bare blåbær. Og selv om historien lå rett foran oss, befant vi mentalt på et sted som gjorde store deler av den utilgjengelig. Det enkleste var å forestille seg at tidligere tiders mennesker var som oss. Det var de ikke. De tenkte ikke som oss, følte ikke som oss. Livsinnholdet hadde vært annerledes. Jorden noe annet. Hvor det nå lå stygge bygg og asfalt, hadde det ligget store skoger. En gang, formodentlig på 1100-tallet, hadde medlemmer av Johannitterordenen antagelig gått i land i nærheten av Rygge og grunnlagt det som skulle bli ordenes eneste kloster, Værne, i Norge. Klosteret var ordenes nordligste. På toppen av sin blomstring eide det enorme landområder. Den største bygningen målte vel 50 meter og var større enn Håkonshallen. I dag er det kun noen få rester av en steinmur igjen. Om klosterets drift og daglige liv vet man så godt som ingen ting. Arkivet, eller restene av det, ble flyttet av Kong Fredrik I til København, og ble flammenes rov under den engelske flåtens bombardement av byen i 1807. 
Spørsmålene jeg ikke ble kvitt var disse: Hvorfor Værne og hvorfor akkurat Johannitterordenen? Klostre ble jo ikke anlagt på måfå hist og her. Det lå alltid en hensikt bak. Spørsmålene ble ikke mindre presserende av vissheten om jeg aldri ville få svar. Men en ting var jeg sikker på: den historien vi tror vi er en del av, eksisterte ikke andre steder enn i historiebøkene. 
Rundt oss lå et duvende jordbrukslandskap med velstelte gårder. 
«Nei, vi skal ikke se Tunesteinen,» sa jeg. 
Jeg kunne ha tilføyd at vi ikke skulle se på noe som helst bortsett fra landskapet. Halvard Haugeruds landskap. 
«Jeg nevnte den kun som et eksempel,» fortsatte jeg, «på noe av det som dette landskapet skjuler. Jeg mener, folk kjører gjennom Østfold hver dag. Travelt på vei et eller annet sted. De skal bytte slangen til vaskemaskinen eller besøke en nyskilt tante. Hvem vet. Tusen og én grunn. Poenget er at man kjører gjennom landskapet uten å vite hva man kjører gjennom. Og de fleste gir fullstendig blaffen.»
Ruby svarte ikke, stirret bare taust ut av vinduet. 
Hadde jeg vært henne ville jeg gjort det samme.


9
Rubys ansikt var halvt vendt bort fra meg. Burde jeg bli urolig? Hensikten med kjøreturen hadde vært å komme til kysten, og finne et fint sted å bade. Nå var det skog og åkrer rundt oss så langt øyet kunne se. Men det som virkelig gjorde meg urolig var en diger lastebil rett foran oss. Hva pokker var det den fyren hadde på lasteplanet? Små, lyserøde grisunger? OK, vi var nå inne i et område av kongeriket hvor menneskene ikke gikk med håndlagete sko av Edvard Green. Dette var derimot stedet dette hvor Viking gummistøvler hvert år satte nye salgsrekorder. Sjåføren i lastebilen foran oss måtte ha kjøpt seg et par altfor trange gummistøvler. Fotsoppen spretter opp raskere enn du får kjerra i tredje gir. Slik han kjørte måtte det være noe. Over i venstre fil, tilbake i høyre, bremset opp etterfulgt av klampen i bånn. Arme gissebasser. Ville bli ragu lenge før de kom til slakteren. Dette, sa jeg til meg selv, er ikke noe blivende sted. 
Jeg skulle til å tråkke gasspedalen flatere enn en hjemmebakt pannekake, da Ruby plutselig brøt tausheten og sa:
«Av og til forstår jeg meg ikke på deg.»
Takk, Herre. Akkurat hva jeg trengte å høre.
«Bare av og til?»
«Kutt ut! Du vet hva jeg mener.»
Det er et par ting jeg hater. En av dem er å dingle bak en møkkete lastebil i 30 km på en snorrett landevei mens en knøl av en sjåfør spiller Rune Rudberg på full guffe på musikkanlegget. Men særlig hatet jeg det når Ruby snakket slik til meg. Begge deler grep forstyrrende inn i mitt indre liv. Jeg kan være temmelig nærtagende slik. Vi har alle vårt. Den som påstår noe annet er i beste fall en lystløgner. 
«Jeg vet du mener,» svarte jeg og tråkket gasspedalen flat. 
Like etter lå lastebilen og alle gissebassene bak oss.
«Den forbikjøringen var ikke helt patent,» kommenterte Ruby.
Hun hørtes andpusten ut.
«Det samme synes sikkert lastebilsjøfåren,» svarte jeg.
Veien strakte seg snorrett foran oss, landskapet åpent og vennlig. 
«Det var et sted på disse traktene at den 25 år gamle Hans Nielsen Hauge en vårdag tidlig i april 1796, mens han pløyde åkeren, plutselig fikk en religiøs åpenbaring som skulle sette store spor etter seg i norgeshistorien.»
«Hauge?» kom det undrende fra Ruby. «Jeg har hørt om ham. På skolen, tror jeg. En slags religiøs fanatiker, var han ikke?»
«Det er den offisielle historien. Det passer mye bedre inn i fortellingen at han var en religiøs gærning enn at åpenbaringen var reell. Er litt som med det jeg fortalte om Værne kloster. Du har to fortellinger. Den offisielle, og den jeg i mangel av noe bedre kan kalle den inderlige. Hendelsenes indre historie ville kanskje passe bedre, men blir for voldsomt for meg. Du får heller legge godsiden til og late som om du forstår meg. OK?»
Ruby nikket til svar.
«Den offisielle historien er makthavernes eller, om du vil, myndighetenes versjon. Og siden forbausende mange luller seg inn i forestillingen om at myndighetene vet best, er det den som vektlegges. Dessuten krever den ingen ting av deg. Du får alt servert. Riktignok kaldt, men rett i fanget. Og ifølge den versjonen var den fattige bondegutten Hauge en religiøs fanatiker, og en rabulist som truet den etablerte orden. Det vil si datidens kongemakt og embetsmenn. Men etter hvert som hans virke som legpredikant bredte om seg og tilhengerskaren vokste, fryktet også prestene og kirken Hauge. Så her ble det gjort felles front. De tok da også knekken på ham til slutt. Etter et lengre fengselsopphold under soningsforhold som ville fått dagens Helsingforskommisjon til å gå av skaftet, var helsen ødelagt og Hauge en knekket mann.» 
Jeg kremtet hest.  
Sjelden lang tale til meg å være. Hvor var disse pastillene når man trengte dem? Bilen dro til høyre, dro til venstre mens venstrehånden fomlet rundt etter den fordømte esken med pastiller.
«Er det denne du ser etter?» kom det fra Ruby. «Jeg fant den under setet mitt,» la hun forklarende til.
«Takk, elskede,» svarte jeg.
«Skal jeg putte en pastill i munnen din?» 
Ruby hadde en ertende undertone i stemmen.
«Jeg har en erotisk sone i munnen,» svarte jeg, «så gjør det fort, ellers kjører jeg av veien.» 
«Erotisk sone i munnen?» kom det vantro fra Ruby. «Du tuller med meg,» lo hun, «Si du tuller!» 
«Niks,» svarte jeg og å holde øynene festet på veien. «Ikke min feil. Må ha skjedd noe mens jeg fremdeles var foster i min mors mage. De fleste har et punkt på kroppen som er ekstra følsomt, ikke sant? Jeg mener, sånn erotisk følsomt. OK, hos meg er det munnen.»
I det samme angret jeg som en hund på hva jeg hadde sagt.
«Inni eller utenpå?» spurte Ruby lattermildt.  
«Det er en hemmelighet,» svarte jeg mutt.
«Så spennende,» sa Ruby. 
Øynene hennes fikk et eget bløtt uttrykk.
«En munn kan brukes til mye rart,» fortsatte hun stille.
Var så vidt jeg ikke kjørte rett inn i autovernet.
Med ett kjentes rattet klamt og klebrig. 
«La oss forsøksvis holde oss til Hans Nielsen Hauge,» sa jeg da jeg igjen klarte å snakke. 
Så sa jeg ikke mer. Jeg hadde mer enn nok med å samle tankene. En munn kan brukes til mye rart? Hva faen mente hun med det? Hvis hun ikke mente det samme som jeg mente. Jeg visste ikke mye om Hans Nielsen Hauge, men mer enn nok til at jeg var overbevist om at han ikke hadde likt å høre om erotiske soner eller hvor mye rart en munn kunne brukes til.Shit. Jeg konsentrerte meg om å få midtstripen i veien likt fordelt mellom forhjulene. Ruby satt rolig med hendene i fanget. 
«Jeg lover å være snill pike,» sa hun plutselig. 
«Ikke mulig,» svarte jeg. 

10 

Vi hadde stoppet ved en bensinstasjon. Et eller annet sted i indre Østfold. Skog, vann og jorder. Jeg drakk en dobbel-espresso, kjøpte tre esker med salmiakkpastiller og to flasker Imsdal. En med kullsyre til meg og en uten til Ruby. Med full tank takset vi sakte i retningen av motorveien. Like etter viste speedometeret en marsjfart som hadde gitt førerkortet flere prikker enn et utbrudd av meslinger.   
«Den andre versjonen om Hans Nilsen Hauge,» begynte jeg «er fortellingen om Hauge som småkårsfolkets helt. Han ga dem håp og tro på seg selv, og tilværelsen en mening. Hauge viste seg også snart som en organisator av rang. Han organiserte sine følgesvenner i et selvstendig næringsmessig samvirke som gjorde dem uavhengig av den etablerte makten. Folkemakt mot kongemakt. Den gangen var kongen eneveldig, nå er det staten. Og slik eneveldet hadde sine trofaste embedsmenn, har staten lydige byråkrater. I likhet med alle andre har de sin egeninteresse i øynene, og verner om sin makt og posisjon. Staten har aldri tjent folket. Staten tjener staten. Punktum. Å påstå noe annet er å skjønnmale virkeligheten. På Hauges tid hersket spilte kongens embedsmenn og kirkens prester over land og folk. Den ene gruppen utførte kongens befaling, den andre Guds. Men Hauges kristendom bygget på en personlig erfaring av det kristne budskapet. Hver enkelt kunne la seg rettlede av Gud uten prest som mellommann. Dette var selvfølgelig en torn i øyet på datidens prester. At Hauge etter hvert utviklet et sterkt samfunnsmessig engasjement, og skapte en rekke selvstendige virksomheter i så vel handel som industri rundt omkring i landet, gjorde at myndighetene også anså ham som en trussel. Konge og kirke gjorde felles front: Hans Nielsen Hauge var en farlig oppvigler som måtte knuses, og knust ble han.» 
«Dette visste jeg ikke,» kom det ettertenksomt fra Ruby, «Så vidt jeg husker fremstilte læreren ham som en slags bygdeoriginal man ikke kunne ta alvorlig. Religiøs åpenbaring ute på et jorde i våronna? Sier seg selv at han må ha vært en tulling.»
«Min erfaring er at det snarere er 99% av lærerne som er på jordet,» sa jeg, og fortsatte: «Men det jeg forsøker å si er at helt fra steinalderen har menneskene fornemmet noe spesielt med dette landskapet vi kjører gjennom.»
«Så, hvis jeg forstår deg riktig, er det slik at du mener du gjenfinner dette i Halvard Haugeruds malerier?»
Ruby tittet nysgjerrig bort på meg.
Jeg vil gjerne tilføye at jeg har mine fortrinn. 
Det å snakke var definitivt ikke blant disse. Enetaler, derimot, kunne jeg holde i timevis. Som oftest var jeg han som bare satt der. Ordene var tømmerstokker og det rant ikke vann i renna. Først bak rattet falt ting i hakk. Om jeg mente å gjenfinne spor av Hans Nielsen Hauges åpenbaring og virke i Halvard Haugeruds landskapsmalerier? At du ikke kan holde kjeft, sa jeg til meg selv. Enda godt Halvard Haugerud ikke satt i baksetet. Da hadde jeg kjørt av veien.
«Vel, gjør du eller gjør du det ikke?» fortsatte Ruby utålmodig.
Bare gni det inn. Smør meg inn med stjernestøv fra mitt eget lukkete univers. 
«Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det,» svarte jeg lettere beskjemmet og slukøret, «Det er en anelse. Akkurat som at lyset inneholder alt som har skjedd og alt som skal skje.»  
Redselen for å si det jeg tenkte var som en mental ryggmargsrefleks. Ingen forstod noe av andre likevel, og alle ville bli sett. Også jeg stod i den køen. Inntil et annet menneske så oss, levde vi i mørke. Men for å bli sett krevdes det lys. Og ingen vet hvor bryteren er. Tankene travet gjennom hodet mitt som en flokk sølete flodhester. 
Jeg snudde hodet mot Ruby, sa:
«Lyset er for vår tids mennesker hva yoga var tidligere. Alt som har vært og vil bli, finnes gjemt i lyset.»
«Nå kødder du,» svarte Ruby oppbrakt, nesten sint.
Folk er rare slik. De kan se mord på TV og lese om bestialske forbrytelser, men sier du noe som avviker fra det oppleste og vedtatte alle skal mene, mister de fotfestet. 
Rubys reaksjon var ikke uventet. Jeg hadde også reagert første gang tanken meldte seg. Det var i skogen en formiddag på ettervinteren. Sollyset brøt gjennom de tunge, fremdeles snødekte grantrærne. Det lyset! Var som jeg så det for første gang. Det lå noe i det, som om lyset snakket. Høres sikkert teit ut. Jeg ble også overrasket, hvis det er noen trøst. Uansett, dette får stå sin prøve. Overrasket over mine tanker løftet jeg igjen på hodet og så på lyset som sildret gjennom de snødekte grantrærne. Ingen tvil, lyset snakket. 
Problemet var at jeg forstod ikke ett kvekk av hva det sa. Lyset snakket til meg på et språk som på både var mitt og ikke mitt. Selvfølgelig snakket det til meg på norsk, men hadde jeg vært i Kina, ville det ha snakket til meg på kinesisk. Og hadde jeg vært i Bolivia, ville det ha snakket til meg på quechua. Lysets snakket til deg uansett hvem og hvor du var.
Ruby stirret på meg med et uttrykk i ansiktet sa at hun forlangte en forklaring. Hadde jeg vært henne, hadde jeg gjort det samme. Jeg hater slike øyeblikk hvor jeg vet at jeg må forklare meg nærmere. Analysere, rasjonalisere, presisere. 
Jeg kremtet. 
«Jeg tror,» sa jeg langsomt mens jeg lette etter ordene, «at det som tidligere lå i yoga, selve opplevelsen av yoga, altså kontrollen over åndedrettet og innsiktene som fulgte, i vår tid ligger i lyset som omgir oss hver dag.»
Sånn. Nå var det sagt. 
«Og dette tror du på?» 
Jeg likte ikke anstrøket av resignasjon i stemmen. 
«Jepp,» svarte jeg, og lot som ingen ting. «Jeg opplever at lyset i Haugeruds landskapsbilder er beslektet med mine tanker. Objektene i bildene er for så vidt uvesentlige. Trær, hus, jorder, skyene på himmelen. De er statister. Det er lyset som er bildet. Bortsett fra i et maleri som heter Mor går inn. Her er til og med lyset en statist. En krokbøyd, tett skikkelse står på terskelen foran en dør til et slikt hus de bygget da de fremdeles bygget vakre hus. Skikkelsen som går inn er for så vidt også uvesentlig. Det vesentlige er det du ikke ser.»

Halvard Haugerud: Mor går inn, 2014


11 
«Og hva er det?»
Hun sa det på en måte som om hun egentlig hadde helt andre ting i tankene. Var hun virkelig interessert i det jeg sa? 
«Det som går inn i huset med mor,» sa jeg, «og lukker døren bak seg, er oss.»
«Oss?» datt det ut av Ruby. 
Skepsisen i stemmen var til å ta og føle på.
Temperaturen i bilen kunne sikkert ha nådd frysepunktet, men jeg befant meg allerede på så dypt vann, at det ikke spilte noen rolle om jeg frøs i hjel eller druknet. 
«Ja, oss,» svarte jeg, «vår historie. Det gamle Norge. Gamle Mor Norge, het det jo en gang da trollene fremdeles bodde i fjellene. Skikkelsen «mor» i bildet er den siste representanten for noe som en gang var, noe som levde overalt, men som nå er utdødd. Kall det gjerne for det urnorske, dette vage, rare, omtrent ubegripelige som ingen kan sette ord på, men som kun gir seg tilkjenne som en følelse, en stemning. Mor er vår identitet, våre røtter, vår historie og hukommelse. Og når hun har gått inn, og døren er lukket, er det ingen igjen der ute som husker eller som kan fortelle historier. Men mennesker uten fortid har ingen fremtid. De vet ikke hvor de kommer fra og aner ikke hvor de skal, men flyter formålsløst på begivenhetenes strøm, snart hit, snart dit og kan ikke lenger se. Da trenger de ikke mors gamle hus. Uten evne til å se, vet de heller ikke hva de mister. De føler ingen ansvarsfølelse for arven de forvalter, for de ser ikke hva de har arvet, men er fornøyde over å rive det gamle rukkelet, og bygge et nytt kommunehus med neonlys og betongvegger. Eller et parkeringshus. Og det har ingen ting å si hvilket parti eller forening de tilhører, eller hvor høyt utdannet de er. Som trollene i Dovregubbens hall er de seg selv nok.»
Ruby stirret tankefullt fremfor seg.  
«Dette engasjerer deg virkelig,» sa hun til slutt.
«Ja,» svarte jeg, lettet over at det var overstått, og at jeg endelig hadde fått sagt noe.
«Og gjør deg trist, hvis jeg forstår deg riktig?»
Noe i stemmen hennes gjorde noe med meg. 
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Det var som om jeg hadde brukt opp kvoten. Jeg hadde ikke flere ord. Og hvem trengte flere ord? Det var mer enn nok snakk i verden. Jeg trengte ikke å bidra. Jeg fikk holde meg til bilkjøring. Gårsdagen var for alltid tapt bak blåner syv, og fremtiden ble aldri det den skulle bli. Og hvor pokker var vi? Mysen? Trøgstad Rakkestad? Fortapt i tanker hadde jeg glemt å holde følge med på skiltene. Regnet det fremdeles? Dumt spørsmål. Solen holdt på å gå ned. På den ene siden av veien strakte skogen seg innover, på den andre siden lå frodige jorder. Ruby pekte på en sidevei litt lenger fremme. 
«Kan du ikke kjøre inn der?» spurte hun, forsiktig, mykt. 
«Hva skal vi der?» 
«Nyte landskapet. Stillheten. Hva vet jeg? Men vent å se. Kanskje en overraskelse?» 
Igjen den samme varmen i stemmen.
Jo, det fristet med en pause. Det ville gjøre godt å strekke på bena, puste inn luften fra jordene. Jeg satte jeg på blinklyset, bremset ned og svingte inn på en umerket kjerrevei mellom jordene. Ikke ett menneske å se. Jeg begynte så smått å lure på hva i all verden vi skulle på denne humpete kjerreveien, eller hva overraskelsen bestod i, da Ruby sa:
«La oss stoppe her.»
Foran oss svingte veien mot venstre og forsvant bak en klynge bjerketrær. Et par kråker flakset over trærne. I solnedgangen virket jordene nærmest lilla. Jeg stoppet. Tok av sikkerhetsbeltet. I det jeg skulle til å åpne bildøren for å gå ut og strekke på bena, la Ruby en hånd på innsiden av låret mitt. 
«En munn kan brukes til mye rart,» hvisket hun og bet meg varsomt i øreflippen.

Halvard Haugerud: Kveldshimmel på vei til Pyth, 2015

Maleriene er gjengitt med kunstnerens tillatelse.